I en scene i «Margin Call» står Sam Rogers (Kevin Spacey) foran sitt team av meglere og holder en tale. Hans tro på hele spekulasjonssystemet har i løpet av den foregående natten fått et kraftig slag for baugen.
Men Rogers biter tennene sammen, puster dypt inn og klemmer ut følgende eksistensielle redningsbøye: «Ha tro på at i det store bildet så har ikke våre ferdigheter vært forgjeves. Vi har oppnådd mye og vår dyktighet har blitt brukt for et større gode.»
Han smiler et anstrengt smil. Han vet at finanskrisen er like om hjørnet. Nå gjelder det å redde det som reddes kan. Tror han på det han sier selv? Hva har han egentlig oppnådd?
Slike eksistensielle spørsmål gjennomsyrer J. C. Chandors imponerende debutfilm. Den følger ett døgn i en investeringsbanks liv på kanten av stupet, løselig basert på fallet til Lehman Brothers i september 2008. Finanskrisen har allerede fått dramatiske konsekvenser for firmaet når filmen begynner. Tøffe nedskjæringer gjør at store deler av staben får fyken, blant dem sjefen for risikoavdelingen Eric Dale (Stanley Tucci).
Men før han kommanderes ut av det synkende skipet, rekker han å levere fra seg en minnebrikke til en av sine undersåtter Peter (Zachary Quinto). Etter arbeidstid setter Peter seg ned og fortsetter analysen til sjefen. Det viser seg at kalkylene til firmaet har vært helt feilslått. De sitter på enorme mengder gjeldsinvesteringer uten særlig verdi. Peter slår alarm. Toppen av finansnæringskjeden innkalles.
Her er intet blod, ingen våpen, ingen biljaktscener. Chandor gjør med andre ord en imponerende jobb i å generere spenning ut av kalkyler, regneark og grafer. Han henter blant annet inn effektfulle – om enn noe klisjefulle – elementer fra katastrofefilmen og den paranoide amerikanske thrilleren.
Scenen der Peter oppdager at noe er alvorlig galt med kalkylene, har for eksempel klare paralleller til apokalyptiske filmer som «Deep Impact» (1998) eller «The Day After Tomorrow» (2004) hvor en enslig forsker foran en dataskjerm oppdager uregelmessigheter med sannsynlige katastrofale effekter. Like etter åpenbaringen drar Peter sammen med sin kollega Seth i en bil gjennom Manhattan-natten for å finne den oppsagte Eric. «Se på disse menneskene. De vandrer rundt uten noen som helst anelse og bekymring for hva som er i ferd med å skje», kommenterer Peter som om en meteor eller et romskip var på vei mot New York. Toppsjefen for selskapet John Tuld (Jeremy Irons) ankommer litt senere på natten i helikopter. Irons spiller Tuld som en djevelsk og macchiavelliansk politiker, med skjulte agendaer og manglende skrupler.
Men det er de eksistensielle spørsmålene som gir «Margin Call» det interessevekkende menneskelige aspektet som lett forsvinner i filmer som omhandler finansmiljøet. Hva er jeg verdt? Hvorfor gjør jeg dette? Burde jeg gjøre noe bedre? Hvilken nytte har det jeg driver med? Peter har en PhD i fysikk, men valgte finans fordi sektoren verdsatte egenskapene hans bedre. Eric på sin side er utdannet bygningsingeniør og drømmer tilbake til sin fortid da han hadde ansvaret for store broprosjekter.
I bunn for disse elementene ligger en viktig diskusjon: hjerneflukten fra tradisjonell forskning og industri til å jobbe med komplekse finansielle instrumenter som skal finne en metode for raskere og smartere spekulasjoner enn konkurrentenes.
Da jeg bodde i New York rett før finanskrisen fikk vi ofte besøk av en venn av en av mine romkompiser. Han holdt på med en PhD i matematikk på Columbia, men da jeg spurt ham om han hadde tenkt på en akademisk karriere, fnøs han av meg. «Nei, jeg skal jobbe med finans!» Var jeg ikke klar over at de skarpeste mattehjernene i verden jobbet med å utvikle nye matematiske algoritmer for finansiell risikoanalyse? Nei, det ante jeg ikke, og på den tiden virket det mer som en kuriositet, enn som et grunnlag for å rope varsku. Nå vet både han og jeg bedre.
For noen måneder fikk en av direktørene i Goldman Sachs publisert sitt oppsigelsesbrev i New York Times. Under tittelen «Why I am leaving Goldman Sachs», hevdet Greg Smith at en total mangel på moralske fibre er i ferd med å ødelegge Wall Street. Hvordan klarer de involverte å leve med vissheten om at det de driver med gagner svært få og ødelegger for langt flere?
I «Margin Call» velger de involverte to løsninger: enten velger de som toppsjefen Tuld å se kynisk på det: Verden er et illeluktende og moralsk råttent sted uansett. Det eneste man kan gjøre er å forsøke å gjøre det best mulig for seg selv. Hvis ikke vil noen andre gjøre det for deg. Eventuelt kan man gjøre som Sam. Han koketterer med sine manglende kunnskaper om hvordan spekulasjonen egentlig fungerer. «Du vet jeg ikke forstår slike ting. Les det til meg på engelsk», klager han til Peter når han forsøker å forklare at alt er i ferd med å gå til helvete.
I en senere diskusjon forlater han rommet når de involverte er i ferd med å diskutere skitne grep: «Jeg vil ikke høre dette, hvordan tror du egentlig jeg har klart å bli her i firmaet så lenge?». Sam lukker øyner, ører og nese, og fortsetter ufortrødent videre. Omtrent som de fleste andre ansvarlige for krisen.
