• Lei «Rampart» her

Bare noen få år etter at opptøyene i 1992 hadde satt politiet i Los Angeles i alt annet enn et flatterende lys, brøt det ut et nytt rabalder i vestkystbyen.

Den såkalte «Rampart-skandalen» i 1997-99 var en av de største tilfellene av politikorrupsjon i amerikansk historie og involverte nærmere 100 ansatte ved politistasjonen Rampart i den mest sentrale delen av LA: politimenn hadde deltatt i bankran, trolig fungert som leiemordere (selv om ingen ble dømt for det), og drevet med utstrakt narkotikahandel. I tillegg ble det avdekket at tjenestemenn ved politistasjonen drev med utstrakt planting av bevis.

Den nye politifilmen «Rampart» handler ikke direkte om skandalen (selv om den blir referert til kort i begynnelsen), men bruker saken som bakteppe for historien om en manns kontinuerlige forråtnelsesprosess. Woody Harrelson spiller politimannen David Brown som har samme forhold til politihverdagen som til patruljering i Vietnams jungel (der han passende nok har fortid som soldat). Han kjører rett inn i en gjeng med løsgjengere for moro skyld, og tar ikke fem øre for å banke opp vitner i et forsøk på å få ut informasjon.

I egne (og mange kollegers) øyne er dette – om ikke nødvendige – så i hvert fall praktiske midler i krigføringen som foregår: det gjelder å holde moralen (og humøret) oppe, og det hjelper å kunne slå tilbake med samme mynt som motstanderen bruker.

David er en vandrende absurditet. En rappkjefta, men uvant artikulert (manuset er co-skrevet av James Ellroy) redneck som lever i et slags bokollektiv med sine to lett alternative ekskoner, som er også er søstre (Cynthia Nixon og Anne Heche), og hans to døtre, som også er kusiner. Woody Harrelson spiller David med en uforutsigbar intensitet som til de grader understrekes av Bobby Bukowskis fargesprakende, gjennomført fascinerende, og forvirrende foto. I en tidlig scene tar han seg én av utallige sigaretter mens han patruljerer i politibilen. Kameraet er tett på ham før han plutselig snur seg mot kameraet og får øye på noe. I det neste sekundet kolliderer en annen bil inn i ham.

I likhet med David får kameraet med seg alt og ingenting. Klart og oppmerksomt, men uten retning. Eller i hvert fall, feil retning. David ser det han vil se: en skitten, korrupt verden, full av mennesker du ikke kan stole på. Hva har det egentlig å si om han bidrar med sin skjerv?

Det meste er feil med David. Og det skal bare bli verre. Etter å ha banket mannen som kjørte på ham fordervet og blitt videofilmet av en tilfeldig forbipasserende, blir han etterforsket av ledelsen (en myndig Sigourney Weaver), og delvis suspendert. Problemene hans blir stadig mer åpenbare. Det er likevel uklart hvor mye av dette som er nytt, eller bare videreføringer av politimannens gjengse livsførsel og korrupte rutine. Woody Harrelsons og regissør Oren Movermans («The Messenger») store fortjeneste er at de klarer å holde oss engasjert og interessert i denne storkjefta, paranoide og destruktive mannen til tross for sine åpenbare menneskelige mangler. Det er en sårbarhet i bunn hos denne tydelig fortvilte purken. Hvem er denne fyren? Er det omgivelsene som har ødelagt ham? Eller er det han som har ødelagt omgivelsene?

«Jeg gjør bare folkets søppeltømming», er Daves eget forsvar for sin tvilsomme oppførsel.

«Rampart» er tidvis surrealistisk, men hele tiden troverdig og fengslende utforsking av et korrupt sinn i en korrupt by.

  • Lei «Rampart» her