Kveldens episode heter Paradise Lost, og henspiller på #denfølelsen vi alle får når vi tenker på hvordan denne sesongen holder seg opp mot forrige.
«Finaleuken nærmer seg. Nå må guttene bruke timene før dommedag fornuftig,» sier Triana, og jeg håper virkelig de tar henne på ordet. Er det én ting som kan redde stumpene av denne sesongen så er det MER fornuftig tidsbruk, og ikke mindre.
Jeg bruker mine dyrebare timer før dommedag til å klikke gjennom en liste over de 31 søteste dyrebildene ever. Her er mine tre favoritter (og ja, jeg er krenka over å ikke være på listen):
Aaaw.
Aaaaaaaaaaaw.
Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaw.
Moroa begynner med at Aurora gjør en rimelig spot on parodi på Aurora som gjør en usannsynlig ræva Mats-parodi. På kornet, ass.
Så får vi en del lengtende blikk:
Gabriel sender lengtende blikk i retning stoltheten sin, eller i hvert fall der han sist så den, for mange uker siden.
Arman sender lengtende blikk i retning sin siste sexpartner, venstrehånden.
Nyco-G sender lengtende blikk i retning speilet.
«Hvor ble det av den uskyldige, naive, lille gutten jeg en gang var?» tenker han. «Hvorfor prøver jeg å tøffe meg og late som om jeg er en thug, når alt jeg vil er at noen skal holde rundt meg og si at det er greit, du trenger ikke prøve å være kul hele tiden, og dessuten lurer du ingen?»
Ann Marielle slenger seg på Mats-parodien til Aurora. Glimrende, nå har vi to av dem.
Verken Labi eller Nico, moralens høye voktere og beskyttere her inne (bortsett fra når de tandemknuller nordlendinger i bassenget) synes det er noe særlig å gjøre dette bak ryggen på Mats.
«Jenter, la det ligge non minutter, a. Han er ikke her.»
Det er liksom litt av poenget med baksnakking, da, Nico!
Labi forteller at han lenge trodde Mats faktisk bodde på Stranda.
Haha, han er så dum ass. Det hadde jo vært absurd om han bodde der, tenk å bo i et gudsforlatt lite høl oppe på Nordvestlandet, hvis eneste claim to fame er å ha hovedansvaret for både forflatningen av norsk matkultur og økningen av nasjonens BMI-gjennomsnitt og mangelsykdommer? Det hadde tatt seg ut.
Så dør Gabriel.
Det skal han ha, han døde på samme måte som han levde: uten at noen la merke til det.
Det spekuleres på lavt nivå om når Mats kommer tilbake igjen.
Brev. Sektleder Gabri-L og hans tre koner er trygge i dag, de andre må kjempe om plass.
Nico sier han går for å pakke bagen sin. Vinnerskalle, ass.
Labi går for å godsnakke med Ann Mariell, og legger til seg en innsmigrende, tantete stemme.
Kan vi pliiiis få en spinoff-serie med Labi og familien hans i Særp, i god, trashy The Osbournes-stil? Jeg kunne sett på det hvert sekund frem til dommedag.
Tre manipulerende ord fra ormtungen Ann Marielle, og tante Labi blir så forvirret at han går videre til Kine for å høre om han kan stå bak henne. Interessant nok dropper han tantestemmen når han snakker med den lille blomsten fra Bodø.
Han blir avvist, og i et forsøk på å overtale henne lirer han av seg følgende retoriske perle: «Også må du tenke på at det er en jury og. Jeg sier ikke at de gamle ligger best an, men hvis du tenker på juryen så ligger de gamle faktisk best an.»
I et desperat forsøk på å få oppmerksomhet fra det motsatte kjønn blotter Kine brøda sine for to homser.
Men akk, de to gladguttene er travelt opptatt med å sementere stereotypier og fordommer om seg selv via denne belieberaktige samtalen:
Arman: «Nico e den finaste gutten her inne. Og det komma han alltid ti å vær.»
Marius: «E synes det e kult med det mællomrommet mellom tænne. Egentlig.»
Arman: «Eg syns…alt med han e fantastisk.»
Det får meg til å stoppe opp litt. Ser vi på samme program (åpenbart ikke, de er jo med i dette programmet, hehehehe)? Alle snakker om hvor kul Nico er, mens alt jeg ser er en selvhøytidelig, selvrettferdig, selvmedlidende, muggen og smålig wannabegangster.
Hvor grovt feilfremstilt blir Nico, egentlig? Har jeg mistet gangsynet på grunn av min forakt for norsk street-kultur og det faktum at øynene mine ikke er bygget for å se over havoverflaten? Eller er det bare at både Arman og Marius egentlig tenker med lille-(Ar)mann og lille-Marius?
Aurora lider valgets kval.
«Det er veldig vanskelig i forhold til hvem gutt jeg skal velge,» sier hun, og velger å glemme at ingen med et snev av etikette bruker ordet «hvem» i betydningen «hvilken».
Nicos selvforakt tar overhånd et øyeblikk, og han klikker på en pute.
Så får vi et lite utdrag fra Jon Fosses siste skuespill «Nokon kjem til å druse.»
Nicolai: «Fakk ass, bro.»
Aurora kommer.
Nicolai: «Ey, bitch. Sett deg ned her.»
Hun setter seg.
Nicolai: «Jeg tenker.»
Pause.
Aurora. «Du tenker. (pause) Altså er du. (pause) René Dessskart.»
Labinot trekker ut et brysthår og viser til de andre.
Brageprisjury, take note.
Altså, jeg sier ikke at producer prøver å hale ut tiden, men rent tidsuthalingsmessig sett, så haler producer ut tiden.
Litt symptomatisk for denne sesongen at finaleukesyndromet, altså at de siste episodene av sesongen stort sett bare trår vannet, har kicket inn allerede før finaleuken.
Aurora vil bruke en eventuell premie til å gi penger til mamma, og donere noe til kreft.
Prisverdig, all utviklingen på behandlingsfronten har ført til at kreft har hatt røffe kår i det siste, så den kan nok trenge litt subsidier.
Aurora spør om Nico skal bruke pengene til å flytte fra Tøyen. LOL og dobbelt-LOL.
«Jeg skal årne livet mitt, ass.» sier Nico. Hvordan da? Coaching-timer for å ikke være så forbanna selvhøytidelig? Nevrokirurgi sånn at du får litt ansiktsmimikk? Logoped sånn at du greier å snakke uten å høres ut som en middelmådig skolerevyskuespiller som skal spille rollen «rapper»?
«Og så skal jeg fikse croissanten til Labi». Håper virkelig ikke det er en metafor.
Hovedcasten fra sitcom-en «To Hjelpeløse Homser» prøver å finne ut hvordan de skal klare å kare seg til finalen, men alt Marius klarer er å konkludere «Vet du hva, det e faktisk et spill, altså.»
Survival of the fittest i praksis her, med andre ord.
Så spiller Marius ut Atle Antonsen-sketsjen «ærlige klær».
«Hvis Aurora kjønner det jeg prøver å si, så velger hun meg.»
Nico, INGEN skjønner hva du prøver å si.
Labi bruker sine siste timer før dommedag til å danse i dusjen.
(Hvorfor ikke pærra-sommerfugl her, forresten?)
Marius bruker dem også fornuftig.
Så sier Triana «Velkommen til årets siste parseremoni» for siste gang i år. Og for første gang.
Aurora har smurt seg inn i motorolje for anledningen.
Triana: «Gabriel, i dag er du trygg, hvordan føles det?»
Gabriel: «Det føles godt. Alle årene med terapi har endelig gjort at jeg kan se meg i speilet og si ‘Gabriel, du er verdifull. Du betyr noe.’ Jeg har ikke grått meg i søvn eller ligget i fosterstilling i dusjen og røsket ut tjafser av mitt eget hår og spist det på sikkert fire…tre uker. Minst. Det føles fantastisk å kunne si at jeg endelig er trygg, og ikke minst at du la merke til det. Takk.»
Triana: «Eh…jeg mente at du er trygt videre til neste uke.»
Gabriel: «Åja. Hehe. Kan vi klippe bort det siste?»
Triana: «Beklager. Vi er på direkten.»
Gabriel river ut hårtjafser og putter dem i munnen.
Se på den selvhøytidelige rasstappen i rødt, a.
Let the parseremoni begin, sier jeg, mest slik at mine eventuelle internasjonale lesere ikke skal føle seg fullstendig forbigått.
Sektlederen skal gå først.
Gabriel gjør råkul dans, tøyser råkult med å gå til Aurora, før han går til Ann Marielle og holder en råkul og needy hånd på armen hennes mens han svelger råkult nervøst og smiler på en usikker, men råkul måte.
Arman går til Kine.
Nico går til Aurora.
«Aurora, har du en avtale med Nico?»
«Både og. Ja og nei.» svarer hun, en slags realityfjernsynets versjon av Schrödingers katt-paradokset.
Marius går til Aurora, som begynner å grine. Slapp av, de er ikke smitsomme, Aurora.
Labi går til Kine.
Hans hovedargument for at hun skal velge ham er uangripelig: at han har vært her lenge.
Mitt hovedargument for at hun skal velge ham er enda mer uangripelig: jeg vil se Kine, i finalen, hoppe opp på Labi med mord i blikket, knuse kula i hodet hans og bruke et av skårene til å risse inn «fettepessmegge» på marsberget hans.
Hun velger Arman. Labi trøster henne, selv om hun virker totalt uaffektert av det hele.
«Jeg bærer ikke gnag,» sier han. Det er fortsatt moro.
Slik forgår verdens herlighet, sier jeg, i det eventyret om Labi er over.
Aurora svetter intenst på overleppen, i tillegg til at hun har et helt fabelaktig skakkjørt grinetryne.
«Jeg blir helt hjerneløs her jeg sitter.» Sett inn vits her.
Producer lar oss et øyeblikk tro at Marius skal tørke en tåre.
Men han bare fikser nevrotisk på hitlersveisen. Pwnd.
Hun velger Grev Prompetryne den Selvhoeitiidelige af Suurpromp, og Marius, muligens den mest hjelpeløse spelleren her inne, i hvert fall siden bygdeguten, må hjem.
«Nå er det en skritt nærmere til at den croissanten min kan bli fiksa,» sier Labi.
SÅ FÅR VI EN TWIST! MATS KOMMER TILBAKE! EN GUTT TIL MÅ SJEKKE UT! OMFG OMFG!!!!1 HVORDAN SKAL DETTE GÅ?
Er det jeg hadde sagt om det var noen som helst igjen her inne man kunne heie på.
Mats kommer inn til Grandiosasangen, og skal sende en av gutta hjem.
Gæbbis er trygg (i parseremonikontekst, altså).
Mats tar en runde rundt parene, sikkert for å vise at han ikke har blitt høyere siden sist.
Og så sier han «shiiiiiit». Fy faen. Et tu, Mats?
Mitt eneste håp nå er at Kine går amok under kule-seremonien, som en Bodøs dødsengel/Charles Bronson/Lisbeth Salander/Kinezilla og deler ut rundhåndet straff til alle som har gjort seg fortjent til det.
Mats går bak Kine.
Arman må ut. Ingen bryr seg.
Labi holder en tale. Selv ikke den leverer noe særlig.
Faen, for en våt kruttlapp av en episode.
Labi redder seg inn en smule med en fabelaktig utgangsreplikk, da han tar med seg Arman og Marius og forsvinner ut av hotellet, ut av våre liv: «Come on a, mine gay friends. Let’s bounce, niggers!»
Synd han ikke sa noe om bitsjes og krøplingær også, nå som han var så godt i gang.
Så av disse tre relativt uengasjerende parene i finalen (sorry, AM, sterkt spell til tross, du har sunket betraktelig etter den tannbørste-greia) står vel Aurora og Nico sterkest. Og det er både lol (i LeneAs betydning av ordet) og fakka, ass, bro.
Vi vil jo ikke ha Nico som vinner, vil vi? Nico, liksom? En fyr som bruker ordet «bro» uironisk, som synes det er greit å kalle jenter for bitsjes, og har så stort mindreverdighetskompleks at han føler behov for å påpeke at vanligvis har han større tiss, bare ikke på Paradise Hotel?
Du bare vet at dette er en sånn kis som hver 14. mars legger ut en link om «biff og blowjob-dagen» på Facebook og tagger dama si i den med en «Bare og sette i gang Karro hehehehe Nicolai føler seg forventningsfull»-kommentar.
Sånn kan vi ikke ha det, det var døvt nok at Sander vant i fjor. Får håpe Aurora mæler den kula i gulvet foran Nico og bruker alle pengene på å fremme utviklingen av ondartede svulster.
Resten av episoden går med på å blåse opp den uinteressante barnehagekonflikten om at AM, Aurora og Gabriel puttet en av Mats’ tannbørster opp i sine respektive vaginas.
Mats sier han hater Ann Marielle og Aurora, men bryr seg nada potada. Du lurer ingen, Mats. Jeg tror du bryr deg muy potada.
Kine: «Hadde noen gjort det med min tannbørste så skulle jeg seriøst skalle de ned.» Yes please.
«Du må tenke litt da. Lol.» sier Mats. Så utrolig føkkings bra, nå har det forpulte uttrykket der også spredt seg. Tusen takk, Lene Angelica. Er Mats Norges lettest påvirkelige menneske?
Nå skjønner jeg hvorfor episoden heter Paradise Lost. Den er oppkalt etter John Miltons episke dikt fra 1667, som er skrevet i blankvers, altså jambisk pentameter som ikke rimer, tar for seg Lucifers fall, Adam og Eva i Edens hage og syndefallet, og er så grønnjævlig langt og seigt med sine 10 565 verselinjer at det eneste som nærmer seg dets nivå i søvndyssende, masochistisk seigpining er å se på denne episoden.
Well played, selvironiske etterarbeidsprodusenter.
Til slutt forteller Kine Mats om gresshoppene og kakerlakkene også. Skjønner ikke helt hvorfor, var ikke hun på lag med Gabriel & co.?
«Æ drit oppi følelsa, æ drit oppi alt nu, før æ e pisst og æ vil vinn hele driten så føkk alle,» sier Nordlands trompet.
Kinezilla har våknet. Får vi håpe.
Og så er det bare finaleuke igjen.
Anyways, dette blir mest sannsynlig den siste recapen fra meg for sesongen – på denne tiden neste uke er jeg i full vanngalopp på vei til mine gamle gytemarker for å legge egg eller hvordan faen delfiner reproduserer seg – så jeg vil bare benytte anledningen til å takke for følget.
Ujevn sesong til tross, vi har jo hatt det moro, har vi ikke?
Vi snakkes, andunger.
Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaw.
