Hei Bloggen!
I dag begynner mitt vår-paradis, og for å få en så frisk start som mulig har jeg ikke sett eller lest noe om årets sesong før i dag.
Jeg har ikke engang fått nilest de andres oppsummeringer her på Filter, men håper Øivind skrev skikkelig dritt i går så jeg ikke har så mye å leve opp til. Samtidig unner jeg Øivind alt godt, for han er en lættis fyr som bare vil feste og ha det gøy.
Men, nok om mine realitydeltaker-dilemmaer, og over til den ekte varen.
Intro! Hva skal skje i kveld? Mye platinablondt hår og en krølltopp som åpenbart faker forelsket. Og Triana. Hodet hennes går som alltid opp og ned og til siden i fullstendig ulogisk rytme i forhold til hvor hun er i setningen.
«I fem år har deltakerne samlet seg rundt Pandoras ESKE. Men NÅ er ALT annerLEDES», sier hun, mens hun klapper forelsket på en diger eske. It’s on.
Deltaker-introene avslører mye tatoveringer, gøyale sveiser, og en smått Miss Piggy-lignende skikkelse i et fascinerende lite kledelig playboybunny-kostyme.
Håper hun er skuespiller.
To andre skuespillere står og øver på rollen sin, og de irriterer meg med en gang. Spesielt en homo som spiller seg selv. Kanskje det er dette som er årets geniale tvist? En gjeng håpefulle sjeler fra Romerike folkehøgskole som er leid inn som skuespillere, men egentlig er de vel så mye deltakere som alle andre. Spennende.
En nordlending med obligatoriske sleaves har fått i oppgave å spille paranoid, og har kommet frem til at det kan passe bra å gå frem og tilbake mens han sier «ka som skjer no? Ka som skjer no?». Presist.
En slappfisk som sitter på sengen bidrar med et par tafatte innspill. Hun ser ut som hun har vært innesperret i tre måneder allerede.
En harry jente med gult hår og rosa klær «har liksom en visjon om at det gode alltid har det bra … men her blir vi ræææævkjørt.» Og vips, så irriterer de vanlige deltakerne meg klart mest.
Aurora. Hun ser ut som en prinsessetegning laget av en talentløs femåring, med rosa klær, gult hår, og noe rødt og brunt i ansiktet som skal forestille lepper og kinn. Hun snakker om engler, djevler og demoner, og det slår meg at hun minner litt om hun dodgy englevenninna til prinsesse Mærta Behn.
Butikkmedarbeideren Simone kan fortelle at hun «dont give a flying fuck, hehe.»
Nordlendingen snakker om at en blomsterpotte har flyttet på seg, og som alle andre paranoide har han ikke matlyst heller.
«Har dere strenge foreldre og sånn..? jeg blir arveløs hvis jeg har sex her inne», sier Aurora. Jeg mistenker at det ikke nødvendigvis er Thon-formuen det er snakk om her uansett, men det skal ikke jeg spekulere i.
En uinteressert meksikaner kledd ut som kelner (?) kommer inn med et brev, og deltakerne roper i utakt: «brev, brev, breeev!» Selv om alle sitter rundt bordet og ser det samme brevet.
To av jentene skal plutselig på date. De virker fornøyde, uten at jeg helt skjønner hvorfor. «Vi er rææævkjørt» sier Aurora fem ganger det neste minuttet, og jeg får ekle bilder i hodet.
Så kommer det en helt absurd scene der «Eilif» spiller forelsket men bare virker gal. Dagens beste scene. Jeg lurer fortsatt på om Simone også spiller, for det der går det vel ikke an å tro på.
Men hun lar seg vel lure av den smarte blomsten Eilif har puttet i brystlommen sin. Jeg ser for meg hvor irriterende selvtilfreds han var da han kom på den idéen.
Og der får jeg se akkurat hvordan, når han sitter og forkynner rolletolkningen sin til kamera. FOR en irriterende pikk han er.
De to konsulentene med gult hår er på date på stranda. De er redde for krabber, så de løper ut i vannet for å gjemme seg.
Konsulent Aurora finner et triangel som hun slår på. Hun ser ut som hun har løst kreftgåten når den gir fra seg en klassisk triangellyd. Deretter leser hun et brev høyt, og konkluderer stolt med at jenter rimer på jenter. «Det riimeeeer!»
Så følger to vanvittige opptredener, der konsulentene skal synge en sang hver samtidig som de skal plinge på triangelet (perfekt valg av instrument forresten). Kunde er meget imponert over sangstemmen til IT, samtidig som hun selv er rævkjørt …
… videre proklamerer hun at hun ikke vil ha en harry mann, der hun sitter med sitt påskegule hår og kysser på en chihuaua.
«Ove Anders! Vi har savnet deg!» skriker hun og forteller «skuespilleren» Ove André at hun og Marie er rææævkjørt. Jeg hater henne.
De tre menneskene med samme frisør klemmer hverandre, før de løper og bader. Det vil si, konsulentene er ganske redde for vann, og for stranda, så de holder seg trygt plassert på det lille feltet der det på en måte verken er vann eller strand, bare våt gjørme. Men de ser lykkelige ut, og jeg blir litt trist.
PAUSE
Marte skal lese opp et brev, men hun klarer det ikke. Hun har misforstått rollen sin, og i stedet for å spille en kjedelig person, spiller hun en som egentlig er død.
Skrullehomoen Michael tar brevet fra henne. Denne rollen blir veldig presist portrettert av … en skrullehomo. Imponerende.
Eilif fortsetter å snakke om spillet sitt og rollen sin som om han blir intervjuet i forbindelse med en Oscar-nominasjon. Er han den nye Heath Ledger? Det er lov å håpe.
Tilbake på stranda utspiller det seg en interessant samtale om hvem som skal stemmes ut. «Nei ikke tenk så mye på utseendet, det kommer man ikke så langt med» sier jentene og ser triste ut.
To av skuespillerne må plutselig hjem. «See you later suckeeeers» sier Simone. Et øyeblikk håpet jeg hun sa det til oss tv-seere, men nei, det var visst ikke hun som skulle dra.
«Vækk med Michael», sier skrullehomoen Michael når han må dra. Nå er han fri, og er bare en vanlig skrullehomo, med helt vanlig navn. Det må være deilig.
Simone er nervøs, men hun har en plan i sitt hue: «Nå bare keep on fighting lissom, its not over til its over lissom.»
Så kommer vi til Trianas AnnerLEDES ESKE. De skal gi sorte roser til en av jentene.
Skuespilleren som gestalter «den dumme» gjør en ganske artig prestasjon når hun gir en rose til Ove André, som ikke var et av alternativene.
«JEG har mange blondæ øyæblikk. MÆN! Hallo lissom!» kommer det fra brunkremkonsulenten Aurora. Nå må hun vel bli arveløs snart. Eventuelt rævkjørt.
Siri får mange sorte roser, og tar dem imot med lite troverdig verdighet.
Nerden Eilif leser et dårlig dikt og gir rosen sin til Simone. Nei nei nei så må vi høre han sitte og analysere rollen sin igjen.
STATENS teaterskole kan nok vente seg ei litta søknad derfra ganske så snart. Og så NISS året etter. Og så NKF Macdesign året etter der igjen.
Krangel:
«Adios senorita.»
«Hold kjeft.»
«Nei!»
«Jeg snakker ikke til deeeeg!»
«La a snakke,» sier Siri. Æsj så veslevoksen hun er.
«Hold kjeft.»
«Nei.»
Tess må dra og Aurora skriker til skjermen igjen. Jeg skjønner ingenting av hva hun sitter og raller om, men det handler om både hjerneceller i rullestol og en eksorsisme-orgasme eller noe.
Jeg er mest fascinert av hvordan hun hele tiden får meg til å tro at jeg har gitt henne en julegave som hun må late som hun elsker, gjennom den sjukt anstrengte måten hun prater og krøller ansiktet på. Jeg kommer ikke til å orke å høre henne prate en gang til.
Simone derimot, kan fortelle at hun måtte walk away, fordi Eilif backstabba henne i ryggen. Det gir mening.
Eilif og Siri har en samtale som får begge to til å fremstå som idioter, på hver sin helt spesielle måte. Hun tror hun lærer ham noe om spillet, han tror han spiller i en ny HBO-serie, hun blir fornøyd når hun får komplimenter av ham, og han tenker på hva han skal ha på seg under gullruten-takketalen sin.
Episoden avsluttes med enda et Filmbonanza-intervju med Eilif. Her forteller han oss iddioter hjemme i sofaen om sin geniale måte å lure Siri til å tro at han ikke kan noe om spillet, ved hjelp av helt sykt irriterende bruk av hermetegn. Måtte han fortsette å lyve til seg selv om at han er verdens beste skuespiller resten av livet, og gjøre drittrolle etter drittrolle med like stor innlevelse og selvgodhet.
Det var det. I morgen skal muldvarpene avsløres, jeg tipper at Aurora synes hun er blitt rævkjørt.
Alt i alt synes jeg enkelte av skuespillerne kommer aller verst fra det, de stakkars vanlige deltakerne er tross alt bare seg selv 2000 %.
Beklager hvis dette ble et surmaga referat, men det var deilig å få det ut. Totalopplevelsen gir jeg en sterk firer, og gleder meg nesten til neste gang.
PS. Ekstrapoeng til han som satt i etterarbeid og skrudde opp saturasjonen i ansiktet til Aurora litt og litt for hvert intervju.
