Jeg er latterlig opptatt av «Paradise Hotel».
«BIG DEAL», skriker du mot skjermen, så høyt at du sprenger femten blodkar i den vårbleke pannen din, «DET ER JO BLITT MAINSTREAM Å DIGGE DET, DU OVERRASKER INGEN», fortsetter du.
Jada, slapp av, kompis, jeg skal ikke skrive en sak om hvordan denne trashens høyborg på ett eller annet vis har blitt stuerent å se på. Jeg regner med at det finnes 15 sånne kronikker i det litterære tidsskriftet Vinduet allerede.
Denne utgaven av Paradise er den mest fengslende jeg kan huske å ha sett, og jeg har helt latterlig god hukommelse (unntatt når jeg er på fylla, skjønner du hva jeg mener?)
Jeg var blodfan av realityserien allerede fra første sesong, men da av helt andre grunner enn nå. Tilbake i 2009 var det utelukkende håpet om å få se naken hud og én og annen jokkebevegelse under tynne laken som gjorde meg avhengig (jeg hadde ikke tilgang på porno før i 2011), men i år er det menneskene som fascinerer meg. Og særlig hvordan de tenker. For disse folka har på sitt eget lille, trashy vis blitt sofistikerte i måten de legger sine strategier. De er blitt så sabla selvbevisste.
Grunnen til dette? Sannsynligvis at deltakerne selv har sett programmet i flere sesonger på rad og gjort seg opp sine tanker på hvordan en Paradise-deltaker skal oppføre seg, hva som er etiketten inne på hotellet og ikke minst hvordan man spiller dette «fuckings» spillet.
Og er det noen som bærer preg av dette mer enn noen annen, så er det Kristian René Johansen.
Da Kristian René gjorde sitt inntog denne sesongen, lot jeg meg umiddelbart fascinere av denne mannens fremtoning. Han var så inmari selvsikker på hvordan han skulle te seg. Kanskje fordi han tross alt var deltaker i fjor også, men det virket som om det var noe dypere her, det er liksom en eller annen ånd over mannen som gjennomsyrer alt han gjør og sier. Han er så utspekulert til fingerspissene.
Altså, misforstå meg rett, han er helt på det jevne god til å være utspekulert hvis man sammenlikner ham med gjennomsnittet av befolkningen, men når han er sammen med en gjeng av det intellektuelle kaliberet som er der inne, så skal det ikke mye til å fremstå kløktig.
Men helt siden Kristian René kom inn har jeg sittet og følt at det er en eller annen kosmisk sammenheng her som jeg ikke har klart å sette fingeren på. En følelse av å ha sett ham før, lenge før Paradise begynte å rulle over norske skjermer.
Så jeg begynte å tenke; hadde jeg møtt ham på byen, kanskje på utestedet «Blaze» i Karl Johan der jeg pleier å ta fredagspilsen sammen med Superkidzen?
Eller liknet han kanskje på en douchy karakter i en japansk animéfilm? Jeg brukte en time av mitt liv på å tråle meg gjennom Google-bilder av douchebags i animéfilmer som «Ghost in the Shell» og «Ninja Scroll» uten å treffe spikeren ordentlig. Det nærmeste jeg kom var Tetsuo i «Akira».
En stund trodde jeg det var hans likhet til Dr. Victor von Doom i «Fantastic Four» som jeg hadde hatt i underbevisstheten.
Men det holdt ikke. Det var ikke dette som var det endelige svaret. Jeg kjente det var noe større her.
Jeg sleit med å få sove i mange uker. Mistet matlysten. Jeg fikk redusert seroton-aktivtet i hjernen og utviklet en mild depresjon som følge av alle de negative tankene som fulgte av å ikke finne svaret jeg lette etter. Men i går kveld gikk det omsider opp for meg. I et flash av innsikt så jeg det plutselig helt klart foran meg. Jeg visste hvem Kristian René minnet om:
Machiavelli.
Kristian René er reinkarnasjonen av Niccolo Machiavelli.
So what? Hvem var Machiavelli, uansett? Ok, kjapp innføring: Machiavelli var en italiensk forfatter, filosof og diplomat som levde i Firenze under renessansen. Han skrev boken «Fyrsten», også kjent som bibelen for maktbruk og blir sett på som den fremste eksponenten på rå kynisme. Når mennesker fremstår utspekulerte er det ofte man henter fram begrepet ‘machiavellisk’.
Ikke minst: begrepet machiavellisk intelligens er en betegnelse på menneskers evne til å mestre de intriger og konflikter som oppstår i store sosiale grupper. Man er beredt for å gjøre hva som helst for å nå toppen i et sosialt hierarki.
Alle disse karakteristikkene er som trukket ut av det bittelille, brunrosa rumpehullet til Kristian René.
Men at jeg sitter her og trekker halvkokte sammenlikninger mellom disse to bare fordi de er utspekulerte er jo ikke no imponerende i seg selv. Det som dog fikk meg til å sprenge i buksa var da jeg fant et bilde av den italienske tenkeren. Se på dette. Se. På. Dette:
Ta en titt til. Det der er faktisk DRITskummelt. Se.
De svarte, sjelløse øynene. De samiske kinnbeina. Det tilgjorte smilet. Hårfestet. Krumningen på nesa. HERREGUD TIL OG MED ØRENE ER JO HELT IDENTISKE. Se på dette da! Kristian Renè er med 90 prosent sannsynlighet (helt tilfeldig tall) en direkte etterkommer av den italienske mesterhjernen.
Niccolos taktiske evner har her gått i arv gjennom århundrer og gradvis blitt vannet ut, og nå, i år 2013, sitter vi igjen med en fyr som akkurat så vidt klarer å være mer utspekulert enn en gjeng som alle har som hovedinteresser å dra på dagsfylla, høre på musikk og «være med venner».
Da jeg oppdaget dette, måtte jeg løpe ned i kjelleren for å unngå å vekke naboene med mitt akutte gråteanfall. I natt tisset jeg på meg i søvne fordi kroppen min måtte bruke all sin oppmerksomhet på å prosessere hvor stort dette ville være å avdekke for dere.
I dag våknet jeg av at jeg skrek kontinuerlig i tre timer, helt til skrikingen gikk over i gurgling fordi jeg blødde fra flere steder inni strupehodet. Som en følge av dette, ligger jeg for tiden på legevakten mens jeg skriver dette, kom gjerne innom med en bok eller no, jeg glemte å ta det med og jeg kjeder meg. Ræva sykehusmat er det også, ass.
Uansett, jeg tør påstå at dette er den største oppdagelsen jeg noensinne har gjort. Mer skjellsettende enn da jeg var seks år og pappa tok seg en dram for mye på julaften og avslørte at julenissen døde under andre verdenskrig. Større enn da jeg oppdaget onani.
Og nå klarer jeg ikke skrive mer, jeg vil bare at dere skal la alt dette synke inn. Avslutningsvis, her er to gullkorn fra begge de taktiske maestroene. Nyt.
«Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure.»
– Niccolo Machiavelli
«Æ var visst ganske aktiv med både hender og tunge i går og det falt i smak, hos mæ hvertfall.»
– Kristian René Johansen
• Sørg for å få med deg Jazzgeirs daglige Paradise-oppsummeringer!
