Andre episode starter med et deilig smell: Skuespilleren som tolker karakteren «Egil» vekker de andre deltakerne ved å være en bråkete bajas uten sosiale antenner.
«Det var en artig måte å våkne på. Men jeg var litt redd for hodet mitt kommer til å dette i gulvet!» kniser Maria, som elegant demonstrerer at selv med hodet på plass kan man tøyse med adverb, presens og preteritum.
«Egil» går videre til poeten «Eilif» og Simone ved å hoppe i sengen deres og spille maracas.
Mens maracas-ekkoet gjaller i ører og sjel fortsetter Eilif å prakke på Simone den utroverdige og poetiske inderligheten sin.
Skuespilleren som spiller «Eilif» er så fornøyd med eget talent at han må skjule det selvtilfredse gliset sitt bak dynetrekket.
Så er det tid for frokost. Go’gjengen inntar måltidet i et flott værelse som er innredet med enorme portretter av den norske glamour- og nakenmodellen Triana Iglesias – som tilfeldigvis også er programleder for akkurat dette programmet!
Fiffig og subtilt.
Apropos subtilt: skuespilleren som spiller «Tess» har åpenbart valgt dagens kostyme med omhu: en t-skjorte med påskriften «GET LOST».
Her skal åpenbart ingen av de ekte deltakerne glemme at karakteren Tess er en skikkelig vrang bitch.
«Har noen hatt sex eller noe?» spør Aurora mens hun kniser og rødmer. Forsåvidt et legitimt spørsmål, for vi vet alle hva som kan skje når man blander elleve amatørskuespillere med fem av verdens beste ekte deltakerjenter på et pastellfarget liksomhotell på den meksikanske kysten.
«Ja!» svarer Simone med steinansikt, men mister pokerfjeset etter et kvart sekund, og innrømmer bløffen umiddelbart.
«Neida!» gliser den løgnaktige Playboy-entusiasten, mens hun forgjeves prøver å åpne lokket til en glasskrukke med Choko Puffs.
I dagens manus står det at Michelle skal ha det FETT med Tess, Anette, Egil og Michael. Ganske fett manus, eller hva?
Det viser seg at guttene må avgjøre om de vil bytte de gamle jentene med de nye jentene. Siri gjør sitt ypperste for å overtale gutta til å beholde de gamle jentene.
«Det ville vært dumt av dere å bytte inn til de nye jentene som sjekket inn i går. Det er egentlig min rene, skjære mening,» sier Siri, og avliver med det den eldgamle myten om at lesber fra Brumunddal alltid har gode argumenter på lur.
«Jeg er en spiller som kanskje ikke alle forutser,» proklamerer Amy selvsikkert. Det kan godt hende folk tror hun er «ei vanlig jente som er her for å ha det gøy», men for alt vi vet er hun jo ei uvanlig jente som liker å ha det ugøy.
Man vet aldri med Amy.
Amy & The Real Girls har fått et hemmelig oppdrag. I løpet av kvelden må de stjele nattbordsbildet til Esther og kaste det i bassenget.
Jentene måper i sjokk, slik man gjør når man er deltaker i et realityprogram man har sett på TV selv, og får en oppgave som er prikk lik de oppgavene man selv har sett andre deltakere på TV har fått før.
Triana samler hele hurven på den flotte terassen for å høre hva gutta har bestemt seg for.
At hun allerede har lest manuset og vet nøyaktig hva som skal skje, hindrer ikke Triana i å fremstå både nervøs og usikker.
Gutta, med den «sex-interesserte partygutten» «Kris» i front, har etter en rettferdig håndsopprekning bestemt seg for å bytte ut de ekte jentene.
Aurora legger ikke skjul på at hun hater blonde bimboer.
Skuespilleren som spiller «Kris» legger heller ikke skjul på at han av og til faller ut av rollen og med et legendarisk kåtblikk avslører at han – i likhet med mange av de mannlige seerne – tross alt er veldig begeistret for utseendet til den blonde bimboen.
Det skal imidlertid vise seg at jentene hadde god grunn til å måpe, for med elleve skuespillere som allerede er klar over hva det «hemmelige» oppdraget er det ikke bare bare å naske et riflete nattbordsbilde.
Kveldens fest starter, og fremstår som alle festers avdøde mor.
De bitchete queen beeza prøver å få opp stemningen ved å hviske dritt om de ekte deltakerne.
Men dette handler ikke om «queen bees». Det handler om ««hemmelige» oppdrag».
I en forvirrende – men særdeles fornøyelig – sekvens blir deltakerne kryssklippet mens de jager hverandre opp og ned trapper og inn og ut av ulike soverom, og denne visuelle godbiten akkompagneres av et lydspor som består av intense basstrommer, sleazy gitarriff og hes pusting.
Det hele fremstår som en komplett uforståelig minithriller, og føyer seg dermed inn i den stolte rekken av tradisjonell, norsk dramaproduksjon.
Til slutt smugler Amy portrettet ut av soverommet med en iver og profesjonalitet selv Stina Brendemo Hagen ville misunnet henne.
Hun lusker seg udiskret ned til bassengkanten, fomler unødvendig lenge med å lirke bildet løs fra undersiden av leopardkjolen, før hun til slutt kaster det kontant i vannet og utløser noe så sjeldent som en ellevill og nitrist jubelscene.
«Wuuu… hooo…»
«Fy fahaaan…»
«Hai faiv, jenter…»
Skjebne til skrekk og advarsel: I dette bassenget ender dessverre alt for mange av karrierene til elevene på skuespillerlinja til NISS (Nordisk Insitutt for Scene og Studio).
Amy A.K.A. «jenta som ingen kan forutse» leser opp et brev som sender Esther på hodet og hippieræva ut av hotellet. Det får naturligvis forhåndsbestemte konsekvenser, og den fæle og manusbaserte skuespillergjengen lager et fiktivt hælvete.
«Fy faen ass, dette er så jævlig bullshit!» skriker «Egil» i den lille rosa badekåpa si. «Dere bare driter i følelser og sånn, vi har endelig fått dritbra stemning!»
Man skulle kanskje tro at de ekte deltakerne snart begynte å lukte skuespillerlunta, men hvem i all verden kan vel avsløre denne karen?
«Det er så stusselig!» sier «Michael», før han skjeller ut Siri etter notene sine.
«Du er en grå mus til daglig! Du har faen meg ingenting her å gjøre! Du bidrar ikkje til en drit!» BAM – BAM – BAM. Homsen leverer. The sound of doucheness.
For skuespilleren bak «Michael» er dette en deilig avveksling fra innspillingen til den kommende spillefilmen «Ray Kay», der han spiller en hvit blind og ekstremt talentfull musikkvideoregissør fra Norge som sliter med rasisme i en bransje dominert av svarte aktører.
Siri setter seg ned ved bassenget for å gråte, men det er IKKE fordi hun er lei seg, det er fordi hun er SINT.
Tårene renner nedover kinnet hennes, og selv om de minner om helt vanlige, feminine puslingtårer er de det stikk motsatte: aggressive machotårer.
Amy gliser til kamera mens hun forteller hvor lei seg hun er for at Esther måtte dra.
Et helt middels forsøk på en hvit løgn, men det er nok like greit at butikkmedarbeideren fra Gjøvik er ekte deltaker og ikke skuespiller i årets sesong.
Men «Kris» vet heldigvis råd for triste jenter som egentlig bare er sinte eller egentlig ikke er triste. Han samler gjengen og foreslår at de av respekt for hjemsendte «Esther» tar ett minutts stillhet.
«Så kan vi heller bryte ut i en skål bare for å hedre ho… Så eksploderer vi når ett minutt har gått.»
Jeg vet ikke om det er manusforfatterne eller Kris som skal ha honnør for denne geniale replikken, men jeg spanderer med glede en times spumping på vedkommende.
Det har vært en lang dag, og de ekte jentene avslutter kvelden med en skikkelig gruppeklem på Solo. At Simone ikke får være med på gruppeklemmen ser ikke ut til å legge en demper på stemningen.
En verdig avslutning på kveldens realitycheck. Gleder meg allerede til morgendagens episode – og ikke minst Hasses oppsummering (her på Filter).
En stooor og ekskluderende gruppeklem fra meg til dere!
