- Lei filmen her
Engelskmennene ser ut til å produsere «rett på hjemmekino»-filmer i et hyppigere tempo enn de fleste av oss rekker å se dem, og her er nok en kompetent thriller som av forståelige årsaker ikke nådde opp på kino. Uten å avsløre for mye: «Retreat» er muligens en apokalyptisk virus-thriller, eller kanskje bare et klaustrofobisk psykodrama i tre akter.
Ekteparet Martin (Cillian Murphy) og Kate (Tandie Newton) har tatt en pustepause fra hverdagsproblemene, med noen velfortjente feriedager i «Fairweather Cottage» på den avsidesliggende, lille øya Blackholme utenfor Skottland. Her er de mutters alene helt til eieren frakter dem tilbake til fastlandet med båt. For ti år siden var dette en romantisk kjærlighetsferie for ekteparet, men nå er det bare en ubehagelig påminnelse om bedre tider. Kate trekker seg bort, og vil bare være i fred med MacBook-en sin, mens Martin forgjeves prøver å få henne med ut på aktiviteter i friluft.
Vi får klare indikasjoner på at forholdet er i trøbbel, og preget av spenninger som startet etter at deres første barn døde under fødselen. Kate føler at ektemannen ikke stilte opp for henne etter tragedien, og tok det som et tegn på at han egentlig ikke ville ha barn. Før dette melodramaet utvikler seg videre går strømmen på hytta, og eieren møter ikke opp til avtalt tid for å løse problemet. Lyden av fly kan stadig høres over dem, og ekteparet begynner å bli urolige over mangelen på kontakt med omverden. Mobiltelefonene deres mangler naturligvis dekning, og sambandsradioen på kjøkkenet bare skurrer. De er helt isolert.
Uroen blir ikke nevneverdig mindre da de plutselig finner Jack (Jamie Bell) på øya, en såret soldat som hevder at verden utenfor er rammet av en global pandemi. Et dødelig virusutbrudd kalt R1N16, et høyt smittsomt og luftbåret virus som ikke har noen kur, og som sprer seg veldig raskt. Den eneste måten å beskytte seg på er å isolere seg innendørs. Alt utenfor er en trussel, men de har en bra sjanse til å overleve hvis de lever sammen som en familie og gjør som Jack befaler. Han har et håndvåpen, bare for sikkerhets skyld.
Det store spørsmålet er selvsagt om Jack snakker sant, eller hvorvidt de befinner seg i en forskrudd gisselsituasjon med en sprøyte gal psykopat. Men det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Hey, jeg akter i alle fall ikke å avsløre filmens eneste overraskelse. Hvis plottet høres velkjent ut, så betyr det at du trolig har sett den australske thrilleren «Dead Calm» – som gjorde Nicole Kidman kjent tilbake på slutten av åttitallet. Den dreide seg riktig nok ikke om et dødelig virus og utspilte seg ombord en båt, men selve plottet er forunderlig likt «Retreat». Filmen har et beskjedent format som gjør seg best på liten skjerm, men dette er et helt solid håndverk. Med stilig filmfoto, og dyktige skuespillere i de tre hovedrollene.
Mesteparten av «Retreat» utspiller seg innenfor veggene i et forholdsvis romslig gårdshus, så det er ingenting som forhindrer at dette klaustrofobiske kammerdramaet like gjerne kunne ha blitt satt opp på en teaterscene. Problemet ligger i et temmelig uinspirert manus, og endimensjonale karakterer som sjeldent gir inntrykk av å være virkelige mennesker. Siden så mye av historien spiller på spenningene mellom de tre hovedpersonene, hadde det vært en fordel å bygge opp litt sympati for dem. Eller i det minste en interesse i hvordan det går for dem. Men dessverre, undertegnede klarte aldri å bygge opp nevneverdig engasjement i skjebnen deres.
Thandie Newtons Kate er alternativt furten, deprimert eller irritert – mens ektemannen Martin er en intellektuell arkitekt, og dermed helt blottet for ryggrad. Ingen av dem er særlig sympatiske, og ser ut til å være ute av stand til å ta smarte avgjørelser.
Jamie Bell (i yngre dager kjent som det lille dansefantomet «Billy Elliot») er overraskende effektiv som truende skikkelse, men han telegraferer intensjonene sine såpass tydelig at slutten ikke kommer som noen sjenerende stor overraskelse. Et smartere manus kunne ha utnyttet denne anspente situasjonen mye bedre, og melket mye større spenning ut av den. Aldri et godt tegn hvis man tilbringer mesteparten av spilletiden med å fantasere om måter man kunne ha gjort filmen bedre. Alt i alt er «Retreat» brukbart spilt, og ikke så fryktelig bra skrevet. En kompetent bagatell som det er vanskelig å opparbeide seg særlig sterke følelser for, i hverken den ene eller andre retningen. Fort sett, enda raskere glemt – og helt middels.
Livet er for kort for denne typen filmer, spør du meg.
- Lei filmen her
