Jeg har en høne å plukke med realismen.

Dere har fått med dere Twitter-vannglasstyfonen av en reaksjon på tv-serien «Mammon»s urealistiske skildring av avisredaksjoner et cetera, et cetera, et cetera, ikke sant?

Bra, da slipper jeg å skrive for lang innledning, men starter heller, som seg hør og bør, med et sitat fra vår alles yndlings-fiktivarkeolog, Indiana Jones (sorry, Bjørn Beltø og Lara Croft):

«Archaeology is the search for fact, not truth. If it’s truth you’re interested in, Dr. Tyree’s philosophy class is right down the hall.»

Med andre ord, det Dr. Jones sier, tror jeg, er at fakta og sannhet er to ulike størrelser, som tilhører to ulike disipliner, og det kan være hensiktsmessig å ikke forveksle dem, ikke bare når man driver med arkeologi, men også når man sitter og ser på dramaserier og sliter med et aggressivt utbrudd av akutt Twitter-kløe i fingertuppene.

Det er folkesport å klage på norsk drama, og mantraet som er blitt repetert så ad nauseam at det har blitt en større klisjé enn klisjéene det kritiserer, er «Bwaaah! Dette er urealistisk!»

– Økokrim valser inn i en redaksjon? BWAAAH! UREALISTISK!

– Batteriet på GPSen funker etter fem år? BWAAAH! UREALISTISK!

Det minner meg litt om kommentarfeltkonger som tvinner den fjonete hipsterbarten sin og, allerede før de har sett «Hobbiten: Smaugs Ødemark», skriver ting som «I virkeligheten ville ikke Smaug ha kunnet snakke, fordi stemmebånd ikke ville ha fungert i halsen og munnhulen på en drage.»

(Eller noe sånt. For alt jeg vet kan Smaug snakke irl, jeg aner ikke, jeg er ikke dragelogoped, jeg bare fant på et eksempel for å få frem et poeng, slik man gjør når man, du vet, FINNER PÅ TING.)

For all del, det er sikkert ting å sette fingeren på i «Mammon» (det er uansett ikke dét det skal handle om nå), men jeg tror det er en litt for selvtilfreds avsporing å skylde på manglende realisme.

Tross alt, grunnen til at «Smaugs ødemark» presterer kvalitativt langt under pari er ikke fordi alle vet at ekte, flyvende gigantreptiler ikke kan snakke, men fordi filmen er like selvgod, oppsvulmet og fylt av kunstig patos som titteldragen (som for øvrig er helt awzum. Rart det der.).

Hvor i all verden har vi fått det fra at drama skal være realistisk? Og hvorfor er vi så mye strengere mot norsk drama enn mot utenlandsk?

Ta en titt på utenlandske dramaserier som (med rette) hylles som stor kunst, og legg merke til hvor maniert og skrudd til mye av det er. Hvor urealistisk det er.

Har du tenkt over hvor outrert Walter White er? Hvor svulstige replikker han leverer? Eller hvor karikert Pete Campbell fra «Mad Men» er? Det funker fortsatt som juling. Det er drama av ypperste kvalitet.

Fiksjon er, per def, ikke virkelig. Det er derfor det kalles fiksjon. Det kan heller aldri bli virkelig, og bør vurderes på sine egne premisser.

Det man derimot kan, og bør, etterstrebe (og etterspørre) i de fleste fiksjoner er troverdighet. Da snakker jeg ikke om troverdighet som i hvordan et tilsvarende scenario hadde utspilt seg i den virkelige verden, men at det som skjer er troverdig innenfor sitt eget fiksjonsunivers.

Årsakene til at dramaets indre troverdighet svikter er som regel andre enn at det ikke er et 1:1-forhold med hvordan det hadde utspilt seg i virkeligheten.

En replikk er ikke dårlig fordi den er urealistisk, en replikk er dårlig fordi den ikke passer inn i konteksten den leveres i, og dermed bryter med dramaets indre troverdighet.

Som oftest er det å lene seg på virkelighetens referanserammer med på å opprettholde fiksjonens troverdighet, men til syvende og sist er det «naturlovene» i det gjeldende fiksjonsuniverset som avgjør hva som er troverdig eller ikke.

Og jo, det er fullt mulig å fortelle «ufantastiske» historier (dvs. at de foregår i et ikke-magisk univers, f.eks.) som likevel er totalt urealistiske, så lenge de henger innvortes på greip. Er du medisinstudent bør du neppe ta notater når du ser «Akutten», det er nok begrenset hva russisk etterretning får ut av å se på «Homeland», og med fare for å sprekke hull på noens illusjoner: folk flest snakket ikke i jambisk pentameter på Shakespeares tid.

For all del, av og til akkumulerer alle de små slepphendte manussnarveiene til å bli en dråpe som får begeret til å renne over, men all den tid vi stort sett ser gjennom fingrene på sånt så lenge rollefigurene er interessante og intrigen medrivende, er det kanskje greit å erkjenne at det ikke er den manglende realismen som er det egentlige problemet?

Så når Økokrim plutselig benytter seg av litt vel udemokratiske metoder inne i redaksjonen til Aftenavisen, er kanskje ikke spørsmålet man bør stille seg «kunne dette skjedd i virkeligheten?», men heller «er det som skjer nå lojalt mot det fiksjonsuniverset som er bygget opp? Er det indre konsistens i intrigen og hos rollefigurenes reaksjoner?»

Svaret er ofte intuitivt, og kan fortsatt gjerne være det samme, men det er likevel viktig å stille det riktige spørsmålet.

Feildiagnostiserer man pasienten kan man også risikere å feilbehandle ham, og vil vi vinne Emmy er det dumt å gi et influensasykt norsk drama anitbiotika (fordi antibiotika ikke funker på virus, ikke saaaaant…).