– Det var det første jeg visste: Skulle jeg lage skrekkfilm, skulle jeg ikke gå for det billige trikset.
Og lage skrekkfilm, det skulle Reinert Kiil (33) fra Honningsvær.
Han har tross alt blitt omtalt som skrekkfilmregissør uttallige ganger de siste åra – etter å ha begått de to utsøkt usmakelige exploitationfestene «Hora» (2009) og «Inside the Whore» (2012) – så nå var det på tide å faktisk bli skrekkfilmregissør.
Dermed er «Huset» klar for kinopremiere denne helga; en fortelling om to tyske soldater som under krigen søker tilflukt i et forlatt, gammelt hus på den norske landsbygda og oppdager at forlatte gamle hus på den norske landsbygda kan være alt annet enn varme, imøtekommende og koselige.
Og det er altså en skrekkfilm som ikke belager seg på å få deg til å skvette i stolen av brå endringer i scener – såkalte jump scares, som har vært sjangerens mest forslitte klisjé i mange år.
– Det begynte før «Scream», men «Scream» gjorde narr av det, og så ble det totalt mainstream. Nå skal alle skrekkfilmer hele tida passe på at du sitter på kanten av setet, klar for å hoppe i været. Men jeg mener det er mye verre når du må holde deg fast til setet fordi det er en eller annen terror som ligger og lumrer i bushen, sier regissøren til Filter Film og TV.
Målet med «Huset» er altså ikke at du skal forlate kinosalen svett av skvett, men – i Kiils ord – «terrorisert og guffen».
– Det er de skrekkfilmene jeg savner – de som tør å dvele, tør å ligge i skyggene og bygge stemning mens du holder publikum på pinebenken. Hvertfall savnet, helt til jeg så «House of the Devil» og «The Conjuring». Da følte jeg vi omsider var tilbake der vi bør være. Så egentlig skulle jeg ønske jeg hadde laget denne filmen for fem år siden, for da hadde jeg vært først, sier han.
Også norske skrekkfilmer belager seg på jumpscares i betydelig grad, og derfor mener Kiil at «Huset» skiller seg ut.
– Den norske filmen den slekter mest på – og jeg tror jeg har sett alle – er kanskje «De dødes tjern», som har noe av den samme dvelinga, mener han.
Det skumle, gamle huset som driver for handlingen er ikke tilfeldig valgt. Det er en visjon som har hjemsøkt finnmarkingen lenge.
– Det er et mareritt som har fulgt meg hele livet: Et hus med noe ondt i seg, som jeg uvergerlig trekkes mot. Det dukket opp i hodet mitt da jeg var liten og det har kommet og gått hele livet, jeg hadde det senest for et par år siden, forteller han.
Nazister du bryr deg om
– Så da jeg startet manusfasen var spørsmålet: Hvordan kan jeg vri det til noe originalt? Jo, ha nazister som protagonister! Det er fint å ha med sterke personer som tror på noe idiotisk, for da må du jobbe for å få publikum til å like dem. Sympatien for nazister kommer liksom ikke automatisk, sier han med et understatement.
Og det var da han fikk de to tyskerne ned på papiret – den ene fersk fra krigsskolen, den andre kynisk og herdet av år ved fronten – at «Huset» begynte å bli en film Reinert Kiil faktisk bare måtte lage.
Egentlig hadde han nemlig lovet seg selv å aldri mer begi seg inn på det ikke akkurat helsefremmende prosjektet å lage lavbudsjettsfilm i Norge (nei, «Huset» er, i likhet med alt annet Kiil har gjort, ikke støttet av verken staten eller distriktene).
– Så da sto jeg der da, uten penger, og siden filmen delvis er på tysk måtte jeg jo ha inn noen tyskere, og så skulle den være tidsriktig, hvilket er enda en utgiftspost, og så skal den helst se pen ut i tillegg. Heldigvis klarte jeg å få med meg den fotografen jeg liker best av alle i Norge – John-Erling Holmenes Fredriksen – og han ble mye av drivkraften, sier Kiil.
Som for ordens skyld er steil motstander av å profilere «Huset» som en lavbudsjettsfilm – han mener det kan skade kinobesøket og at den slett ikke vil bli oppfattet som noe skolisseprodukt av publikum. Personlig høyrisikofilm er kanskje et bedre begrep; regissøren måtte ta opp 600 000 kroner i personlig lån og jobbet «ræva av seg» som scenograf på andre filmer for å ferdigstille den.
– Man klarer det jo alltids, men problemet er helsa, for man jobbet døgnet rundt. Jeg har seriøst ikke sovet på en uke. Men jeg håper dette kanskje kan være et prosjekt som gjør at jeg kan få støtte i framtida. «Hora» og «Inside the Whore» var jo lekefilmer, sier han.
- «Huset» ser du på kino fra og med fredag 15. april. Onsdag er det festpremiere i Kulturkirken Jakob.
