Pussig: for under et døgn siden prøvde jeg å google ordene «The Dark Knight Rises» og «blame», som litt research på den såkalte moralske panikken rundt forrige helgs skytetragedie i Aurora som jeg har hørt kulturkronikkskribenter snakke om. Det jeg fikk opp på skjermen var ørten hundre kulturkronikker om hvorfor vi IKKE kan skylde på Hollywood. Et sted på tredje side var det en link til en sak om en ekspert som under en direktesending på CNN hadde antydet at videospill kunne ha noe med saken å gjøre -og gjett om han fikk pepper!

Altså: det handler om at en fyr går inn i en kinosal og plaffer ned folk. Under visningen av den siste filmen i en nokså voldelig filmtrilogi, etter eget utsagn inspirert av skurken i den forrige filmen. Er det i seg selv forenklende og uintelligent å stille seg noen spørsmål om sammenhengen mellom fiktiv og virkelig vold her?

Derfor er det ekstra interessant når en Hollywood-insider går mot strømmen på den måten legenden Peter Bogdanovich («The Last Picture Show», «Paper Moon» m.m.) gjør i kommende The Hollywood Reporter, som har lagt artikkelen ut på nett allerede. Det er i grunnen fristende og lettvint å fremstille dette som en gammal gubbe som har blitt moralist på sine eldre dager, og Bogdanovich (selve prototypen på den amerikanske versjonen av «intellektuell, virkelighetsfjern filmregissør») gjør det virkelig ikke lett for seg selv med enkelte av formuleringene sine. Han avfeier superheltfilmer som sjanger på to setninger. Spør: «What happened to pictures like How Green Was My Valley or even From Here to Eternity?» Kaller filmvold for pornografisk, og trekker inn videospill i samme slengen.

Men allikevel. Det er et par ting som gjør dette lesverdig. For det første Bogdanovichs egen historie. Og da tenker vi ikke først og fremst på den mest pikante vinklingen (som også trekkes inn her): at Bogdanovich har vært aktiv i kampen for våpenreguleringer siden hans daværende kjæreste Dorothy Stratton ble skutt av en sjalu ekskjæreste i 1980. Men på hans debutfilm «Targets», basert på virkelige hendelser, som ender med at en Vietnamveteran skyter ned tenåringer på en drive in-kino.

People go to a movie to have a good time, and they get killed. … It makes me sick that I made a movie about it.

Sier Bogdanovich i dag. Denne viljen til å rette søkelyset innover, redder delvis inn den litt pompøse tonen. Og spør du oss, er i og for seg det avsluttende spørsmålet betimelig: Hvorfor vil ingen legge skylden på våpen? Hvorfor vil ingen legge skylda på film?

Vi kan imidlertid heller ikke unnlate å bemerke et nokså massivt paradoks. Det er tross alt adskillig kortere tid enn 44 år siden sist Peter Bogdanovich selv medvirket til det han selv kaller moderne gladiatorkamper (via et sitat fra en gammel samtale med sin venn Orson Welles, selvsagt ..). Bogdanovich lånte nemlig bort litt av sin massive kredibilitet (tross en ujevn karriere) til TV-serien Sopranos, med gjestespill både som skuespiller og regissør. Det finnes nemlig én form for amerikansk sjangerfilm hvor grenselandet mellom hvorvidt filmen imiterer virkeligheten eller omvendt er uklart på ordentlig. Nei, ikke superheltfilmer, din tøysekopp. Men mafiafilmen. La oss klippe og lime litt fra en artikkel om den ukjente historien om den ekte mafiaens forbindelser med den første Gudfaren-filmen, hentet fra Vanity Fair (mars 2009):

They not only loved it—they adopted it as their own, employing the term Puzo invented (the Godfather) and frequently playing the movie’s haunting theme music at their weddings, baptisms, and funerals. “It made our life seem honorable,” Salvatore “Sammy the Bull” Gravano, of the Gambino crime family, later told The New York Times, adding that the film spurred him on to commit 19 murders, whereas, he said, “I only did, like, one murder before I saw the movie.… I would use lines in real life like, ‘I’m gonna make you an offer you can’t refuse,’ and I would always tell people, just like in The Godfather, ‘If you have an enemy, that enemy becomes my enemy.’”

Og når David Chases serie var på høyden av sin popularitet, lakk det ut avlyttingsmateriale til pressen hvor ekte New Jersey-gangstere hadde entusiastiske samtaler om hvor mye de elsket Sopranos. Pussig nok blir Bogdanovichs rollefigur i Sopranos (Dr. Melfis egen psykoanalytiker Dr. Elliot Kupferberg) brukt til en slags metakommentar om den smått perverse interessen populærkulturen har gitt oss for mafiaen. Melfis timer hos Kupferberg får nemlig etterhvert noen bisarre øyeblikk, når Elliot innser at Melfis pasient er mafiabossen Tony Sopranos, og ikke klarer å unnlate å grave i det pikante materialet. Til slutt ender han opp med å bryte taushetsplikten for å kunne servere pikant sladder i et middagsselskap. Melfis avsluttende tirade mot Elliot i denne scenen kan sånn sett vurderes som en smått ufin, alternativ respons på Bogdanovichs seneste utspill:

Så kan det selvsagt innvendes at Bogdanovichs rollefigur i Sopranos nettopp belyste det ubehagelige samspillet mellom populærkulturens skildringer av mafiaen og den brutale virkeligheten. Det er i og for seg sant, men uten at dette fjerner paradokset. Moderne superheltfilmer er forøvrig heller ikke fremmed for å drøfte voldens natur på et moralfilosofisk plan -særlig ikke når det kommer til Christopher Nolans versjon av Batman. Men det virker Bogdanovich i bunn og grunn for selvopptatt til å ha enset. Selv hans egen personlige tragedie blir til syvende og sist bare nok en anledning til å markere avsky for alt som avviker fra hans egen personlige filmsmak og -kanon.

Men spørsmålet står igjen: hvorfor er det så livsviktig at vi ikke skylder på filmvold? Svarene på dette spørsmålet, i de nevnte ørten tusen kulturkronikker, har kun unntaksvis færre logiske brister og lettvinte standardformuleringer enn Bogdanovichs utspill.