Oh shit mamasita! Kri Re og Tina har forlovet seg. Det er med skrekkblandet fryd at jeg nå krysser vekk Nordstrand og Tromsø fra stedene jeg kan tenke meg å la mine egne barn vokse opp.

Tenk om barnet ditt en dag om 30 år kommer hjem med en kjæreste. Dere spiser middag og koser dere, helt til du legger merke til at den nyankomne måper hver eneste vokal selv om all lyd kommer gjennom nesen, begynner å krangle om hvorfor vedkommende ikke var involvert i avgjørelsen om å spise fondue (kommer til å få en ny gullalder om noen år) og ber deg komme innom og snakke før neste gang dere skal gjøre noe sammen. Fy faen.

Har ikke Kri Re sagt «Æ vænte på en dæilig dama som komme inn og tar pusten fra oss guta, førr sånne har vi ikke her inne nu», forresten? Hva tenker du om det nå, Tina? Jeg vet du leser.

Vi vet altså at Mari har makt, fordi hun ble kåret til hotellets beste løgner av to jenter som hater henne og håpet hun skulle bli straffet for utnevnelsen, noe hun ikke ble. Det er tid for fuckings parseremoni.

Triana sitter i lotusstilling og spør om Maris makt vil redde henne. Uten at vi har sjangs til å svare en gang.

Ariel og Tina er bekymret, fordi Mari sa at de kanskje sto i fare. I motsetning til da hun løy, da klikket de også på henne. «Jeg føler meg jæævlig utrygg», sier Tina. Og måten hun legger trykk på hver eneste vokal samtidig som hun er røykehes gjør at når hun trøkker til på ordet jævelig, vet jeg ikke om jeg orker mer av henne.

Samtidig som jeg elsker at hun er med.

Isabell lurer, «Hvorfor har ingen finni opp UFOer?»

Gjengen eter dagens viktigste måltid og setter seg i loungen. BREV! «Mari er hotellets beste løgner. I kveldens parseremoni vil smykket ha stor betydning. Vil du ha smykket eller gi det bort? Finn ut i samråd med partneren din.»

Birger og Mari går for å prate. «Makt e jo ikke alltid positivt, hvis du ikke vil ta avgjørelsan. Det har jo noe med kem som skal hjæm, takle du makta?»

De returnerer til gjengen. «Vi vil at smykket skal være i trygge hender, så vi har valgt.. meg.» Det er litt kult, samtidig litt dumt at Mari lar seg rive såpass med av denne kortvarige makten. Minner om min favorittreplikk av David Brent.

Når jeg tenker over hvordan jeg selv ville vært på hotellet, frykter jeg nettopp dette, at jeg ville blitt så ovenpå fordi jeg ikke tenkte langsiktig nok. Litt som Birger i første uken, fordi jentene skulle ut så bare chilla han den så jævelig at han så vidt orket å uttale ordet «jævelig.»

Gutta sitter og snakker om Ariel og at hun er sur og ikke til å stole på. Hun kommer ut på verandaen og får akkurat ikke med seg hva de snakker om. «Æ gidde ikke å slekke ræva på Mari før å få bli.» Da fortjener hun jo ikke å få bli heller.

Sander skryter av å være god i senga. «Man må itte pule for dårlig, for da snakke jentan om de, men må itte pule for bra for da bliru itte kvitt dem.»

Birger avtaler at Ariel skal stå bak henne, Sander vil heller ha Isabell som partner. «Du er den beste gutten, den fiineste gutten her inne», sier kaninen Isabell. Sander sier seg ikke uenig i det.

Selvtilliten hans er litt for høy med tanke på at han likner på et dansk boybandmedlem fra tidlig nittitall.

Birger, Magne, Kri Re, Ariel og Tina danner en allianse. Ariel skal stå med Birger, avtaler de og roper «kuk» på en, to, tre.

«Sander kommer hvertfall til å få sjokk», sier Mari, og klarer vel på en slags måte å sette seg inn i hans situasjon, men regner bare med at alle ville reagert som henne selv, med vantro til enhver ting som skjer uten hennes samtykke (beklager den teite setningen der).

Men hoisann, Magne løper rett bort til den andre alliansen. Og forteller at Ariel vil til Birger, men at Birger ikke er så keen. Irri å ikke vite om han er ærlig eller ei. Og litt spennandes også, da, det skal føkkings innrømmes.

Ariel og Tina dusjer sammen og synger.

Tina synger som hun snakker. Gjennom nesen, med måpende munn. Og hver strofe avsluttes med «assa».

Birger tenker seg om og kommer frem til at det er tryggere å stå med Mari enn Ariel, men er fortsatt litt i tvil.

Det er klart for seremoni og Triana spør om Sanders trekantdrama. Han svarer egentlig greit for seg. «Jeg har blitt kalt hore, men je kom itte hit for å leve i sølibat.»

Og Triana går videre til neste spørsmål på lista og spør om ett eller annet dritt.

Her er en liste med forslag til oppfølgingsspørsmål:

«Føler du ikke at du svikter partneren din?»

«Kan jenter stole på en kar som deg?»

«Hvorfor går du videre til Isabell når du allerede har innledet noe med Ariel?»

«Har du dårlig samvittighet?»

«Hvem andre enn Isabell og Ariel kunne du tenkt deg å rote med?»

Hun bør jo forsøke å røre litt opp i ting, det er det dette programmet dreier seg om. Ikke sex, som noen påstår, ikke makt, ikke jag etter penger. Men det har Triana tydeligvis blitt for gammel eller konfliktsky til å utforske. En enkel måte å gjøre det på, Triana: «Hvorfor det?»

Oda Karim

Tina Kri Re

Mari Birger

Janni Magne

Isabell Sander

Ariel Birger

Hun utfordrer altså Maris makt, som vi enda ikke vet hva er. Mari er overrasket, fordi «først prøvde jo Ariel å få ut Birger og nå vil hun stå med ham.»

«Mari kan egentlig putte huet sitt i en bøtte og drukne liksom», tordner det gjennom nesen til Tina.

Kombinasjonen alltid fornærmet og forbanna, tegnede øyebryn og hengende hake gjør det lett å se for seg en oppblåsbar variant av henne.

«Etter råd fra mine nærmeste velge æ Mari.» Men vi vet enda ikke hva smykket betyr. Mari mottar et brev. «Du kan nå velge å redde jenta som er i fare ved å sende henne til en gutt, og med det sende den andre jenta ut.» Mari velger å ikke redde Ariel.

Tina «syns Mari er et jævla skjøtthue som ikke velger etter gruppas beste.» Det er synd Mari ikke kan si det hun tenker høyt, at hun selv gjerne skulle byttet ut Ariel med Tina, men faktisk tenkte på gruppa ved å sende hjem sure Ariel.

«Jeg føler ikke at det er en gruppe lenger. Alle er splittet.»

Det er jo fordi hun ikke er en del av noe lenger. Til og med Kri Re er oppgitt over Tina og at hun ikke greier å styre seg.

Ariel skriver en hilsen til Tina på speilet. «Love u Tina», står det, originalt nok. Sander og Isabell ankommer rommet og ser dette. Sander visker vekk hilsenen fordi han ikke fikk svart på Ariels horepåstand under seremonien. Han er en skamløs jævel. Men litt kult er det likevel.

Så kommer Tina for å patetisk lete etter skreven kjærlighet til seg selv, men finner kun et tomt speil. Ikke så mye som en krøll på speilet. Det er uendelig herlig situasjonskomikk (situasjonsdrama?).

Tina prøver å finne trøst hos Oda som kaller Ariel «personlighetsløs, egoistisk og kald». Før jeg vet ordet av det vrir samtalen seg i en svært fascistisk retning.

«Jeg hater Mari fordi hun er svak. Jeg hater svake mennesker som ikke kan stå opp for seg selv.» Gratulerer med forlovelsen, Kri Re og Tina <3. Hell og lykke.

Til neste uke tenkte jeg å lage en liste over hvilke deltagere jeg liker minst, eller misliker mest, ikke fordi de er svake mennesker, men fordi de plager meg. Ha en fin helg!