Årets finaleuke dundrer i gang med dramatiske naturbilder akkompagnert av et par gullkorn fra tidligere i sesongen.
«Hvor er etiketten hennes» og «payback is a bitch» irriterer seg inn i øregangene mine nok en gang.
Den påfølgende montasjen av episke øyeblikk fra de siste 15 ukene er pinlig kort, men de lystige Avicii-tonene og et par gledelige gjensyn får meg allikevel i godt humør.
Dagens episode har fått det spenstige navnet «Begynnelsen på slutten», som jo stemmer på en prikk.
Hjemme hos Aurora og Nicolai er stemningen helt passe depressiv, der de to sitter og mimrer apatisk om fortiden.
«Jeg husker at jeg lo av den derre tatoveringen din», sier Aurora, og det overrasker meg veldig at hun har et bevisst forhold til hva hun ler av, og ikke minst til noe som har skjedd for over tre timer siden.
Aurora har rett og slett vokst som menneske i løpet av dette oppholdet.
Hun har gått fra å ha et ekstremt fordomsfullt syn på alle som ikke er fra Oslo vest (noe som er rart i og med at hun aldri har vært der – nei Aurora, Fridays på Karl Johan er ikke Oslo vest), til å ha et like fordomsfullt syn på alle som ikke er fra Oslo vest, men samtidig anerkjenne Nico som en nesten fullverdig person.
Kom ikke å si at folk ikke vokser som mennesker av å melde seg på Parra!
Også hos finalepar nummer to er det tid for ettertanke.
Gabriel forklarer i synken at «folk» begynner å gå tom for samtaleemner, mens Mariell gjør seg noen tanker rundt hvordan i alle dager hun, den hotteste og (etter sin egen mening) smarteste jenta på hotellet, kunne ende opp med en ihjeltatovert, uinteressant hoffnarr av en backpacker.
Hos Kine og Mats er stemningen hakket mer ekstatisk, spesielt hos den mest nordlendingete av dem.
Hun starter et resonnement i synken med å si noe nesten-ydmykt, men så kommer hun på at hun er en irriterende nordlending og endrer resonnementet sitt til å bli passende usmakelig og kvalmt.
Mats har tatt på seg Versace-buksa si, hvis matchende t-skjorte er verdt fire-fem tusen.
Han forteller at han ikke elsker å stå med Kine, men er allikevel fornøyd, i og med at å stå med en av de andre «e jo som å sage av seg begge beina på ei gang med ei motorsag».
Rundt frokostbordet er temperaturen et godt stykke ned på minus-enden av skalaen, og folk gir raskt opp å skjønne hva teksten på lappen (som Nico kaller den) kan bety.
Mats hater naturligvis de to slemme jentene der inne for den ekle tannbørstepranken deres, mens Mariell sutrer over at Mats er så sur.
Post folkemord-stemningen blir reddet av den alltid trofaste brevkelneren, som gir gruppa dagens første hjernetrim.
Et av parene skal sendes på date, og Nico er raskt ute med å lansere en verdig kandidat, nemlig seg selv.
Kine foreslår også seg selv, og etter et morgentrøtt, halvhjertet forsøk på diskusjon gir Nico etter og lar Kine og Mats dra.
«Håper de har litt sex, for å få Mats i bedre humør», sier Mariell, og forklarer samtidig hvorfor dette er hennes standard-fjes på hotellet:
Mats har lest «The Game» både en og to ganger, og kliner til med følgende åpningsreplikk på daten: «Her ska vi kose oss».
Fra samme bok har han også hentet inspirasjon til dagens antrekk:
Kine på sin side har bladd opp på en tilfeldig side fra årboka til Houston Texas High School for Boys, og valgt antrekk deretter.
Når de to turtelduene på rekordtid har sluppet 100 % opp for samtaleemner, blir de reddet av en slentrende gatemusikant med et brev i hånda.
Det er fra produksjonen, som har bestemt at de to antrekkene deres ikke er i nærheten av å holde mål. De må skifte.
På ondskapens hotellrom har to halvnakne sutrekopper lagt seg i boblebadet, der de oppsummerer årets cast for oss.
De har oppsiktsvekkende få gode poenger å komme med, utover at Lene har ligget mye, at Simone er harry, og at Christer må drive og røyke hasj og masse greier.
Sekvensens viktigste og eneste funksjon blir å få vist frem en god del av dette:
Savner han her jeg.
De to på date har fått på seg et par terningkast fire-antrekk, og har mottatt et nytt brev.
Der står det at de må skifte dialekt umiddelbart, og love å aldri tatovere seg uten oppsyn igjen.
Det står også at de nå får en mulighet til å sikre seg finaleplass hvis de svikter partneren sin.
Den semi-talentfulle gatemusikanten med smårasistisk kostyme skal spille en ekstremt monoton låt, og hvis en av de to velger å ikke gå ut for å høre på praktverket, må den andre reise hjem.
Dette er cliffhangeren før første pause, og det virker på meg helt åpenbart at begge kommer til å velge den feige løsningen, som i dette tilfellet kalles «kjærligheten».
Dagens første kvarter oppsummeres perfekt av dette bildet:
Etter pausen er vi tilbake på hotellet, der Gabriel slår seg helt løs og kaller et brev for et «telegram», før han tar seg en velfortjent slurk av morovannet sitt.
I brevet får gjengen vite at alle partnerne må flytte fra hverandre, samt litt info om hva som skjer på «daten».
Gabriel utfører et perfekt «det var det jeg visste»-smil når han får høre noe han garantert ikke visste.
Selv lesbe-Siri ville vært stolt.
Tilbake på daten hintes det så knallhardt til at de to kanskje svikter hverandre, at alle skjønner at ingen av dem kommer til å gjøre det.
Samtidig vurderer «Javier» å ta opp lærerstudiene igjen:
Mats kommer først ut kjærlighetsporten, og nå hadde det vært førbanna fette artig om Kine ikke kom.
Hun begynner i hvert fall å få dårlig tid, for Javier er virkelig i ferd med å slippe opp for monoton melodi.
Så kommer hun også ut, og Javier leverer inn oppsigelsen sin.
Der står det at en av de to tillitserklærende idiotene må sjekke ut av hotellet i kveld allikevel, og at en tidligere deltaker får finaleplassen en av dem kunne ha sikret seg. Ha. Ha.
Kine bestemmer seg for å banne litt.
Tilbake på hotellet er Aurora i lykkerus fordi hun nå har skrekkammerset sitt av et rom helt for seg selv.
«Østkanten forlater vestkanten» sier hun, og med «vestkanten», hinter hun her til at buret hennes hjemme i hagen i Tønsberg lå på vestsiden av hagen, hvis man la godviljen til.
Tilbake på hotellet må de to søte små fortelle hvor dumme de har vært, og hva som kommer til å skje i kveld.
Mats forteller at han holdt på å rive brevet i åtte kanter da han fikk vite om tvisten.
Da er man, som alle vet, rimelig forbanna men fortsatt ganske opptatt av symmetri.
Mats røper taktikken sin for finaleuken; smisking.
Første smiskerunde går veldig bra, ettersom hotellets selvutnevnte pikkolo helt ukritisk tar imot all form for menneskelig kontakt han kan få.
Så får vi et herlig gjensyn med «juryen», som består av de 7 tidligere deltakerne produksjonen hadde råd til å holde igjen i Mexico.
Felles for dem alle er at de er helt sjukt bitre for at det ikke er nettopp dem som er i finalen.
Bortsett fra Julie da, som har sunket inn i et enda dypere, tommere mørke enn før.
Simone derimot er seg selv lik, sprudlende og glad.
Jeg blir lykkelig over å se Labi tilbake på skjermen, og han leverer umiddelbart.
«Hvem fortjæner minst å vinnæ av de som er på hotellæt?» flørtespør Triana.
Labis svar: «Gabriel, Ann Mariell, Kine, Aurora oooog Mats».
Og det er akkurat slik setter man ut en programleder som har fått jobben først og fremst grunnet sine freshe tatoveringer, Labinot.
Så forteller Lene at verken Gabriel eller Mariell fortjener å vinne og «ikkje fortjener å være på TV engang», der hun sitter i polsk luksusprostituert fra 80-tallet-kostymet sitt.
Det slår meg at av alle i juryen er det denne skjønnheten jeg liker aller dårligst, og som i mine øyne fortjener mindre å være på TV enn mormors nylig avdøde venninne Gørill, som moret seg meg å tenne på kattene sine og kaste dem ut fra balkongen.
Så får gjengen vite at en av dem skal inn på hotellet i dag, og Labi tror umiddelbart det er ham selv. Haha.
Simone hater heller ikke tanken på mer maktsyk drittoppførsel foran kamera, og lanserer lynraskt seg selv som den åpenbare kandidaten.
Arman foreslår også i all ydmykhet seg selv, og det samme gjør den levende tørkerullen og bitskjen hans.
Labi derimot, klok og sympatisk som han er, foreslår en avstemning. Han tvinger Marius til å starte, som kjører gays before straights og stemmer på Arman.
Lene stemmer på favoritt-dassrullen sin, og den maktsyke 6-åringen Simone blir kledelig forbanna.
«Det er fordi du er forelska lissom!»
Chris stemmer taktisk på Labi, idiot som han er, og det samme gjør Arman.
Ja! Er det mulig? Kan det skje!?
Simone fortsetter sin sjarmoffensiv i synken og forteller at «er det noen som fortjener det her, så er det meg».
Labi sin tur:
«Jeg surrer jævlig mye, jeg tenker mye frem og tilbake… Så den stemmen jeg gir til er Lene Angelica».
Labi din deilige snik! Åpenbart taktisk stemming, haha. Perfekt plan!
Simone jubler av glede, og Julie kan avgjøre alt nå, hvis hun bare våkner av narkosen sin.
«Det e egentlig bare veldig følelsesstyrt», hvisker hun, og viser hvor heftige følelser som er i sving:
Ahh pause. Hvis forrige pause var snork, så er denne pausen:
Labi trenger altså 1 stemme til for å bli sendt inn igjen.
Det er spennende, men det beste med avstemningen er allikevel å studere den fullstendig ukamuflerte snurtheten i dette ansiktet:
Julie stemmer også på Labi, og han begynner nesten å grine. Jeg og!!
«Det er så på trynet», sier trynet til Simone, og Labi takker henne. Hoho!
Tilbake på hotellet forteller en kjederøykende Kine at dette er så nervepirrandes at hun må drit.
Mats på sin side har forberedt seg på å avslutte oppholdet i det dyreste han eier.
Deretter blir vi velsignet med en sekvens av Mats der han forteller planen sin for å bli realitykjendis. Haha.
«E og Justin Bieber, må fikse et bilde av me og han i lag, kanskje han ska poste det, hashtage me, plutselig waaap, 4,5 mill likes på bilda mine.»
Mats, du er den søteste deltakeren i år, uten tvil.
Hos juryen har den bråkete dassrullen funnet ut at han ikke er fornøyd med resultatet av avstemningen, og lanserer idéen om at de burde sende inn en jente i stedet.
Plutselig synes ikke dette sjarmerende trynet at finalen er så på trynet allikevel:
Labi forsøker å protestere, og sier at de må vise at de faktisk er mann. Aldri har en så dårlig setning gitt så mye mening.
Kom igjen nå folkens! Vis at dere er mann!
Mens Simone for en gangs skyld holder kjeft, (fordi hun ber en stille og ondskapsfull bønn), er Julie i ferd med å dø en langsom død.
Labi får HELDIGVIS forklare også for oss hjemme i sofaen hva han synes om juryen akkurat nå:
«Det blir samma som åååå stemme på forskjellige politikker (mener partier), oooog når du stemmer på et valg så kan du ikke komme tilbake senere å si atte vettu hva, jeg ombestemmer meg, jeg vil stemme et annet eee… Ja… Sånt politikk-drit.»
Jeg er så enig, Labi, dette går ikke an. Og man burde kalle en spade for en spade og slutte å jåle seg til med «partier», og heller kalle AP, SV og gjengen for «Politikkdriter».
Men, gruppen har altså retardert seg frem til at de skal sende inn en jente i stedet for Labi, og produksjonen støtter tydeligvis denne avgjørelsen (har de gått lei av å sensurere 50 % av alt Kine sier?), for Triana kommer plutselig anpusten inn og forlanger en håndsopprekning for å avgjøre hvem av de 3 jentene som skal inn.
Herlig nok blir det 2 stemmer til hver, og hele juryen får lættis av at det er så spennende og jevnt.
Helt til noen oppdager at det eneste jurymedlemmet som er i koma ikke klarte å strekke opp hånda si på noe tidspunkt, og derfor ikke har stemt.
Etter å ha bedt Triana roe seg ned fordi hun trenger litt mer tid, sier Julie omsider, og halvveis i søvne at «den æ ville stæmt på, det e dæ, Lene».
«Nei det syns jeg ikke» reagerer Simone, som nå har sagt et endelig og absolutt farvel til impulskontrollen sin.
Lene reagerer med et tilbakestående «wow», før hun forteller at «nå ska eg inn der og vær hard core».
Herregud så trist at de klarte å snu dette fra Labi i finalen til den perverterte wannabe-stripperen der.
Selv Triana blir litt kvalm når hun innser hva hun har gjort.
Tilbake på hotellet må Kine reise hjem, og skriker «Bodø!» på vei ut, som en lettende bekreftelse til alle der hjemme om at de nå er ferdige med å ha en anti-ambassadør for byen sin på TV.
Lene bruker usympatisk kort tid på å fortelle Ann Mariell at alle hater henne, og stemningen hos «mæææææg å Aurooooraaaa» har vært bedre før:
Det er nesten sjarmerende å se hvor mye Mats fryder seg over at hans tidligere stormforelskelse nå ser ut til å ligge tynt an i en eventuell finale, mens Aurora bruker hele sitt tilbakestående skuespillerregister på å forklare hvor teit hun synes juryen er.
Mot slutten av episoden får hertuginnen et anfall inne på rommet sitt, før hun ber litt til «paradise-Guden», og holder et show som jeg mistenker at er materiale til hennes neste mislykkede «Norske Talenter»-audition.
I morgen skal en gutt fra juryen inn igjen, og det virker åpenbart at det blir enten Christer eller Labi.
Dessverre frykter jeg at det blir gutten med dopair rundt, og ikke inni hodet som karrer seg tilbake. Neida, hehe. Men jo.
Det hadde vært for ille om premiepengene skal gå til sexturisme i Thailand i stedet for en splitter ny krossær, eventuelt flerfoldige nye Versace-plagg og annen ubrukelig moro, skulle denne lille påskekyllingen gå hele veien:
Samtidig kan ikke Madam Mim vinne, enkelt og greit.
Jeg ønsker heller ikke at TV3 skal finansiere Aurora sine operasjoner for å få rosa hud eller hva hun måtte finne på, så hvis jeg må velge en jente blir det den bergenske klagesangen.
Samtidig fortjener heller ikke en fyr med følgende intro-tekst på bloggen sin en dritt av verken penger eller ære:
«A tattooed, well dressed and passionate traveler. A pirate without control, sailing my own ship filled with rum.»
Grøss.
Så, kan Mats og Mariell finne tilbake til hverandre? Kan Labi klare å sjarmere seg til seier? Gjenoppstår Julie fra de døde, og vil Simone spise opp Triana i et siste desperat forsøk på å komme seg inn igjen på hotellet?
Dette er spennende! Gleder meg enormt til å følge denne vanvittige gjengen frem til mål.
Når det kommer til dagens episode var dette sterke saker. Det er utrolig fascinerende å se hvordan Simone sin kvalmende lyst på penger/makt/mer tv-tid gjør henne fullstendig ute av stand til å skjønne hvordan hun skal oppnå dette.
Det er i disse øyeblikkene, når de av oss som etter all sansynlighet ikke kommer til å løse kreftgåten med det første, plutselig sitter innen rekkevidde av en større pengesum + det de tror er heder og ære, og må klare å være sosialt oppegående for å oppnå alt dette, at reality-TV er på sitt aller beste.
Takk for i år venner, nå skal andre skribenter lose dere gjennom resten av finaleuka, med all politikk-driten som måtte dukke opp der.
Adios og gracias for meg!
