Etter forrige ukes gjensynsglede med Paradise slik det SKAL være, var forventingene store denne mandagen.
Pærra-deltakere kommer i alle farger og fasonger, men i den norske versjonen kan det nesten virke som om enkelte av deltakerne har funnet opp en helt nye hudfarger, den ene blassere enn den andre.
Alvorlig talt: Hva er det som foregår? Er det ikke sol i Mexico? Bruker de klorin istedenfor solkrem?
Det har vært tilsammen seks timer med sol i Oslo siden julaften, men selv JEG ser ut som MGP-Mo i forhold til Casper. Det går rett og slett utover troverdigheten til hele programmet.
Men nok surmuling. Nå er jeg blid igjen 🙂
Triana introduserer programmet og konstaterer samtidig det sørgelige faktum at det fremdeles ikke finnes en kur mot Parkinsons syndrom.
Nå har hun begynt å skjelve så mye under introduksjonsmonologen sin at selv Michael J. Fox hadde vurdert å bytte kanal til den femte sesongen av «Spin City» på TvNorge hvis han hadde klart å treffe riktig knapp på fjernkontrollen.
(Jeg kan allerede nå avsløre at dette var det beste avsnittet i dagens recap. Det er så vitsekomprimert at jeg hadde satt pris på om du leste det én gang til for å være sikker på at du ikke gikk glipp av halvparten av poengene.)
Til den deilige lyden av klirrende mynt forteller en diamant-holdende Triana at det er duket for «Spill-uke». La oss håpe det spillet er «fire stk sykt lolle episoder»-spillet.
Bøkko og Ann-Marielle våkner opp og konstaterer et annet sørgelig medisinsk faktum: Det finnes heller ingen kur mot null prosent sosial kjemi.
På fem sekunder klarer de å ha det så kjedelig at jeg må flytte fokuset over på bakgrunnsomgivelsene i TV-ruta for ikke å sovne.
Da registrerer jeg at de faktisk har en fasttelefon på rommet.
Hva i all realityverden brukes den til? Hvem er det de kan ringe? Triana? Tjenerne? Michael «Micke» Johnsson, den krympede svensken fra sesong 3?
Jeg ringer Opplysningen og ber de sette meg over til Bøkkos rom på Parra, og på et lite øgonblunck har jeg sjefen sjøl på tråden:
– Hallo, er det spøkelset Casper? Neida.
– Ja, det er meg.
– Hei du. Jeg ringer fra Filter, og skulle gjerne hatt svar på et par spørs…
– Har du sett tatoveringene mine?
– Om jeg har?
– Jeg har et sånt kyssebær på armen min.
– Ja, jeg har sett det på TV. Den er kjempefin altså, men jeg ringte egentlig for å spørre om hvorf…
– Også har jeg har en sånn muffin på underarmen. Eller cupcake heter det kanskje.
– Ja, den er veldig fin den også. Men jeg lurte egentlig bare på hvorfor dere ha…
– Og her har jeg en litt større tatovering av… (Samtalen blir brutt)
Nuvel. Vi får bare fortsette uten svar.
«Jeg føler liksom at det er noe mellom oss. En slags sånn… Ja. Eh. Ja… Jeg kan ikke helt sette ord på det.»
Tillat meg å sette ord på det, kjære Ann Marielle.
For jeg føler liksom at det som er mellom deg og Casper er en slags sånn… Ja. Eh. Ja… Nei, jeg klarer vel egentlig ikke sette ord på det jeg heller, for det er ikke mulig å finne et ord i ordboka som kan er verdig til å beskrive det dere to har.
Ordet «ingenting» er ikke i nærheten av å være dekkende.
På den andre siden av hotellet sitter skaterboi Christer på en solstol og lirer av seg det jeg antar er hans mest velpolerte sjekkereplikk overfor Amy.
Han foreslår nemlig å utføre et samleie på
A) Et skateboard
B) To snowboard som ligger inntil hverandre.
Noe som for meg personlig blir veldig emosjonelt, da jeg vet at besteforeldrene mine unnfanget moren min på et «Alien Workshop»-skateboard på frigjøringsdagen i 1945.
Noen ting forandrer seg, men rullebrettsamleier kommer nok alltid til å være det samme. Takk for at du iveratar tradisjonen, Chrissy!
Ved frokostbordet møtes deltakerne av et sitat fra den meksikanske sosiologen Julio Durkheim: «Let the games Begin.»
Som på norsk betyr: «La oss oppføre oss som snurte barn», en oppfordring deltakerne tar på strak, tatovert arm. Det viser seg nemlig at alle har fått en deilig sjakkbrikke til frokost.
Alle untatt Aurora.
«Fikk du ikke brikke, Aurora!?»
«Hva faen!?»
«Du har ingenting, du!!»
«Har alle fått untatt meg!?» hyler Furora. Så JÆ-VE-LIG U-RETT-FER-DIG 🙁
«Jeg ser masse fremtid inn i den uka som kommer nå,» sier Christer.
Blant annet ser han at Magnus Carlsen sjekker inn på hotellet.
Det hadde ikke vært meg imot å bytte ut spåmannen Christer mot en velbygd G-Star-modell, så la oss bare håpe han ser femtiden inn i den uka som kommer nå riktig.
På fellesmøtet har Triana på seg en merkelig og fullstendig mislykket Zebra-kjole, som irriterer meg litt, for når det først er spill-uke må det da kostymørene klare å an å finne en kjole til Triana som gir oss assosiasjoner til et SPILL, ikke bare et eller annet eksotisk dyr fra Afrika.
Aurora utpeker Siri som den største spilleren, og Siri har ikke vært så stolt siden hun kom på del tredjeplass i Brumunddals Miley Cyrus-look-a-like-konkurranse for fire år siden.
Til slutt må hun bite seg i tunga for å klare å skjule hvor kry hun er. Ubetalelig.
Vi skal få inn en ny gjest.
Det er Mats på 21 år fra Stranda, som dessverre er et stedsnavn det er mye morsommere å uttale enn å skrive, for da kan man skjule at det er med stor s, og dermed åpne døra for en rekke artige forviklinger knyttet til kommunen «Stranda» og det populære oppholdsstedet «stranda».
Mats er uansett så solbrun at begge alternativene er 110 prosent troverdige.
Og han ELSKER valutaen Euro.
«Æetthemats, etshuenorgamell,» sier han med en mekanisk og monoton stemme som ville passet perfekt hvis han var på på vokalistaudition for Kraftwerk – og ville bli avvist.
Så kommer et brev med en lang rekke av nye sjakk- og spill-metaforer som til slutt fører frem til opplysningen om at det blir FEST i kveld.
God stemning! For fest er jo SPRINGEREN av sosiale sammenkomster, ikke sant 😉
Mens de pynter seg til fest spør Lorden hva Aurora ville gjort hvis noen venner av henne hadde voldtatt chihuahuaene hennes.
Jeg må nok føye meg inn i rekken av recap-spaltister som ønsker bastardsønnen til Kjell Inge Røkke mer skjermtid. Jeg tror ikke engang han bruker hårgelé, det er bare selvtilliten som siver ut fra hodebunnen hans som en flytende, Renati-lignende konsistens som får håret til å ligge så perfekt som det gjør.
I love it (og da mener jeg ‘i’ som i sunnmørsdialektuttalen av ‘jeg’.)
Aurora ville for øvrig sendt den voldtatte bisken sin til en dyrepsykolog eller en dyr psykolog, jeg klarte ikke høre hva hun sa.
MEN DRIT I BIKKJA, NÅ ER DET FEST!
I anledning helgens kvinnedag tar feministen fra Spydeberg seg bryet med å sjekke både Amy og Ann Marielle for kreftsvulster i brystene.
Ole Friedrich henger over jentene og krever at de kliner med hverandre.
Hohoho! For en fest!
Alt er bare fryd, gammen og mannsjåvinistisk – helt til Ann Marielle og Aurora selvfølgelig må ødelegge stemningen ved å dra på et rom for å snakke taktikk.
Ole Friedrich tyvlytter til samtalen ved å presse seg inntil veggen med et veggfarget kamuflasjehåndkle.
På denne utspekulerte måten får han masse intetsigende informasjon som ikke kommer til å hjelpe ham noe som helst.
Det viser seg imidlertid at Amy og Simone også har tyvlyttet på samtalen, og DA er det duket for en passiv-aggressiv dialog med sarkastiske replikker.
«Eg har ikkje sagt nokke gale!»
«Vi har hørt alt vi, så det går heeeelt fint!»
«Men eg kan stå for alt eg har sagt!»
«Det går heeelt fint!!!»
Herregud. Ikke før har det vært 8. mars før dere jenter skal ryke i tottene på hverandre med de søte, små og nusselige hersketeknikkene deres.
Kan ikke alle bare være venner (eller MENN?)?
Episoden ender opp der den startet: Med Bøkko og Ann Marielle i senga med null komma null kjemi.
Spydebergs store stolthet prøver å få opp stemningen ved å si «Kan du legge deg inntil meg?» med creepy babystemme. Og hvis ikke DET får deg i godt humør, da er du faen meg en kald fisk.
Kveldens episode har kanskje ikke drevet handlingen fremover, men jeg tør likevel påstå at det har vært en perfekt start på det som kommer til å bli en fantastisk uke, og nå kan vi bare glede oss til… NEI, VENT LITT NÅ, DET ER IKKE FERDIG!!!
For heeelt på tampen ser det fader meg ut som Amy og den «profesjonelle» rullebrettkjøreren pøker! Og jeg som allerede var fornøyd med episoden!
Nei, dette har vært en gledens dag, dere! LET THE GAMES BEGIN 🙂
