#0

Som vi husker fra sist gang, ble Hansi sur på Marit fordi hun ga ham jentelus, eller noe sånt.

Så ble alle sure på Hansi, ikke minst Bjørn Tore, som med sin nyfunne indre ro føler seg mer kapabel enn noensinne til å felle verdidom over andre.

Gjengen kjører isfront mot Hansi. Tilbyr ham ikke kaffe. Snakker ikke til ham. Beinhardt. Minner meg om pauserommet den gang jeg hadde jobb i kommunen.

#1

«Jeg har vokst opp med det at slemme barn, de får ikke lørdagsgodteri,» sier Hans Olaf, som tydeligvis har klart det filosofer har slitt med i århundrer, nemlig å definere hva ondskap er. På tide å oppdatere denne siden her.

Forslag til revidert tekst: «Ondskap er å ikke gi Hans Olaf brev hjemmefra til tross for at han synes de som har barn bør prioriteres når det kommer til brev, men heller velge å gi tidligere nevnte brev til noen andre man kommer bedre overens med, selv om de ikke har barn. Dette er noe som er så åpenbart og selvsagt at man helt klart kan forvente at andre skjønner det av seg selv uten at man trenger å si det til dem, det er mer enn tilstrekkelig å bare tenke det, så vil alle andre ta det inn over seg via mental osmose.»

«De som ikke vil dele med seg, og som snur meg ryggen og er ufine, de må regne med atte da er godteripåsan min stengt.» Jeg håper for deres skyld at dere ikke fikk samme bilder i hodet som meg nå.

BTs verdidom er klar: «Oppførsærn til Hans Olav er nok en utroli dåli stratesji. Og for dét. Så gir jeg Hans Olav…10 poeng. På idiotskalan.»

#2

Christer kommer gående med en kiste.

«Christerrr kommerrr med en kasse,» sier Stian og ruller på R’ene, og minner litt om en smått enfoldig tomsing som alltid må si det han ser.

Det er helt tydelig at kassen er litt tyngre å bære enn det Kule-Christer later som.

#3

Inni ligger det et brev og noen bokser tunfisk. Var det verdt ydmykelsen, Christer?

Det viser seg at Alita fikk i oppgave å velge en ekspedisjonsleder som skal få makt frem mot øyrådet.

Vi får et melodramatisk flashback til Alita som skriver brevet, og stemmen hennes på voiceover. Akkurat som på film!

Hun velger Hans Olaf. Yes! Endelig skal han få slippe sine diktatoriske tilbøyeligheter løs. 50 spenn på at producer har hatt en finger med i spillet her.

Hansi blir så rørt at han begynner å grine. Stalin gråt også i starten.

#4

Det betyr utrolig mye for ham at hun valgte akkurat ham! Det faller ham ikke inn at dette er noe som kanskje Alita har blitt bedt om å gjøre for å lage god TV.

Gud, så godtroende han er. Tipper han fortsatt venter i spenning på å få utbetalt en gigantisk sum fra sin ferske «forretningskontakt» i Nigeria.

BT håper Hansi har lært fra gårsdagens saltsild-kontrovers, og at han velger å dele maten han nå disponerer med de andre.

Jeg håper han er bitter og hevngjerrig etter å ha blitt nektet morgenkaffe, og går full Kurtz og ofrer BT til øyas gud, manifestert som et villsvinhode på en påle.

Hans første oppgave er å velge ut en som skal ut i duell på liv og død.

Ikke gi oss falske forhåpninger, Christer. Du vet like godt som meg at dette blir lemlesting, maks.

Hansi velger Bjørn Tore, som blir supergira, og maser noe om at han aldri tapte en tvekamp i Farmen for ti år siden. Whatevs. Get over it, loser.

Så velger BT Stian som sin motstander.

På fritiden, hjemme i Fredrikstad, liker forresten BT å stjele sukkertøy fra små barn, og han vinner alltid når han bryter håndbak med sin fire år gamle datter.

Carl skjønner godt at BT valgte Stian. «Stian er ikke akkurat den sterkeste kniven i skuffen, om man kan si det sånn.» Nei, man kan egentlig ikke si det sånn, men ok, siden det er deg.

De må pakke sakene sine og bli med Christer. En av dem kommer altså til å ryke. Det er litt synd, jeg ville gjerne hatt begge i finalen.

«Jeg skjønner valget til Bjørn Ture (sic!) veldig godt,» sier den evig selvutslettende Stian. Tipper han takket de store gutta for oppmerksomheten og ba om en runde til hver gang han fikk buksevann i oppveksten, som en annen Oliver Twist: «Please sir, can I have som more?»

Alle gir Stian en ekstra god klem, overbevist om at han kommer til å ryke.

#5

Bra jobba, folkens, sleit han ikke med trua på seg selv før, gjør han det i hvert fall nå!

Hans Olaf bestikker de gjenværende deltagerne med melkesjokolade.

#6

Klassisk psykopatdiktatoroppførsel: først nekter han folket sitt et gode, så gir han det til dem, slik at han kan fremstå som den store frelser og velgjører.

Alle kjøper det, Marit gir ham til og med en klem. Stalin fikk også klemmer i starten.

Grete ber ham komme bort og sole seg med dem. En sjokolade, så er han inne i varmen igjen. Queen bee-oppførsel, ass.

Vi får et slow-mo-bilde av Marit som slikker sjokoladepapiret. Classy.

#7

Noe sier meg at denne damen har et behov for nærhet.

Stian får velge konkurransegren. Alternativene er hurtighet, drakamp og hukommelse.

Han velger hukommelse, av åpenbare grunner.

De er noe greier med noe skjell med steiner under, og de skal fjerne én og én stein, og så er det om å gjøre å ikke løfte et skjell uten noe under. Skikkelig TV-vennlig øvelse, med andre ord.

Stian starter først en egen taktikk, så hermer han etter BTs, og håper på å sette ham i en felle mot slutten. Han har en boble i halsen når han snakker. Sånt synes jeg er gøy.

Gøyere enn selve konkurransen, i hvert fall.

Selv Lahlum hadde sovnet av dette her.

#8

Stian løfter et tomt skjell. Magnus Carlsen he ain’t.

«Det var tomt,» sier enfoldingen fra Østfold.

Han må hjem.

«Jeg må hjem.»

Bjørn Tore er så glad at han gjør en liten dans for kamera. Sikkert den samme han gjør når han setter ungen sin sjakk matt.

#9

BT kommer tilbake til leiren, og Hans Jong-Il deler mat med alle. Han er skeptisk til at de andre plutselig vil være hans bestevenn.

Det er bra, Hansi. Man er ikke ekte diktator før man er paranoid og mistroisk til alle rundt seg.

#10

Han trives som ekspedisjonsleder, og er glad for at han kan dele av sin jakt- og villmarkserfaring til den yngre generasjonen.

Jeg skjønner ikke helt hva som forhindret ham i å gjøre det tidligere, muligens at det var lettere for de andre å ignorere ham da de var såpass mange.

Han belærer Marit hvordan hun skal tenne et bål, og hun klarer dårlig å skjule hvor irriterende hun synes han er. «Det skjønner jeg. Du trenger ikke forklare meg det.» Gøy.

«Dere har hørt åssen de små mennene uti Kalahari, de bushfolka skaffer seg kjøtt?» spør Hansi, som begynner å komme i siget for alvor. Finnes det noe mer nedlatende enn ««ere har hørt…»-formuleringer?

Det han egentlig sier er jo «Denne sære triviaen jeg skal påtvinge dere nå mener jeg er så basic at jeg bare tar for gitt at alle har hørt det, men jeg forteller det likevel.» Føkk. Off.

Uansett. Han fullfører historien om hvordan bushfolka skaffer seg kjøtt: «De følger en flokk og plukker ut en som er svak.» Akkurat som Bjørn Tore, med andre ord.

Ganske døv historie, forresten, Hansi.

Det klippes inn på reaksjonsbilder av Carl og Bjørn Tore som ser ut som de mest av alt vil dø. Lættis. Sånn er det å leve under et totalitært åk.

#11

Makten begynner å gå Hansi til hodet.

#12

Reklamepause, og en ny dag gryr i den hansolafiske tidsalder.

BT mener at Hans Olaf ryker i dag, med mindre han får fredning. Da ryker Marit.

Han snakker taktikk med Grete.

Han mener at de to har en fot i finalen allerede, og de synes det er innmari stas at to fra utfordrerlaget har gjort det så bra.

«Tenk deg om to utfordrere står i finalen, da skriver vi faen meg historie, assa!»

Bjørn Tore, hvis dét er å skrive historie, så er ALT å skrive historie. Jeg er for eksempel i ferd med å bli den første i verdenshistorien som skriver et recap av episode 12 av Robinsonsekspedisjonen 2013 for Filter.

Slå den, Neil Armstrong!

Det gjøres klar til kamp.

Bjørn Tore tegner en dyrepote på brystet.

#13

«Hva slags dyr er det a, som bare har tre tær?» spør Hans Olaf. Dust.

Christer synes tydeligvis episoden har vært for spennende, og prøver å dysse oss i søvn med sin myke barytonrøst før Robinsonkampen begynner.

Jeg våkner i tide til kampstart. I dag går det ut på å holde i et tau bak ryggen mens man gradvis  blir senket ned i vannet. Om å gjøre å holde lengst.

«Nå gruer jeg meg no helt. Forjævlig. Jeg har knekt kragebeinet. Ikke bare én, ikke to, ikke tre, men fire ganger. Men det gir jeg faen i. Om jeg må henge te det knakær så ska jeg henge te det knakær.»

Hansi sutrer over den vonde skulderen sin igjen.

Konkurransen begynner. Den er ganske kul, egentlig.

Hansi og Marit er cocky og mener det er enkelt.

#14

BT er den første som sliter, han har voldsomme smerter i skulderen.

#15

Han slipper, og diagnostiserer seg selv med strekt, muligens røket, leddbånd. Hans Olaf hørte et klikk, og er enig i at noe kan ha røket.

Norsk helsevesen har sikkert mye å lære av disse diagnostiserings-virtuosene.

Flere begynner å slite nå. Hans Olaf hopper ut, skylder på skulderen han også.

Grete går i vannet.

Så er det pusekatten fra Bærum mot dyret fra Tromsø igjen. Pusekatten vinner, og later selvfølgelig som det var den letteste ting i verden.

#16

Carl er så konge, ass.

Grete tenker de skal stemme ut Hans Olaf.

Bjørn Tore har pækkern og tror han og Grete er utsatt. Han surrer seg inn i en hengekøye og håper han ikke skal bli snytt for muligheten til å bli historisk.

#17

Hans Olaf prøver å rekruttere Marit og Carl.

«Ikke alle her inne skjønner spellet til sitt eget beste.» Hehe, det er morsomt fordi han ikke skjønner at han egentlig snakker om seg selv.

«Tenk kun på deg sjøl, eller så taper du,» sier han til Carl. Er ikke det egentlig et argument for at han IKKE skal stole på deg, Hansi?

HOs forsøk på manipulering har begrenset effekt på Carl.

Men Marit klarer han å overbevise.

«Lat som det er ludo, bare større brikker,» sier vismannen fra Hurum.

Symbolikk-alert: En eremittkreps, skjult under sanden, kommer til syne.

#18

Ta det til Høstutstillingen, du unge kunstner og bildepoet som vansmekter i et klipperom hos Strix!

Deltagerne snakker masse om en stokk i finalen. Jeg aner ikke hva det er, er det sånn man avgjør vinneren i finalen? Balansering? Hvorfor er alle så overbevist om at Grete og Bjørn Tore vil vinne hvis de kommer til finalen? Så mange spørsmål, så få svar.

Det lyner og tordner.

Øyråd smøyråd.

Deltagerne er stolte over å ha kommet så langt.

«Jeg har vært med på detta før, men jeg merker jo på de som ikke har vært med på det før, de er veldig stolte. De slår seg på skuldra og sier atte vi er heldig som har kommi så langt av 22, så jeg skjønner de godt, det er en god følelse. Det er deilig,» sier eremittkrepsen fra Hurum.

Haha, han er så nedlatende og douchete, ass.

#19

Marit sier at hun ikke har merket noe forskjell med Hans Olaf som ekspedisjonsleder. Han blir krenka.

#20

«En god leder er som en god dommer, vøttø. Hvis han gjør jobben sin så ska’nikke syns,» kontrer HO. Selvinnsikt derimot, er tydeligvis ikke en viktig lederegenskap.

Marit gir seg selv en klem.

#21

Christer: «Hva tror du du har som gjør at du hevder deg i konkurranser?»

Carl: «Jeg tror jeg har en enorm psyke, som slår de fleste psyker.»

Bjørn Tore fnyser, og tror det appsolutt ikke stemmer.

Grete sier hun ikke har rævslikket for å sanke stemmer. Det verste hun vet er falske folk.

Det beste hun vet er godhet, folk som er seg sjæl, og som griper dagen. Eller «carpe diem,» som hun pleier å si.

Gud, dette øyrådet varer evig.

Blablablablabla.

«Alle vil til finalen, det er derfor vi er her,» kommer det innsiktsfullt fra Grete.

Zzzzzzzzz.

Tre timer senere stemmes det:

Hans Olaf.

Grete.

Hansi.

Grete (hvorfor i all verden gikk ikke HO og Marit for å få ut BT, en mye sterkere konkurrent?).

2-2 mellom Hans og Grete (hehe), altså. Hun fistbumper HO, og det slår meg at hun har drevet altfor mye med uironisk fistbumping i sin tid på øya.

På den siste lappen står det Grete.

#22

Haha, yes ass! Carl, din backstabbende lille rakker!

«Det er greit,» sier Grete med tapper gråtestemme.

Pompøs som han er, tar Hans Olaf av seg hatten for henne.

#23

BT blir emo og går opp i empatifistelen (Tror jeg. Det kan være krenka- eller sinnafistelen.).

«Gulljenta, da…» sier han til den unge damen han hadde lyst til å ta livet av for et par eppiser siden. Klassisk push-pull fra The Game, det der.

Vet dere hva dette betyr? Det er bare én fra utfordrerlaget i finalen. Døvt for Bjørn Tore at han ikke ble historisk, likevel.

Det var nest siste ordinære episode av årets Robinson. Ganske skuffet over hvor lite de fikk ut av Hans Olaf som ekspedisjonsleder.

Jeg hadde håpet at vi skulle få en Hansi Amin på øya her nå, i stedet fikk vi en Roy Narvestad med skinnhatt. Nedtur.

 

LES OGSÅ:

Robinsonekspedisjonen episode 11: Hans Olaf spooner en stein og alle griner (av Ringenes Herre-temaet?)

ring