Er det noen som fortsatt ser på dette programmet? Uansett, det er finale i dag.
Tenkte jeg skulle begynne med å rangere de fire finalistene utfra hvor mye jeg keener på at de skal vinne.
1. Carl
Som representant for Paradise og den eneste som har deltatt i et skikkelig bra realityprogram, hadde det vært utrolig kult om han vant. Han er smartere og dyktigere enn man skulle tro også. Carl er konge.
2. Marit
Det hadde vært vanvittig gøy om Marit vant. Ikke fordi hun har fortjent det, men fordi vinneren av årets Robinson da vil ha kommet seg gjennom 14 episoder uten å ha gjort en dritt. Det ville vært et herlig spark både til dette selvhøytidelige konseptet og de andre deltagerne, som er så himla opptatt av hvem som er en verdig og uverdig Robinson.
3. BT
Bjørn Tore er dobbeltmoralsk og two-faced, og har aggresjonsproblemer og mangler både impulskontroll og selvinnsikt. Samtidig er han ekstremt underholdende å se på, og er vel kanskje den mest «typiske» vinneren av de fire i dag.
4. Hans Olaf
Hansi er en nisse.
—
Episoden starter med at BT øver på å balansere, som var han den reneste Karate Kid.
Hvis han hadde spilt Daniel-san tror jeg at jeg hadde heiet på Cobra Kai-gjengen i skjelletkostyme.
De skal visst balansere på en planke ute i vannet eller noe. Tydeligvis en klassisk Robinson-konvensjon. Whatevs.
Hans Olaf kommer med et sutrete stikk til Marit for at hun også har benyttet anledningen til å øve på balansering. «Du har øvd i to dager, så da må jo du være klar», sier han med bittersutrestemmen sin. «Det er juks.»
En logisk kortslutning er hva det er, Hansi.
«Den som absolutt ikke må vinne planken i dag er Bjørn Tore. Men for meg så er det én fordel også om han skulle vinne planken. For hvis han da stikker av med planken i dag så trur jeg jeg skal klare å bryne meg på både Carl og Marit i den neste konkurranschen.»
Så BT må absolutt ikke vinne, men det er ikke så farlig om han vinner? Ok.
Tid for planken. Om å gjøre å bli stående lengst. Hvert 15. minutt fjerner Christer en stokk. Vinneren går direkte til finalen, de andre må ut i en ny konkurranse i morgen.
Hans Olaf prøver å riste på stokkene. Han synes det er kjempegøy, og driter i at Marit blir sur. Moroklumpen.
Christer duner på stranden og spiser melon.
Han flekker av seg til baris og vasser ut i vannet for å fjerne en bambusstokk. Han beholder buksene på, naturlig nok.
Sikkert livredd for at den freshe grå safariskjorta ikke skal bli våt.
Det er veldig mye nærbilder av tær i spill nå. Jeg er ikke så glad i andre folks tær, og spesielt ikke Hans Olav sine.
Mine egne tær har jeg ikke noe problem med, de er ganske søte egentlig, men jeg har nok respekt for andre til at jeg ikke dytter dem opp i trynet på folk når de prøver å spise middag. Noe å ta lærdom av, producer?
Christer fjerner den nest siste stokken. Alle begynner å kave veldig, det ser ganske morsomt ut.
Hans Olav faller først, så Carl, så Marit, så BT.
Det som absolutt ikke måtte skje, men som ikke var så farlig om skjedde likevel, skjedde altså.
Marit gråter.
BT tar seiershovering til et nytt nivå. Han starter med å prøve å banke opp vannet, før han klemmer Christer, danser rundt på stranden og gjør til slutt en «omvendt Bebeto».
«Tenk om det går veien, a. Kjæresten min hjemme, ho kommer til å gråte i tre uker i strekk.»
Jeg vurderer å sette inn en konemishandlingsvits her, kanskje linke det opp mot wifebeateren til BT, men så smakløs er jeg heldigvis ikke.
Carl og Hans Olaf har en på ingen måte oppstyltet samtale om at de gleder seg til i morgen.
Så kommer BT inn, og han og HO har en goddag-mann-økseskaft-verdig passiar.
BT: «Jeg tror det var en fordel å stå sist.»
HO: «Stå ytterst?»
BT: «Nei, stå sist.»
HO: «Stativet var vaklete hele veien.»
Etter pausen får Marit endelig tid til å jobbe med didgeridooen sin.
Hans Olaf er gira. «Kjenner at jeg er i sånn knusehumør i dag.»
BT: «Carl, det virker av og til som han er stokk dum. Men han er ikke det, han er kjempeoppadgående.» Heh.
De andre pakker sakene sine og går til konkurranse.
Marit: «Til og med Hans Olaf unner jeg å komme til finalen i dag.» Deg om det.
Deltagerne skal svømme fra en flytebrygge og løse noen apekatt-puslespill inne på stranden, så brenne over noen tau med en fakkel og bygge en trapp, eller noe.
Du vet, typiske ting Robinson Crusoe sleit med i sin hverdag.
Svømming er som kjent ikke Hans Olafs sterkeste side (i motsetning til selvskryt og selvbedrag) men han mener han skal klare å hente seg inn igjen etter hvert.
«De bør følge med i sladrespeilet, for jeg kommer fort.» Som for øvrig er akkurat det samme han sa på bryllupsnatten sin. Høhø.
Christer setter dem i gang mens han står i vann til anklene.
Det virker veldig unødvendig. Kunne han ikke bare stått to meter bak og vært tørr? Han har jo vært Robinson-programleder i femten år nå, så han vet vel hva han driver med.
Carl kommer først inn, og blir også først ferdig med puslespillet.
Hans Olaf knoter, han skjønte ikke først at det var tosidige brikker. Haha, for et naut.
Carl blir først ferdig med trappen også (mesterhjernen Hans Olaf roter det til med plankene) og har et stort forsprang. Men så tar han feil nøkkel i en oppgave og må løpe tilbake og hente ny.
Så skal de bygge et klossetårn og få løs noe bøtter og….herregud, denne konkurransen er lang.
Det er som å se på noen spille et halvdøvt Amiga 500-spill.
Til slutt skal de helle vann i en renne og få fyr på en svær R. Tipper den står for Reality.
Carl vinner overlegent, takk Gud.
«Yolo!» roper han.
Ikke tving meg til å revurdere hvem jeg heier på, Carl.
Hjemme i campen vandrer Bjørn Tore rundt og tenker tilbake på hva han har opplevd. Han går opp i til-ettertanke-fistelen sin, og skamferer en palme. Mor Natur gråter.
Han håper at Carl ikke kommer tilbake.
Carl kommer tilbake.
Det er så fett at Paradise-Carl er i finalen. Faktisk.
«Græbben, vi er i finalen», sier BT. De fistbumper.
Er dette muligens Robinson-ekspedisjonens siste brofist? Det får en til å kontemplere livets forgjengelighet. Man kan bli emo av mindre.
Vi klipper til et hotell hvor de utstemte deltagerne er samlet rundt et bord.
Godt å se at Stian har kommet opp i matchvekten sin igjen, og at Mikkel har fått jobbet på sebrastripe-tan’en på halsen sin.
Hans Olaf skryter av Carl og forteller om hvor flott og bratt utviklingskurve han har hatt.
Og tror du ikke den pompøse, selvhøytidelige græbben får både blanke øyne og gråteboble i halsen når han forteller? Hvis du ikke tror det så tar du feil, for han får det.
Det diskuteres frem og tilbake hvem som er verdig vinner. David fyrer seg opp, helt uten grunn.
Han overkjører Grete og spiller «du har ikke vært med på Robinson før så du vet ikke hva du snakker om»-kortet. Classy.
Det gjøres klar til finaleråd. Carl har tatt med seg en løssnipp med smoking-slufse i tilfelle han kom til finalen.
Carl, uavhengig av utfallet vil du alltid være årets Robinson for meg.
Christer og de andre slår i hjel litt tid, og så kommer finalistene inn.
Så skal vi slå ihjel enda mer tid ved at alle i juryen skal få stille finalistene spørsmål.
Francois: Når begynte du å spille?
Carl: Blablabla
«Dere penetrerte faktisk utfordrerne,» sier Francois. Hehe.
Eivind sier noe greier, men klarer ikke stille et spørsmål. BT lar ikke det stoppe seg og greier ut om noe han ikke ble spurt om.
Carl kommer med en platonisk kjærlighetserklæring til Grete.
«Jeg er en gutt som har veldig mye følelser,» sier Bjørn Tore. Først og fremst er du en førti år gammel småbarnsfar som omtaler deg selv som «gutt».
«Æ følte at oss hadde en grom tone, men så var døkk ikke ærlige mot oss,» sier pronomen-jøgleren Mari, og prøver å være konfronterende og litt streng med Carl.
Men et par stotrende ord fra ham er nok til at hun snur på femøringen. «Utrolig surt er det da, men det står respekt av det da. Duck va glupe.»
Minn meg på å aldri ha med henne i en lønnsforhandling/rettssak/gisselsituasjon.
Marit: Bjørn Tore, hva gjør deg til en verdig Robinson?
BT: Jeg har vært en villmarking. Og er en villmarking. Jeg har vært med å fyre bål, jeg har vært med å hente ved.
Carl skal bruke premien på en crazy nettspillidé der inntektene skal gå til et veldedig formål. Prisverdig.
BT skal bruke den på familien, egoisten.
Det stemmes omsider.
Mari stemmer på BT.
Ingvild stemmer på BT.
Mikkel stemmer på BT.
Grete stemmer på BT. Klassisk Stockholm-syndrom.
David stemmer på Carl.
Alita stemmer på Carl, i håp om at han skal kunne være et forbilde for andre unge mennesker som blir stempla.
Stian stemmer på Carl. Bromance.
Marit stemmer på Carl.
Francois stemmer på Carl. Tror jeg.
Eivind siterer en fransk filosof fra opplysningstiden og stemmer på BT.
Stillingen er 5-5.
Hans Olaf sitter med siste stemme. Den går til Bjørn Tore. Balle.
Er det lov å påpeke at det er litt urettferdig med denne avstemningen når det bare er én i juryen fra Paradise-laget, men fem fra hvert av de to andre?
Vi får se en montasje av Bjørn Tores greatest hits på øya.
Jeg føler ingenting. INGENTING!
Men greit. Sesongen er over. På tide med et par konkluderende ord:
1) Producer har ikke vært i nærheten av å få nok ut av det enorme potensialet dette crossover-konseptet hadde.
2) Alle mine fordommer om «vanlig» reality er blitt bekreftet. Paradise Hotel troner fortsatt suverent som Norges beste reality-program.
3) Reality-finaler er alltid antiklimaks. Bortsett fra da Vida slapp kulen foran trynet på Miguel. Husker dere dét, eller? Fy flate.
Takk for følget, douchebags. Og god føkkings jul!
Har dere også søte føtter? Skriv om det i kommentarfeltet, da vel!
