– Jeg ble shanghaiet til dette.

John Olav Nilsen, fersk skuespillerdebutant i det nye norske mysteriedramaet «Skyggenes dal», smiler skjevt.

Så retter han på seg selv:

Det var filmskaper Jonas Matzow Gulbrandsens do-or-die-holdning som overbeviste ham om at det var verdt ta en avstikker fra rockestjernekarrieren for å kunne dukke opp som skogsboende eremitt på norske kinoer denne helga.

John Olav Nilsen slik vi er vant til å se ham. Han hadde aldri sett for seg å bli skuespiller, men lot seg overbevise av engasjementet til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen. – Hele prosjektet hadde en verdi, ut over det rent kommersielle, sier Nilsen. Foto: Jørund Føreland Pedersen (CC BY-SA 3.0)

Så langt har det vist seg å være en smart avgjørelse.

Under filmfestivalen i Toronto i år var Gulbrandsens langfilmdebut å se som en av tre norske filmer (de to andre var «Thelma» og «Hva vil folk si»), et besøk som resulterte i flere hyggelige omtaler.

«Mer et stykke mørk atomsfære enn en tradisjonell skrekkfilm», skrev The Hollywood Reporter, mens Birth Movies Death mente at filmen har noe «drømme-aktig» ved seg som både engasjerer og beruser.

Også norske anmeldere er imponert. «Usedvanlig stemningsfull og stilsikker» skriver Aftenposten, samtidig som VG erklærer dette for å være «norsk filmhistories mest minneverdige skrekk», noe som er en «rå bragd for en film med niårsgrense».

Ung stjerne

Fortellingen følger Aslak, en seks år gammel gutt som bor sammen med moren sin.

Begge bærer på et traume, og da det blir funnet sauekadavere i nærheten av huset de bor i trekkes gutten inn i skauen på det som etterhvert blir en eiendommelig odyssè – hvor Aslak blant annet støter på Nilsen.

På overflaten kan det hele minne litt om «Thelma».

Begge er filmer som dreier seg rundt et ungt menneske opplever skumle fenomener og publikum kan aldri føle seg helt sikre på hva som er innbilning og hva som er virkelig.

Med andre ord en pakke som har potensial til å tilfredsstille selv de mest snobbete film-feinschmeckerne.

Selv beskriver regissøren det hele som en marerittversjon av «Peter og ulven».

Det er seks-sjuårsalderens ikke sylskarpt opptrukne grenser mellom fantasi og virkelighet som inspirerte ham til å bruke en såpass ung gutt i hovedrollen. Rollen spilles Adam Ekeli, ifølge Gulbrandsen en av de første skuespillerne han hadde inne på audition.

– Nå har vi filmet ham gjennom to år, og Adam har ikke klaget en eneste gang.

– Får replikker de neppe ville sagt

Ifølge Gulbrandsen så han umiddelbart noe spesielt i Ekeli – en egen tilstedeværelse, kontaktsøken og evne til å gripe rommet han er i.

Foto: Another World Entertainment AS

– Jeg må si at han tok ting på en fantastisk måte, og det var bra, for egentlig kan du ikke regissere barn i særlig stor grad. Ofte blir barneroller skrevet på en barnslig måte, og barn får replikker de neppe ville sagt i virkeligheten – du kan høre på dem at det er en voksen som har skrevet dem. Jeg var opptatt av at det skulle fremstå naturlig, slik barn er, selv om filmen utspiller seg i et univers som er mest for de voksne og har et alvorlig tema.

Gulbrandsen påpeker at det ikke er så mange filmer som går til verks på denne måten.

– Det er risikabelt, men når du får det til er det veldig fascinerende å se en hel film bli båret av en liten gutt, sier filmskaperen, som tross sin fascinasjon for barnesinnet ikke har egne barn.

Regissøren vant Amanda allerede for åtte år siden, da med kortfilmen «Darek» som utforsket noe av den samme tematikken, barnets sinn, men fra et mer sosialrealistisk perspektiv.

Samtidig utmerker han seg i den norske filmskaperfloraen blant annet ved å ha tatt regiutdannelse veldig langt fra Lillehammer:

Har har gått ved den anerkjente polske filmskolen i Lodz.

– Sjekker værmeldinga

Det betyr blant annet at han har et særlig tett samarbeid med fotografen sin.

I likhet med en annen fremadstormende norsk regissør, Henrik Martin Dahlsbakken, har Gulbrandsen broren sin bak kameraet.

– Den polske tradisjonen er at fotografen er mer sidestilt regissøren og på filmskolen jobber man tett med fotografer helt fra begynnelsen, sier han.

– Man ser på deres eksamensfilmer og de ser på dine. Kanskje derfor er det slik at hvis du ser en film med veldig bra foto viser det seg ofte at det er en polsk fotograf. Noen kaller det «polsk foto», men det er egentlig et variert filmspråk i Polen. Man kan si at den visuelle historiefortellingen deres oppsto etter andre verdenskrig, da filmskaperne måtte lage filmer som kunne tolkes på flere måter for at de skulle slippe gjennom sensuren. Slik har de fått et bildespråk som mangler moralsk pekefinger og heller former publikums egne tanker.

Kathrine Fagerland i «Skyggenes dal». Foto: Another World Entertainment AS

Sørlendingen er en selverklært fan av Cinema med store bokstaver.

– Når man lager noe for stort lerret er både manus, regi, foto og alt annet i et gjensidig forhold. Ingenting er egentlig viktigere enn noe annet.

– Hvorfor tok det hele to år å spille inn filmen?

– Fordi den ble finansiert underveis, sier han og trekker pusten dypt.

– Men også fordi det var en ekstremt krevende filmatisk prosess. Vi lager en visuelt drevet istedet for dialogdrevet film – det er cinematographic writing, vi lar bildene fortelle hele historien – og vi skyter på film istedet for digitalt. Da kan du ikke skyte tre vinkler på en gang, som du kan med digitalkamera, og får ikke tatt like mange bilder. For ikke å snakke om å drasse med seg et kamera som veier et tonn langt inn i skauen.

«Skyggenes dal». Foto: Another World Entertainment AS

Det var ikke den eneste utfordringen.

– Vi jagde hele tiden den rette værtypen for å få den riktige stemningen. Med en gang været skifter må man omrokere, gå inn og skyte interiør for ikke å tape tid. Det gjør at det alltid hviler en spenning over filmsettet, der man sjekker værmeldinga hver time.

  • «Skyggenes dal» kan ses på kino nå.