Ny dokumentarserie på TV 2 skal fremkalle både latter og tårer, men tross flere sympatiske tilløp så ender det stort sett i skildringer av den trivielle sorten.

Nordmenn er i overkant opptatt av nordmenn. Det er ikke veldig merkverdig, da det strengt tatt ikke er så mange av oss, men samtidig bør det snart begynne å gå opp for noen og enhver at veldig unike i den store sammenhengen, det er vi ikke. TV 2s nye dokumentarserie «Langt hjemmefra» byr på innblikk i livet til nordmenn som har valgt å bosette seg i utlandet, og noe av det kanalen frister med er at vi skal få møte mennesker som «lever helt annerledes liv enn vi er vant til her hjemme.»

Nåvel. Nå har jeg riktignok bodd sentrumsnært i Oslo i over tjue år, og er dermed vant med plenty variasjon i alt fra hudpigment og hodeplagg til eksotiske matbutikker, men jeg tør likevel påstå at tilværelsene som skildres i «Langt hjemmefra» ikke akkurat byr på de store kultursjokkene.

Med mindre du synes horebyen Pattaya er sjokkerende, da. Mer om det siden.

For TV 2 ljuger jo litt når de påstår at «Langt hjemmefra» er en dokumentarserie. Vi snakker godlynt realityfjernsyn der vi dukker inn og ut av livene til et utvalg nordmenn i utlandet, nærmere bestemt Pattaya, New York og Dubai.

I første episode (som denne anmeldelsen baserer seg på) er Pattaya og New York «i fokus», som Jens Stoltenberg kanskje ville ha sagt. Det mest interessante ved serien er at de i tillegg til å følge enkeltpersoner, også portretterer den norske Sjømannskirken og de som jobber der. Å være utstasjonert i en Sjømannskirke, se dét er eksotisk i min verden. At folk velger å være trygda i Thailand i stedet for Hokksund … not so much.

Men mer om det siden.

Det begynner ganske bra. Vi møter en norsk sjømannsprest stasjonert i New York i det hun tar imot kirkens nyankomne husmor fra Norge. Den genuine gleden og nysgjerrigheten de to damene oppviser over å kunne windowshoppe på Manhattan og bevege seg rundt i en atmosfære av glamour (uten å leve det helt ut), er smittsom, og evner å formidle noe av det som kan føles spesielt ved å være ute i den store verden, selv i disse tider hvor Manhattan kun er et Google Earth-klikk unna.

Verre blir det med paret i førtiårene som har valgt å slå seg ned i det store eplet for å åpne butikk for klesdesign i et av byens beste strøk. Hun: En ufattelig energibunt av en smånevrotisk designer. Han: Rolig, sindig, tar seg av forretningene. Vi møter dem samme dag som den store butikkåpningen, og begge er utrolig opptatt av at den utsendte reporteren fra The New York Times skal få et godt førsteinntrykk («vi har bare én sjans til å impress»).

For de to er nok dette en av livest store thrillere, men særlig engasjerende TV blir det dessverre ikke.

Sjømannskirken er også utgangspunktet og navet i innslagene fra Pattaya, denne urimelig godt dokumenterte fillebyen i Thailand, som vi aldri i verden hadde hørt om dersom den ikke var et slags Mekka for horekunder og mannlige, norske trygdemottakere.

Vi møter denne gangen kona til den lokale sjømannspresten, et mensch med stor empati som tildels fungerer som en slags sosialarbeider for noen av livets glade, men etterhvert ganske gamle og forsofne norske gutter. Gjennom henne møter vi rullestolbrukeren Steffen, tidligere taxisjåfør som valgte å flytte til Pattaya for tjue år siden da han ikke lenger kunne bruke beina sine. «Jeg dro på grunn av jentene», innrømmer Steffen, som nå foretrekker å donere penger til det lokale barnehjemmet. Han har blitt litt sentimental på sine gamle dager, Steffen, og vurderer å flytte hjem igjen for å tilbringe alderdommen i gamlelandet.

I Pattaya møter vi også en gammel vålerenga-gutt, og denne kunne vært tatt rett ut fra hvilkensomhelst Olsenbanden-film, eller for den saks skyld: En av de åttehundreogførti andre norske TV-produksjonen vi har sett fra denne byen de siste årene. Han har trent opp kona si godt: Hun lager kjøttkaker til middag og snakker norsk. De sover ikke lenger sammen «men, er gode venner» («han behandler meg bra»). Huset de bor i er preget av en stor ansamling nips, det meste kjøpt på Glasmagasinet i Oslo. Og eiendommen er dekorert med skilt fra barndommens blomsterdal i Oslo øst: Torggata, Jordalgata, Etterstadgata og så videre.

Joda, det er kuriøst og litt søtt, og muligens eksotisk dersom man aldri har vært i befatning med andre mennesker enn fra den øvre middelklasse. Men «Langt hjemmefra» er ikke et TV-program som oppfyller sine ambisjoner om å framkalle latter og tårer.

Snarere et og annet smil, en og annen bekymringsrynke og kanskje et lite gjesp.