Vi legger en av de tøffeste rundene i Pandoras eskes historie bak oss og det er tid for parseremoni på hotellet. Vil Laurettas spill gagne snille- eller slemmelaget før det rammer henne selv i neste uke?
Det minner om et kamikazeangrep. Det er ingen tvil om hun overlever eller ei, men hvem tar hun med seg i fallet?
«I kveld må en gutt ut, vil KriRe miste enda alliert?» Hvorfor utelukker Triana at det er KriRe selv som ryker?
Introen er laget i sånn søttitalls-Tarantinostil med surfegitarrock og flimmer. Helstilige saker, råtøft, beinkuli, ikke noe oppbrukt effekt.
Remi tar en morgensigg. Skjønner ikke at det er så populært å sigge blant deltagerne. På kontoret mitt jobber over 100 mennesker, ingen røyker til daglig.
«Kom igjen, KriRe, du får se Tina om noen uker eller dager», sier Lauretta sobert.
Jeg elsker poenget, men hun lager bare litt for mange grimaser til at jeg vil si meg skikkelig enig med henne likevel.
«Det e en isfront oss imællom. Ikkje hakk i isen, før æ sitt fast inni isblokka og vil ikkje ut.» Analogien tilhører KriRe.
Det er frokost og trykket stemning, Isabell stirrer ut i luften.
«Nå er det dårlig stemning akkurat nå, det er kaos og en tydelig gruppering.»
En tydelig gruppering taler mot kaos. Bare for å detaljbitche litt. Men nå er jeg ferdig med det. Bortsett at hun sa nå to ganger i første setning. Ferdig. Lover.
Magne føler seg som KriRes andresvalg og er sjalu. Føler sikkert at ingen ting er bra nok for KriRe, uansett hvor onde ting han finner på, hvor fjollete slips han har, eller hvor høyt han hyperventilerer når KriRe legger planer.
Slemmelaget rakner i sømmene, som den blå strikkeluen til deres øverstkommanderende.
Brev. «Det er kun Remi og Louis som er låst, ellers står alle likt.» KriRe drar på seg et lite overbevisende smil, later som om han har full kontroll. Det har han ikke. Onde Noddy.
Magne er den mest utsatte. Han prøver å overbevise KriRe om å gå til Lauretta, så Charlotta velger ham og sender ut Glenn.
«Men æ orke ikkje tanken på å stå med det mænnæsket Lauretta.» Spellern er frustrert. Åh, som jeg skulle ønske at foregående setning var et sitat.
«Det står mellom din trivsel og min utkasting.» Elegant formulert av den lange kløna fra Nesodden.
«Jævla frekt a Magne å be om», syns KriRe, men det er det ikke.
Det virker som om spellærnes spellærs skjebne ligger i Laurettas hender. Men Lauretta «har lyst å stå med Glenn.» KriRe gidder ikke likevel, så han avtaler å gå til Charlotta.
«Jeg kan ta deg i hånden for det, uansett så velger jeg deg.»
Lauretta har faktisk tenkt til å redde Glenn til fordel for Magne. Deilig. Enkelt valg, egentlig, men deilig likefullt. Man må jo berømme Lauretta for å kjøre sitt eget løp.
KriRe tar med seg Lauretta på tomannshånd for å true henne.
«Se mæ i auan. Ta a dæ solbrillan. Ken velge du a Glenn og Magne? Hvis du sende hjem Magne, da e æ ute etter dæ.»
KriRe ber Magne om å gå til Lauretta. Magne går så tilbake til rommet og avbryter Isabells og Glenns prat om å få ut Magne.
Dette er ekstremt bra drama, Glenn har jo utviklet følelser for Magne og all tingen.
KriRe sparker ut i luften, mister balansen, later som om det ikke er flaut.
Solen går ned og tiden er inne for parserris.
«Du har jo laget mye drama, Lauretta, så du for deg at det skulle bli slik?» «Overhodet ikke.»
«Er det vanskelig å ha to så gode venner på hotellet, KriRe?» (Bra spørsmål) «Æ ska nok te å tilfredsstill begge toan.»
Remi og Louis.
Birger og Pia.
Patrik og Isabell.
Glenn og Lauretta. (Magne svelger tungt).
KriRe og Charlotta. La meg bare gjøre det klinkende klart at bakre halvdel av vesten til KriRe er i glinsende blå silke.
Magne til Lauretta og gir henne en forbanna blomst.
«Lauretta skylder jo KriRe en del etter å ha sendt ut dama hans. Derfor må hun betale det ved å beholde meg.»
Lauretta velger Glenn. Magne står med vidåpne øyne og sier «situasjonen er tragikomisk. For min og KriRe sin del og kanskje flere, så har hun bare laget kaos.»
«Lauretta har tatt tøffe valg og sier nå at hun velger etter trivsel, mener du fortsatt det er dumt, Magne?» Dritbra av Triana. På ordentlig føkkings dritbra.
«Nei, hun gjør det ikke bra for meg og mine.»
«Hva tenker du, Glenn?»
«Det er tydelig at han ikke inkluderer meg i det han kaller sin gjeng, så i e glad i står her.»
Det er så forbanna deilig. Litt ufortjent av Glenn, med tanke på hvor føkkings naiv han er, men like fullt. En moralsk seier. Nettopp det bekreftes av Glenns ydmyke holdning, «I er lei meg for hvordan det har gått, for i er så glad i Magne.»
Magne prøver seg, nekter å innse nederlaget. «Jeg blir oppgitt når han går dit han vet jeg skal.»
«Nei, du har sagt du skal til Pia.» Go Glenn!
«Magnes oppførselen er patetisk, idiotisk.» Enkelt og effektivt ordlagt av polakken.
Magne går opp foran gjengen. «Dere er en bra gjeng, gleder meg til å se dere, tar ikke spillet personlig, gleder meg til vi sees igjen.» Ikke så verst avskjedstale, egentlig.
Han tar et hopp og sprer armene, i sterk kontrast til hans bitre ord noen sekunder tidligere. Ganske verst, egentlig.
Et forsøk på å få alle til å huske på at det er typisk tullebukken Magne å gjøre sånt.
Men vi tenker alle det samme. God tur hjem til Nessy, slutt å ta ut tungen når du føler deg spenna gærn, tullete slips og sløyfer gjør deg ikke morsom.»
Glenn er lei seg, den ulykkelig forelskede homoen. Ligner litt på Quagmire.
Og jeg tenker tilbake på en svunnen tid der jeg også vurderte å heie på Magne fordi han viste et snev av selvironi på innsjekkvideoen sin. Men så inså jeg at han brukte samme vitsen i tre intervjuer etterpå.
Det er vel bare én lekse å ta med seg etter dette eventyret: Ikke bli forelsket i folk med piggsveis.
Louis begynner å grave en gang inn i hjertet mitt igjen og sier at «Lauretta følgte bare magefølelsen sin og det står det respekt for.»
Det er komponert en egen tekst til Magnes avskjedssang. «Magne, har du alltid vært så smart, Magne har du aldri gjort en feil.» Litt sånn Bare Egilstemme, bare ikke noe morsomt. Jeg digger ikke at produksjonen blir så fjollete, jeg ass. Egentlig. Eller, av og til så liker jeg det, da.
«Jeg er ikke redd for KriRe.» Laurettas siste ord etter en dramatisk episode. Det blir litt vel mye taktikk for tiden. Forståelig. Men ikke så underholdende.
Jeg ønsker dere alle en fin 17. maifeiring, hele Norges hyllest til bygdegutten og dagsfylla.
Spenn på dere Moods of Norway-dressene deres, knyt slipset løst og laidback og bare baom baom baom.
