Veldig enkelt sagt er den britiske filmskaperen Paul Greengrass kjent for to ting: Han har laget tre av filmene i den populære actionfilmserien om Jason Bourne. Og han har laget en rekke filmer som med stor grad av realisme gjenskaper dramatiske, historiske hendelser.

De har handlet om alt fra konflikten i Nord-Irland til 11. september og somaliske pirater.

Nå er 63-åringen på et kort besøk i Norge i anledning lanseringen av «22 July», den engelskspråklige filmen om terrorhandlingene i Oslo og på Utøya som har norske skuespillere i alle nesten alle rollene, og som blir tilgjengelig for hele verden på Netflix om to uker.

Filmen sprang ut av en tanke om å lage en film om migrasjonskrisa og hvordan den arter seg på middelhavsøya Lampedusa.

Det var et tema han aldri følte han fikk helt grep om  – men som utviklet seg til en bredere utforskning av hva globaliseringen gjør med demokratiene i Vesten, forklarte Greengrass da Filter Film og TV møtte ham til et intervju onsdag.

– Det var dette som ledet meg til Åsne Seierstads bok «En av oss», og ideen om å fortelle historien om det som skjedde i Norge etter terrorangrepene. Ja, selve angrepene er med i filmen, for folk må forstå hva disse menneskene gikk gjennom, men de utgjør bare 25 minutter av en film på to og en halv time. Først og fremst er dette en film om hvordan Norge i etterkant kjempet mot Breivik og hans ideer, sier filmskaperen.

– Jeg mener historien om Norge i 2011 og 2012 er en historie om vår tid – og om alle land i Vesten. Det er en historie som reflekterer oppblomstringen av populistiske ytre høyre-bevegelser i nesten alle vestlige demokratier og debatten om vi skal tillate dem en plattform å snakke fra. Det er en historie om hvordan man konfronterer en nativistisk og proteksjonistisk ideologi og samtidig bevarer sitt demokrati, sier han.

Fra en scene i filmen.

Den tidligere journalisten kan snakke langt og engasjert om hvordan globaliseringen «river i stykker verden slik vi kjenner den», om kreftene bak finanskrisa i 2008, usikkerheten på arbeidsmarkedet og framveksten av politikere med argumenter og ideologi som er påfallende lik Anders Behring Breiviks.

– Selv om jeg ikke er enig med disse populistene og mener mange av dem er alt annet enn bra mennesker, er det et viktig poeng at de ikke er massemordere eller Breivik-sympatisører. Men det intellektuelle rammeverket deres, selve argumentene, verdensanskuelsen – den er identisk. For fem eller seks år siden ville dette vært helt marginale synspunkter. Nå står det sentralt i den populistiske høyresidens retorikk, sier Paul Greengrass.

– Anders Behring Breiviks tankegods er med andre ord noe millioner av mennesker i Europa og USA deler. De har problemer med Breiviks metoder, men ikke hans formuleringer om det ødelagte demokratiet og den påtvungne multikulturalismen. Det er veldig, veldig bekymringsfullt, sier han.

Hadde aldri vært i Norge

Å komme som utlending til Norge for å dramatisere de mest traumatiske hendelsene i moderne norsk historie kan fremstå vågalt.

Paul Greengrass hadde aldri engang besøkt landet før han kom hit for å lage «22 July». Men han understreker igjen og igjen sin respekt og ydmykhet overfor såvel de berørte av terrorhandlingene som det norske folk forøvrig.

To til dels motstridende hensyn ble vektlagt da han i forberedelsene til filmen var i dialog med Støttegruppa for 22. juli-ofrene.

– På den ene siden ønsket de ikke at det som skjedde skulle sminkes på, for det ville være respektløst med tanke på hva de har gjennomgått. På den andre ville de unngå spekulative, unødige voldsskildringer der noen for eksempel kunne kjenne igjen barnet sitt. Jeg håper jeg har truffet den rette balansen, sier han, og understreker at ingen må oppfatte det slik at støttegruppa nødvendigvis stiller seg bak resultatet.

Skuespiller Jonas Strand Gravli i en scene fra rettssaken.

– De har ikke noe ansvar for hvordan filmen er blitt. Nå skal de, og du, og resten av Norge, få bedømme om jeg har lyktes i å lage en seriøs film som behandler temaet med tilbakeholdenhet og verdighet. Til syvende og sist må filmen snakke for seg selv, sier han.

– Hvordan endte du med en engelskspråklig film, men med norske skuespillere?

– Siden jeg føler så sterkt at historien om Norge i 2011 er historien om Europa og USA i 2018, mener jeg det var greit å lage den på engelsk, slik at den kunne nå ut bredt. Samtidig ønsket jeg at denne filmen skulle ha en norsk identitet, en norsk sjel, om du vil. Derfor bruker jeg kjente, norske skuespillere – og en norsk stab bak kamera, sier han.

Studerer vår tids DNA

– Det var viktig for meg at alle som jobbet med filmen ikke bare var nordmenn, men at de bodde i Norge og selv hadde gjennomlevd 22. juli. Samtalene jeg hadde med dem var uhyre meningsfylte. Og for en dybde det er på talentene i dette landet. Det er ekstraordinært, sier filmskaperen.

– Jeg er, av alle ting, nysgjerrig på tittelen. Hvorfor heter filmen «22 July» (twenty-two July) ikke «July 22.» (July the twenty-second)?

– Jeg ville ha noe som markerte denne datoen, som et øyeblikk av enorm signifikans. I tillegg, og dette har ingen betydning for noen andre enn meg selv, så lagde jeg jo filmen «United 93». Og så likte jeg symmetrien mellom «United 93» og «22 July». July the twenty-second ble ikke det samme, sier han.

Paul Greengrass på settet til «United 93» (2006), om flyet som ble styrtet i Pennsylvania 11. september 2001.

– Du har laget flere filmer basert på virkelige hendelser. Hvilke fellestrekk har disse hendelsene?

– Vel, jeg har både laget filmer som er ment som underholdning, og noen som ikke har som formål å forlyste noen. Men de er alle et produkt av den kontinuerlige samtalen jeg har med meg selv om verden, om hvor verden beveger seg, om jeg kan skape noe som reflekterer hva jeg ser når jeg ser rundt meg, sier han.

– Og selv Jason Bourne-filmene reflekterer, på sin popcorn-aktige måte, den paranoiaen og mistenksomheten som preget USA og Storbritannia på den tiden de ble laget – det tidlige 00-tallet. Med filmer som «United 93» og «22 July» er det mer slik at man velger et bestemt øyeblikk og legger det under mikroskopet. Det er min teori at ved å studere disse øyeblikkene inngående kan du få øye på vår tids DNA, sier Paul Greengrass.