Halla. Jeg følte meg litt i det masochistiske hjørnet i dag, og tenkte det var en fin anledning til å prøve å følge i Jazzgeirs fotspor som realityrecapper.

Med unntak av denne førsteepisoden (hvor jeg ligger en uke bakpå) kan dere forvente dere duggfriske recaps omtrent umiddelbart etter at episoden er sendt på tv. Neste recap bør altså være på plass allerede i kveld.

Tillat meg en liten digresjon før jeg begynner, for det er på sin plass med et lite historisk bakteppe her. I år er det nemlig 14 år siden første sesong av «Robinsonekspedisjonen» ble sendt. Og for en sesong det var.

Fortsatt ranker jeg den blant topp tre realitysesonger i Norge ever, sammen med førstesesongen til Big Brother, og, av grunner jeg allerede har redegjort for, årets Pærra-sesong.

Allerede i første episode skjønte vi at dette var snakk om en helt ny type tv, ikke minst med en helt ny type tv-tryner. Og ingenting illustrerte dette bedre enn kampen mellom en urnorsk machomann og overlevelsesentusiast, og en ung, bortskjemt byspirrevipp uten andre nevneverdige survivalskills enn en forkvaklet moral og et gudebenådet talent for renkespill.

Jeg snakker selvsagt om henholdsvis Gunnar Myhr og Christer Falck.

«Gunnar hvem?» tenker du kanskje nå. My point exactly. Gunnar hadde cowboyhatt, stor rød bart og hans personlige gjenstand var fiskegarn. Han hadde en humørløs fremferd, men tok aktivt ledelsen og hadde konstruktive, løsningsorienterte forslag. Ikke minst klarte han å fange mat med fiskegarnet.

Han utkrystalliserte seg som en åpenbar vinnerkandidat, og var fullstendig klar over det.

Men så åpnet Christer kjeften.

Det var helt åpenbart at norsk tv aldri ville bli det samme igjen.

Men fortsettelsen ble litt antiklimaktisk for meg. To år senere dukket «Big Brother» opp, og Robinson virket plutselig både gammaldags og anemisk i forhold – desto mer da Pærra begynte. Og 12 sesonger senere har Robinson fortsatt til gode å overgå sin egen førstesesong.

For meg ble det vanskeligere og vanskeligere å engasjere meg i konkurransene, konfliktene og deltagerne (jeg har vage minner om en harefrøkenaktig Therese Andersen fra Helgeroa som vant sesong to, og en krangel mellom grandiosaelskeren Ihne (med H) og taxisjåføren Barry, som visstnok ga hverdagsrasisme et ansikt eller noe, men utover det er det ganske lite som har festet seg), og de endringene som ble gjort i konseptet (Vi bytter øy/land/verdensdel! Vi bytter årstid! Vi bytter til C-kjendiser!) var stort sett kosmetiske og klarte dessverre ikke fornye den opprinnelige entusiasmen min.

Men så har en eller annen produsent i produksjonsselskapet Strix tydeligvis hatt en genial idé på nachspiel, og ikke minst vært genial nok til å skjønne at den fortsatt var genial dagen derpå.

Hva om vi slår sammen «Robinson» og «Paradise Hotel», og sender gamle Pærra-deltagere på en øy for å konkurrere mot et slags old boys-team av Robinson-deltagere?

Velsigne deg, du ikke navngitte opphavsmann/-kvinne.

Det er fakan meg den beste mashup’en siden noen mistet sombrero-chips i sjokoladefonduen og bestemte seg for å kalle det Smash.

Jålete, selvopptatte vodka-battery-kids som er fostret opp på taktikkeri og «spellet», settes opp mot selvhøytidelige veteraner av «ekte» reality, godt over middagshøyden, som tror at ærlighet varer lengst. Dette må jo bare bli bra?

Hvordan kan dette ikke være vitamininnsprøytningen den geriatriske «Robinsonekspedisjonen» så sårt har trengt?

Ok, nok innledning, la oss starte programmet. Har du ikke sett episode 1 enda kan du se den her.

Bilder av tropisk idyll blir avbrutt av en partybåt som skjærer gjennom vannet. Ombord er Paradise-deltagerne. «Heilt seriøst, eg kan ikkje realisere at eg er her», sier Amir Nickel, fra årets sesong.

Pærra-gjengen må hoppe i vannet og vasse inn til stranden. Tina, freestyledanser, konstant indignert vinner av årets Paradise, eks-forloveden til spellernes speller Kristian René, og hater av svake mennesker, er skeptisk: «Hallooo, det er hai i det vannet her, ass, jeg lover.»

Jeg er ganske sikker på at det samtidig rett under båten skjuler seg en livredd hai som med skrekk i stemmen sier til haivennen sin «Hallooo, det er Tina Skovdahl i den båten her, ass, jeg lover.»

De to lagene møter hverandre på stranden, og det er først nå de får vite hvem/hva de skal konkurrere mot. De er fryktelig overrasket, alle mann, merkelig nok.

Greit, jeg kan kanskje skjønne at Robinson-gjengen ikke forutså at det skulle være akkurat «Paradise Hotel»-deltagere på det andre laget, men at Pærra-gjengen ikke en gang var i nærheten av å legge to og to sammen når de så at alle på deres eget lag hadde det til felles at de hadde vært med i samme reality-program?

Dennis, fyren fra forrige PH-sesong, som viste hvor sympatisk han var ved å spytte Miguel på ryggen, får tårer i øynene. Det viser seg at faren hans er med på det andre laget.

Vent litt nå.

Faren til Dennis er Poppe fra sesong 1 av Robinson? Vet dere hva det betyr?! Det betyr at i den episoden i 1999, da store, tøffe Poppe fikk en videohilsen fra barna sine og begynte å gråte, så var et av de barna en ni år gammel Dennis!

Mein Gott, dette er den sjukeste mindfucken siden den Westerdals-kortfilmen jeg så der det viste seg at protagonisten egentlig var schizofren og ensom og alle han spilte basket med bare var fantasifostre.

Milde Moses.

Ringen er sluttet, nå er det Dennis som gråter. Og dette betyr at Poppe, naive, følsomme og lojale Poppe, som ble backstabba i ryggen av sin beste venn Christer, er med som deltager i år! Yes! Håper han vinner.

Anyways, dette er kanskje en grei anledning til å nevne de andre deltagerne.

På Robinson-laget er det, bortsett fra Poppe, en drøss med folk jeg aldri har sett før.

Det er Rebecca – musiker, og selvutnevnt riksbitch. Ok.

Nikolina, som er barnehageassistent, hun må nesten le litt, for hun spiser nesten sånne folk som motstanderne sine til frokost, de er jo så små. Hehe. Tøft sagt, selv om jeg tipper hun mener det i overført betydning.

Hvis hun spiser små mennesker til frokost ville hun nok aldri fått jobb i en barnehage.

Marit får jeg overhodet ikke noe inntrykk av.

Francois virker som en trivelig fyr.

David har på seg en grønn hawaiiskjorte og et tynt skjerf laget av kreppapir knytt med Mette Marit-knute. Han er litt sånn Perez Hilton-kvapsete og femi, og jeg tenker at det sikkert kan by på litt spennende tension å ha en homse på øya.

Synd Paradise-Magne ikke er her, de hadde nok baonda noe helt sinnssykt.

Så dukker Alita opp og sier at hun og David har vært sammen siden de møttes på Robinsonekspedisjonen. I et kjæresteforhold, tydeligvis.

Note to self: Jeg må få kalibrert gaydaren min.

Note to self 2: Slutt å bruke uttrykk som «note to self» og «gaydar».

Også har vi Hans Olaf Hess. Han ser ut som en folkedjupets variant av Locke fra Lost. Han prøver å være barsk og villmarksvant, og advarer de andre på bedrevitersk vis mot å henge sekkene sine på trærne, for da kommer de til å få «mævver» i seg.

Jeg gleder meg stort til å irritere meg over både ham og Hurum-dialekten hans fremover.

Hans Olaf går med lærhatt og safari-outfit, og jeg blir minnet på at det er en hårfin linje mellom hardbarka terrengmacho og frontfigur i gay pride-paraden.

Og akkurat da jeg er i ferd med å glemme det igjen knyter han et rødt bånd rundt lærhatten og maler to røde streker i ansiktet sitt.

Felles for alle på veteranlaget er at de ikke har noe tro på at Pærra-laget vil være en utfordring for dem. Hehe, tipper de ikke har hørt om uttrykket hovmod står for fall, for å si det sånn.

På Paradise-siden av øya har vi som nevnt Amir, Dennis, Tina og Caroline, samt Silje fra den dølle tredjesesongen, og som jeg følgelig ikke husker.

Kristin er Dennis’ kjæreste (tror jeg). Hun er ganske anonym i denne episoden, men fikk bitchet ganske bra fra seg da hun var med på PH i fjor. Forhåpentligvis får hun anledning til å være mer seg selv, altså selvrettferdig, unyansert og skråsikker, i fremtidige episoder.

Jeg er glad for å se Stian igjen. Det tenkende menneskets Paradise-deltager, eller: på de blindes øy er Stian konge, om du vil.

Stian har en veldig romantisert tilnærming til å være med på Robinson. Han ser for seg et eventyr. Med tanke på at han nå må være rundt 50 år har han sikkert fått med seg alle episodene siden det startet.

Carl Eliassen, vinner av PH 2010, var, så vidt jeg kan huske, medisinstudent sist vi så ham på skjermen. Nå er han salgssjef i reisebyrå.

Jeg dømmer ikke, vi trenger reisebyråsalgssjefer, og vi trenger dyktige leger, så dette her er nok egentlig en vinn-vinn-situasjon. Carl er også innehaver av en «Hakuna Matata»-tatovering fordelt på overarmene sine i Disney-font.

En stund lurer jeg på om han kanskje har klart det umulige kunststykket å vippe Vegard «Short Cut» Olsen ned fra førsteplassen i kåringen «Norges mest patetiske offentlige tatovering».

Men så finner jeg et bilde av Short Cut, og kan konstatere at Carl dessverre må nøye seg med andreplassen.

(Hederlig omtale i denne kåringen også til eksparadiser Emil som har tatovert hodet til Megan Fox på underarmen og sitt eget ansikt på hoften, sånn at tættis-Megan og tættis-Emil kan kline. Suave.)

Uansett, det er en fin gjeng med deltagere, spesielt på Pærra-siden. Likevel tar jeg meg selv i å savne for eksempel:

– Christer Falck (som deltager, altså)
– missefenrik Daniel Hamnes og hans trofaste våpendrager Stian
– Miguel
– Andreas Bolme Axelsen
– Camilla Bøvollen og hennes sykofantiske rævdilter Christina.
– Kristian René
– Birger
– Magne
– Iselin Michelsen, så klabert.

Osv.

Lagene møtes til første kappestrid, og Paradise-laget taper så det suser. Robinson-laget får velge om de vil bo i den freshe leiren, eller den støgge leiren. De sier at de vil utfordre seg selv og ta den støgge, før de snur seg mot de andre laget og sier NOOOOOOOT.

De var altså ironiske. Hehe.

Robinson-romantiker Stian er egentlig glad for at de får den spartanske leiren. Det blir mer ekte Robinson på den måten. Han minner meg om den sjelfulle og naive skribenten i «Saving Private Ryan» som gleder seg til å oppleve krigens brorskap på nært hold.

Spørs om du ikke setter den kommentaren i halsen når du, gråtende og fullstendig handlingslammet av frykt, blir nødt til å se en av vennene dine ulidelig sakte bli stukket ihjel av Wehrmacht-soldaten du tidligere insisterte på å slippe fri, Stian? Hvor kult er det å oppleve «ekte Robinson» da, hæ?

Sulten begynner å melde seg. Dennis sier han kunne spist en kattunge (som tross alt er vesentlig mer stuerent enn å ville spise små mennesker, Nikolina), og står i en kulp og prøver å fange fisk ved å stirre på dem mens han viser frem det hårløse marsberget sitt.

Eks-medisinstudent Carl prøver å få ned en kokosnøtt, og ender med å hugge ned hele palmen.

Dennis dunker rytmisk på kokosnøtten i et håp om at den skal åpne seg, og det er umulig å ikke tenke på menneskeapene i åpningen av «2001: En romodyssé». Så langt har vi altså kommet på 2 millioner år.

Hadde det vært PH-produsentene som sto bak dette programmet hadde de nok slengt på Also Sprach Zarathustra på soundtracket.

Omsider er kokosnøtten åpen, og alle får en liten munnfull hver. Hvis det må så mye tiltak til hver gang de skal få i seg litt mat spørs det om kaloriforbruk versus kaloriinntak er bærekraftig for denne gjengen i lengden. Jeg aner hungersnød i horisonten.

Det er ny konkurransche, og Pærra-laget taper igjen, dog ikke så det suser like mye som forrige gang.

Derfor må de ut i årets første øyråd. Tina tror hun sitter trygt, men får likevel flest stemmer. Derfor må hun ut i duell mot Carl, som veteranlaget anså som den største trusselen.

Den som greier å balansere en kniv på utstrakt hånd lengst, får bli. Idégruppa i Strix hadde tydeligvis en fredagspils de skulle rekke.

Men det er egentlig ganske fascinerende, ikke fordi tvekampen er så spennende, men på grunn av borgerkrigen som foregår i Tinas ansikt – det innbitte konkurranseinstinktet som erstattes av hatet, selvforakten og skammen i hennes blikk når hun skjønner at hun er i ferd med å tape og at viljen hennes faktisk ikke er sterkere enn kjødet.

Tina må reise hjem. Hm. Hun rakk ikke å si «jeg visste det!» en eneste gang. Merker jeg er litt skuffa der, altså.

Første episode av Robinson vs Paradise leverer i lange baner, men får ikke makset potensialet sitt helt, synes jeg. Jeg håper virkelig det blir litt mer mellommenneskelige konflikter snart. Machetebalansering er bare så 1999.

OK, ny episode allerede i kveld, prates da.

Koz <3

Hvem savner dere blant deltagerne i år?