Jeg er så fornøyd med årets sesong at jeg ikke syns det er noe problem å bruke påsken til dette. Hadde det ikke vært for Paradise Hotel hadde jeg nok bare sittet og sett på Paradise Hotel i hele påsken, uansett.

Hva gjør dere, da? Leser dette? Tusen takk.

Trianas hender ønsker oss nok en gang velkommen, helt uanstrengt og naturlig. «Karim skjønte ikke helt navnet Hercule. Nå blir han hotellets Poirot og skal oppklare mordet.» Lover ikke så godt for hans fremtidige detektivkarriere at han ikke greier finne ut hvem han selv er.

«Jeg skulle så sykt ønske at det var flere som støttet og trøstet meg når Thomas dro, men neida, her var det bare party on», sier Mari. Stakkars. De skulle vel ha stoppet produksjonen i et par dager for å sørge etter Thomas-tapet. Og lært henne da/når-regelen.

Sander våkner opp på verandaen alene, etter å ha ligget med Ariel kvelden før. Han har jo ønsket seg Ariels tillit en stund nå, kanskje dette er en god måte å bygge den opp på. Antrekket han velger seg er heller ikke særlig tillitsvekkende, hvis han ikke er russ 2013 på Handelsgym.

Karim og KR går opp til Sander på verandaen og ler hest med tungen ute når de skjønner at han er fyllesyk. Evig humor, det, å le av reaksjonen man får etter å ha drukket dagen før.

Brev! ved frokostbordet. Karim leser brevet, får hatt og stokk-sjokk. «Kjære Poirot. Din jobb er å løse mysteriet. Du skal avhøre gjestene og peke ut en mistenkt. Gjetter du riktig får du fredning. Gjetter du feil blir en uskyldig sendt hjem og morderen får bli.»

Noen mistenker Tina. Mange flere mistenker Magne. «Morderen er jo blant oss, så det kan være alle», oppsummerer Isabell. Uttrykket hennes forteller oss at dette syns hun er skikkelig urettferdig.

Karim tar på seg barten og hatten sin. «Skal se etter tegn på nervøsitet og finne ut hvem som er morderen.» Mari «Ble litt sånn øh når jeg så at det var en pult der jeg skulle bli avhørt og alt mulig.»

Avhørene er i full gang og det er artig å se hvordan alle ordlegger seg likt og sier ord som «apatisk», når sjansen for at flere enn én av dem vet hva det betyr er minimal. Minimal. Nok et ord det maksimalt kan være én på hotellet som vet hva betyr.

Gjengen som er ferdig avhørt får en øl hver og reagerer med spontan dansing.

Nytt brev. Brev! «Snart skal Poirot (Ariel uttaler det slik det skrives) avsløre hvem han mistenker. Alle må pakke koffertene.»

Triana oppsummerer. Jeg soner ut. Så stiller hun (selv kaller hun det å spørre) et par ok spørsmål til Mari. Magne har nok overtolket en instruks om at karakteren hans, «Father Green», er sleip, så han sier «Neida, joda» hele tiden.

Tina syns det er «sykt skjipt hvis de mistenker meg og jeg bare må dra.» Hun er så forbanna slitsom. Jeg skjønner ikke at hun ikke blir sliten av seg selv. Det ville jeg ha blitt.Hvis jeg var henne. Det er jeg ikke. Likevel blir jeg veldig sliten av henne.

Karim sender hjem Magne.

Stakkars Magne er forferdelig trist. Og ingen liker jo å se så naive mennesker som blir lei seg.

Tina holder igjen et overdrevent smil og ser ekstremt lettet og skyldig ut.

Isabell «er i sjokktilstand». Sikkert vanskelig å ta inn over seg at en deltager i et spill som dreier seg om å få bli lengst et sted, må dra. Birger er hypp på å ligge med henne, så han later som han hører på griningen hennes.

Magne forteller at han er uskyldig. I klippene fra mordet ser det ut til å være en gutt med ringer, og den eneste gutten jeg ser med ringer er KR. Og tommelfingerringeregelen irl er jo å ikke la seg fingre av en gutt med ringer.