I en sofa i foajeen på Hotel Continental ligger Baltasar Kormákur, den 47 år gamle islandske regissøren som hans norske presseansvarlige i forkant hadde hørt at mange innenfor bransjen så på som Europas kjekkeste regissør (selv visste hun ikke helt om hun delte oppfatningen) tilbakelent på rygg mens han med oppsperrede øyne klamrer seg fast til et imaginært tau.

– Og det som skjedde var at han ble sittende fast i trapesen. Det igjen førte til at båten tippet rundt og dro ham med seg under vann. Han var helt fanget. Jeg stupte ut i vannet og fikk dratt ham løs.

Kanskje er det 30 år siden han berget livet til kameraten, den gangen han kjempet for å komme med i den islandske OL-troppen i seiling, flere år før han la til kai og istedet ble skuespiller og med debutfilmen «101 Reykjavik» etter hvert også regissør.

Og om det er 30 år siden, vil det i så fall sammenfalle med hendelsen som Kormákurs siste film, «Dypet», med kinopremiere imorgen, er bygget på: Den utrolige, men sanne historien om hovedperson Gúlli som etter at båten gikk ned svømte i det iskalde havet utenfor de islandske Vestmannaøyene i seks timer, før han traff land og uten sko gikk i to timer over størknet, knivskarp lavastein før han nådde frem til folk.

Gúlli ble en nasjonalhelt på Island.

Og det er på en måte ikke til å unngå, der man sitter og ser denne mannens kamp mot det tilsynelatende uendelige, svarte havet – man begynner uvegerlig å tenke på hva en hadde gjort selv i en slik situasjon. Hadde man, slik Gulli i filmen, prøvd å kommunisere med måkene? Hadde man vært i stand til å be noen der oppe om bare én dag til, og hadde man i så fall hatt krefter til å regne opp hva man skulle brukt den til?

– Men det er tingen her, sier Kormákur.

– Veldig få mennesker ville hatt muligheten til å kontemplere over sitt eget liv så lenge. Rett og slett fordi hypodermi slår inn etter femten-tjue minutter. Den begynner i hjernen og snur opp-ned på alt. Det er derfor du finner folk på Mount Everest som har tatt av seg alle klærne før de døde. Folk tror de er i ferd med å brenne opp, når de egentlig er iskalde.

– Frykter du selv havet?

– Aldri. Jeg har alltid elsket det. Jeg svømte mye i havet sammen med hunden vår da jeg var liten, og da jeg var elleve ble jeg med min onkel ut på fiske i to uker i en påskeferie. Den røffe omgangstonen mellom mennene på disse båtene, hvordan livet ombord hele tiden sirkler rundt mat og søvn og de mest basale behovene, det var sånt som jeg plukka opp den gangen. Jeg ble tidlig veldig klar over mørket og de farene som fins overalt rundt deg på en fiskebåt.

Ett problem når man lager en film der mye av handlingen foregår midt ute på havet: Havet selv. Han så på alle muligheter, enorme vanntanker inkludert.

– Jeg var og kikket på en tank i en landsby i Spania, men det funket ikke. Og jeg så på diverse filmer, som «Titanic». Men Titanic ser ut som hun synker i en stor dam, ikke i et hav. Og «Perfect Storm», den er jo veldig digitalisert – ja, bølgene er enorme, men kanskje ikke så troverdige hele tiden.

Her må det skytes inn: Mark Wahlberg, som spilte i Kormakúrs fjorårssuksess «Contraband», hadde også en birolle i Wolfgang Petersens nevnte «Perfect Storm», med en replikk som må sies å være av de mer ukompliserte begrunnelser for å bli med på det som, ialle fall dersom værmeldinger og stormvarsel er noe å gå etter, etter alt å dømme blir din siste tur: «I got a woman I can’t stand to be two feet away from. Then again, I love to fish.»

– Og tenk at det er samme regissør som lagde «Das Boot»? Som er en fantastisk film? Hva skjedde? Uansett, jeg bestemte meg for at a) jeg har ikke penger til noe slikt og b) 80 prosent av Islands befolkning bor ved havet. De vet hvordan svart hav ser ut. Med andre ord – det er ingen annen måte å gjøre det på. Vi må inn dit. Vi må ut i havet.

Tilsammen tilbrakte de nesten en måned på havet. Kormakur var selv i vannet sammen med hovedrolleinnehaver Ólafur Pedersen, koblet til en vaier mens han ryggsvømte og så på en monitor, og temperaturen i havet lå på mellom ti og tolv grader («and that’s damn cold, by the way»). Noen av scenene ble også filmet i en svømmehall.

– Og ved et uhell var det åtte grader i bassenget. Hjernen fryser i åtte grader, så forestill deg da to? Forestill deg at du putter hånden inn i det kaldeste vannet i springet – to minutter, og du er helt nummen. Han var i det i seks timer. Se for deg å svømme i en svømmehall i seks timer? Bare det går jo ikke.

En av teoriene etterpå var at Gúlli med sin vekt og form hadde hva som kunne minne om selfett, noe som også gjorde at han ble kjent som «selmannen».

Det er uansett ikke noe Kormakur noen gang vil få innsyn i: Den virkelige Gúlli takket innstending nei til å være delaktig i utarbeidelsen av filmen.

– Jeg møtte ham da jeg var yngre. Jeg støtte på ham i en bar, og vi tok en øl i lag, og han fortalte masse om hva som hadde skjedd. Men det viktigste kom uansett ut dagen etterpå, når han snakket med TV-kameraene. Da var han åpen, da snakket han om måkene han kommuniserte med og hva han tenkte på der han var i vannet. Jo mer tid man får til å gå igjennom det som har skjedd, jo mer filtrert blir det. Men det hadde ikke han på det tidspunktet rukket ennå. Alt var der, sier Kormákur.

– Min holdning er at jeg respekterer ham og hans standpunkt, men jeg er ikke enig i det. Av prinispp er jeg ikke enig i at vi ikke skal få muligheten til å fortelle historier bare fordi det er andre som har opplevd dem. Da hadde jo ingen historier blitt fortalt, hvis det bare var primærkilden som skulle ha den retten. I så fall hadde aldri Richard III blitt skrevet. Eller islendingsagaene, eller Romeo og Julie. «United 93». «The Hurt Locker». I et lite samfunn som Island vil din historie uunngåelig krysse andre menneskers historier. Den mektigste visningen av filmen jeg har hatt var til slektninger og familie av venner av de involverte i forliset. For dem fungerte det som en renselse å se filmen. Uansett, du kan jo nesten ikke argumentere med helten i filmen din. Vil han ikke, så vil han ikke. Og jeg visste ikke om hans standpunkt før vi var midtveis i innspillingen. Jeg prøvde å kontakte ham, men han gjorde det klart at han ikke ville ta del i den.

– Er dette en histore alle islendinger er kjent med?

– Alle over 35, iallefall. Jeg innså underveis at yngre generasjoner ikke gjør det. Mange jeg snakket med hadde aldri hørt om dette. På den måten er film et viktig medium – det holder historier levende.

– Har du følt et visst press i forhold til hvordan historen formidles? I forhold til at så mange kjenner til den, blant en liten befolkning som den islandske?

– Gullis reise er på en måte alle islendingeners – hvorfor lever jeg her, på denne forblåste utposten av verden? Den type ting. Jeg mener du kan gjøre hva du vil med alle historier, men i dette tilfellet ville jeg ikke ta for mange friheter. Historien er sterk nok i seg selv, jeg ville ikke ha emosjonell porno i den. Jeg følte veldig respekt for historien også, og ble etter hvert veldig knyttet til den. Men jeg skulle unngå å vise meg fram som regissør. Derfor er det veldig enkle shots hele veien. Jeg ville ha de mest sannferdige bildene, ikke de kuleste. Budskapet er det viktigste.

– Hvis så mange kjenner historien er det sannsynligvis mange som vil hevde å ha en slags eierskap til den også, og med det forvente seg filmen fortalt på en måte de kjenner seg igjen i – gjør det jobben vanskeligere?

– Jeg vil ikke gå ned den veien, Klart, jeg så denne… «Searching for Sugar Man», og først etterpå forsto jeg at de ikke fortalte alt, om at han hadde en stor stjerne i Australia og slett ikke var glemt. Og da følte jeg meg lurt. Det er nesten som om det skulle vært to overlevende i «Dypet», og jeg kun fortalte om én av dem. Det hadde jo forandret alt. Og jeg er sikker på at han ikke er happy med det selv – når ting holdes tilbake på en sånn måte får det ham til å se ut som en løgner.

Fjorårets «Contraband» var Kormákurs første rendyrkede Hollywoodfilm, og neste sommer kommer også «2 Guns», også denne gangen med Mark Wahlberg i en av rollene, samt Denzel Washington.

I flere år har Kormákur også vært involvert i flere produksjoner utenfor Island, deriblant den danske filmen «Dark Horse» i 2005.

– Har det vært frigjørende å lage film utenfor hjemlandet?

– Helt klart. Da jeg lagde film bare på Island gikk jeg mye i teater, for å få andre perspektiv. Nå drar jeg til Island og lager film for å få andre perspektiv. Folk sier ofte, «så, du har dratt til Hollywood nå?», og da svarer jeg at nei, jeg har aldri dratt – jeg dro for å lage en film og kom tilbake. Det er som med fiskerne, de drar ut for å fiske og kommer så hjem igjen.

I dag deler han tiden mellom gården han bor på nord på Island sammen med sin kone, fem barn og tre hester, og resten av verden. I slutten av inneværende uke befinner han seg eksempelvis i Budapest, for å gå i gang med innspillingen av piloten til en Mark Wahlberg-produsert spionserie for HBO som går under tittelen «Missionary», satt til Berlin under den kalde krigen og basert på manuset til Charles Randolph, som blant annet skrev «The Interpreter» med Sean Penn og Nicole Kidman. Og til høsten starter han, om alle biter faller på plass, også innspillingen av «Everest», en film om den store klatreulykken i 1996.

– Hvordan rekker du alt?

– Du vet, vi islendinger er produktive. Nei, jeg tror bare det dreier seg om lidenskap. Jeg teller ikke arbeidstimene – jeg teller de timene jeg ikke får jobbe. Jeg vil ikke skryte, men jeg ser jo på meg selv som ekstremt heldig som kan gjøre noe jeg virkelig elsker. Å jobbe med skript som «Everest» eller snakke med journalister, det er liksom ikke «å fuck, jeg må på fabrikken i dag også». Det er ikke et bein i meg som klager. Det har vært mye jobb, helt siden jeg var i begynnelsen av 20-årene, og en dag skal jeg roe ned, bare ikke… ennå.

Baltasar Kormákur.

 

– Men «Everest»: Dere prøver å få inn Christian Bale, visstnok?

– Men jeg har hørt at han også er i samtaler med Ridley Scott om å spille Moses, som betyr mer penger, for en større regissør. Vi har andre gode navn i bakhånd, om det skulle strande. Men ja, Christian Bale er en av mine absolutte favorittskuespillere.

– Han har mye temperament?

– Jo, men det har jeg også, hehe. Jeg brøler bare ikke fullt så mye.

I Norge kjenner de fleste Baltasur Kormákur fra i første rekke hans aller første film, «101 Reykjavik».

– Jeg er fortsatt veldig stolt av den. Det er en av de mest suksessrike islandske filmene – utenfor Island. Der er den den minst sette av filmene mine (Hans mest sette film er thrilleren «Jar City», som også var en stor art house-suksess i utlandet. Ikke bare det: Salget av takeaway-smalahove på den ene plassen i Reykjavik som tilbyr dette økte med 300 prosent i ukene etterpå, red.anm.). Men jeg har ikke sett den på lenge nå. Jeg viste den for noen kolleger i USA for noen år siden, bare for å si «dette er en annen side av meg dere ikke kjenner».

– Var «101 Reykjavik» en film du på en måte måtte få ut av systemet?

– Det er mulig. All festingen – det er ikke noe du kan lage film om hver gang. Samtidig som den på en måte satte meg litt i bås. Det var liksom alltid «The Icelandic Almadóvar», «Almadóvar on Ice», «Almadovar of the North», og så videre, og jeg ønsket ikke å ta den ruta. Jeg vil ikke bli satt i bås, eller gjøre det folk forventer av meg. Jeg vet ikke hva min reise er, journalister kan gjerne skrive om det, men så fort jeg begynner å lese om meg selv blir det rart, da slutter jeg å være meg selv, sier han.

– Etter at jeg lagde «Jar City» i 2006 mente folk jeg nå var thrillerregissør, men for meg er det å skifte sjanger som å skifte ansiktsuttrykk – det er bare en annen tilnærming. Når jeg er ferdig med «Everest», og da har laget den og «Dypet», kommer folk sannsynligvis til å si at jeg kun lager filmer basert på sanne historier. Men sånn er det. Jeg vet ikke hva jeg vil hele tiden. Jeg visste jo ikke at jeg var regissør før jeg hadde gjort min første film og bare, «Fuck, det er dette jeg har lett etter».

– Har du et drømmeprosjekt?

– The Vikings, som er et manus jeg skrev for ti år siden. Det stammer fra min kulturelle bakgrunn, og fra alle somrene jeg tilbrakte på det islandske høylandet. Forhåpentligvis skjer det noe der snart. Og så har jeg fått rettighetene til «Sin egen herre» av Halldor Laxness (islandsk nobelprisvinner i litteratur, 1955, red.anm.)

– Hva måtte du gi for dem?

– Ingenting. De kom til meg med rettighetene, fordi jeg tidligere hadde uttrykt interesse for å lage den. Jeg vet det tidligere har vært snakk om å lage en engelsk versjon, men det hadde blitt feil på alle måter.

– Laxness omtales gjerne som Islands svar på Knut Hamsun, i bøker der mann mot natur står sentralt, og «Sin egen herre» bærer også visse likhetstrekk med Hamsuns «Markens Grøde». I Hamsuns tilfelle har bøkene derimot ikke egnet seg særlig godt som filmer, og…

– Og det samme gjelder Laxness også. Ingen på Island har prøvd seg på flere tiår. Og det er grunnen til at jeg vil gjøre det. Så de kan hogge hodet av meg etterpå, hehe. Nei, men jeg ser på det litt som min oppgave å hindre folk på Island fra å glemme, selv om jeg ikke er hverken lærer eller historiker. Men Laxness’ romaner er også en del av hvem jeg er og av landet jeg kommer fra.

– Har du blitt mer patriotisk av å jobbe utenlands?

– En blir i alle fall mer oppmerksom på hva som er ens hjemsted. For å kunne elske Island, må du dra derfra. Å elske Island er vanskelig når du bor der. Alt handler om å skaffe seg perspektiv. Jeg elsker dette bildet tatt av den første mannen i verdensrommet, av jorden bak tommelen, men helt uten ord. Det trengs ikke, bildet sier alt.