«Young Adult» er en komedie kun i den løseste og mørkeste betydningen av ordet, en film som, om du ønsker å le, i så fall tvinger deg til å le av karakterer du heller skulle ønske du sympatiserte med.

Filmen er gjennomsyret av den samme nummenheten som regissøryndling Jason Reitman har gjort til gjennomgangstone for de fleste av filmene sine, hele den der «American Beauty»-mollen, men på mange måter truffet mer klokkerent og hardt i filmer som «Up In the Air» og «Thank You for Smoking», med den mulige konsekvensen at Reitmans filmer låter, eller føles, mer hult.

Om hult også betyr sannferdig eller klart blir til syvende og sist et spørsmål om graden av kynisme hos seeren, og i den grad du forlater filmene hans med en følelse av at noe mangler er det forståelig. Reitman skildrer en tilværelse hvor hjerterytmen får slitsomme kår, hvor den truer med å ovemannes av utmattelse, som i denne filmen hvor High School-fantasien blir strukket inn i det rent sagt smertefulle, i pinlighetshumor og patetiske, falske forhåpninger.

I midten av alt er Charlize Theron svært vanskelig å like, samtidig som hun er meget vanskelig å ikke beundre der hun gestalter en surnet og ødelagt versjon av skoleballdronningen som vender tilbake til drittstedet hun kom fra. Theron spiller i likhet med tidligere Aaron Eckhart i «Thank You for Smoking» og George Clooney i «Up in the Air» et sort hull av et menneske, ugjennomtrengelig, vakker og grusom.

Å heie på henne, å unne henne en eneste jævla dritt, er og blir en prøvelse.

Det er et åpent spørsmål hva Reitman ønsker å si ved å rette søkelyset mot disse personlighetstypene samtidig han lar de «vanlige menneskene» surre rundt i bakgrunnen, som lykkelige små maur, uvitende om de tilsynelatende uutholdelige kvalene et liv i kunnskapsbaserte yrker bringer med seg. Regissørsønnen Reitmans interesse for A4-livet er ytterst marginal, det blir ikke skildret som noe å hige etter, men snarere noe å falle tilbake på, som et dødmannslodd du slipper når inspirasjonen og ambisjonen tar slutt.

I all denne kulden er det en lettelse at det er funnet plass til Patton Oswalt. Standupkomikeren har etter hvert funnet en fin vei inn i birollesjiktet gjennom skildring av små, stuttjukke nerder med sosiale (og reelle) handicap (han er også ganske flink til å spille rotter i Pixar-filmer). Oswalt spiller her en nerd som fikk deler av ungdomstiden frarøvet av en gjeng med «jocks» (uten noe mer utbrodering) som trodde han var homofil.

Han er blitt skadet for livet, ute av stand til å ha vanlig sex, og han bærer rundt på en halt, tung kropp og et fjes som på samme tid er oppsprukket, gammelmodig og barnslig, som om noe blånektet eller ikke klarte å bli ordentlig voksent der inne.

Noe av grunnen til at Oswalt er et så kjærkomment tilskudd til filmen er at han fungerer som det eneste bullshitbarometeret i en hengemyr av livsløgn, og sånn sett gjør det litt lettere å forholde seg til filmens mer problematiske valg. Men utover dette er Oswalt en type det simpelthen er enkelt å bli glad i.

Han er en en av de som har gjort geekdom til en liten kunstart, som i sitt virke som komiker, manusforfatter og etter hvert også skuespiller veiver nerdefanen høyere enn de aller fleste. Sånn sett representerer han en motsats mot Reitmans impuls til å skildre et liv med miniatyrmaling i kjelleren som en falitterklæring. For Oswalt blir det også en kunstart, et av mange småflaue uttrykk for en fantasiutfoldelse det er verdt å ta vare på.

Om «Young Adult» henter sitt etos fra Bibelens Forkynneren med sitt nærmest gudløse jag etter vind, slår Patton Oswalt meg som en type som er langt mer tilbøyelig til å henge seg opp i at Guds yndlingsskapning er flodhesten, og hvor vanvittig fett eller dønn forstokka det er. Ta for eksempel en titt på hans kakemetafor for verdensreligionene, en rutine som slik jeg ser det, stort sett danker ut den nesevise «Jesus ville ha vært enig med oss om han hadde levd i dag»-ateismen som mange komikere lar seg henge opp i.

Oswalt er på sitt beste når han får snakke om det han er mest glad i, alt fra kulttegneserier til Hollywoods gullalder (som skuespiller ser han opp til karakterskuespillere fra 40-tallet). Det tar han med seg inn i filmen der han blir den eneste som med nogenlunde rak rygg får sagt «dette er faktisk verdt noe» til Therons hovedrolle. Sammenlignet med Theron er Oswalt en novise, og det synes, men i «Young Adult»s ubehagelig elegante runddans med meningsløsheten, er en klønete, tønneformet nerd akkurat det seeren trenger.

Bonusspor: Tre brutale møter mellom Patton Oswalt og fansen.

Patton Oswalt er til stede på nettet, både i kraft av en svært følgverdig twitterkonto og en finfin hjemmeside. De bruker han både til å trekke fram ukjente morsomme folk, men også til å radbrekke folk som skulle komme til å fornærme den lille komikeren. Det er ikke pent når Oswalt går amok, men det er pokker så underholdende.

3. It was that goddamned eye roll

Oswalt presenterte for litt siden nytt materiale for et begrenset publikum, og tapte besinnelsen da en i salen filmet ham under en sårbar, lavmælt sekvens. Det resulterte i en kaskade av eder og galle, som ble plukket opp av en annen komiker som blogget om opptredenen hans. Oswalt svarte med et grundig svar hvor han blant annet funderer over andre heckleropplevelser han har hatt gjennom karrieren, og avslutter med å begrunne akkurat hvorfor denne plageånden gikk over streken:

«it was that goddamned eye roll. And that smirk, as if through the arrow-slit of a castle the smirker had no right to live in».

2. An asshole, sociopath and liar

En komiker, Nick Madson, blir tatt for å stjele materiale fra Oswalt i tillegg til Louis CK og Mark Cross og i det hele tatt. Oswalt skriver først et innlegg, hvor han funderer over hvorvidt det er noe å føle seg smigret over (han konkluderer med at, nei, han føler seg ikke smigret).

Madson blir nettkjendis over natta, får kalde føtter og sender en beklagelse til Oswalt hvor han spinner opp en historie om at det hele var en greie han fremførte foran venner og bekjente, til inntekt for et teater som sleit økonomisk. Oswalt foretar en ringerunde og påviser at omtrent hvert eneste ord i  beklagelsen er løgn.

«A lie to defend thievery. We need to become close friends, you and I. And fast. You’re going to be running Hollywood in 5 years. Hey, what were the two words you misspelled in your message? Oh yeah – «apology» and «scandal». Fuck. You.»

1. You stupid douchenozzle

Oswalt blir avbrutt midt i nok en tander historie (med en brutal avslutning) når han blir avbrutt av en kar som skriker ukontrollert. Hillarity ensues – Oswalt forklarer hvordan hele oppbygningen skal være som en Pixies-låt, først stille, så eksplosivt, før han fortsetter historien for å demonstrere akkurat hva publikummeren ødela. Etter han er ferdig, stopper han opp nok en gang for å gni inn poenget på nytt igjen og levere fra seg en av de hardeste meldingene jeg har hørt en person få:

«You’re gonna miss everything cool and die angry».