Whoa, legg ned den mursteinen. Før dere går amok og knuser skjermen fordi dere har oppdaget at jeg ikke er Jazzgeir må jeg bare be dere vente litt.
Vi har nemlig fått BREEEEEEEEEV!!!
(Anbefalt lesemetode: sett på den Enya-låten fra Jean-Claude Van Damme-reklamen, og bytt mellom å se tankefullt ned i pergamentet og drømmende ut av vinduet mens du får en kjæreste/significant other/random kis i umiddelbar nærhet til å lese høyt med ekko-stemme, sånn at det høres ut som Jazzgeirs voiceover.)
Kjære internettbarn.
Jeg må forlate dere. Årsakene til at dere skal få splitter nye foreldre er hemmelige. Jeg vil tilbringe mer tid med familien, fiske og skrive beatpoesi. Ikke så veldig hemmelige, altså. Men jeg ber dere, vær tapre og hold gråten tilbake mens jeg stryker hånden over hodene deres for siste gang og ønsker dere lykke til på seilasen med et kyss i pannen.
Dere er i de beste hender. Fiselin, Øivind, Hasse og Tim vil passe godt på dere. Jazzgeir’s Angels skal lose dere trygt gjennom sesongen. Vær greie med dem, de er også bare mennesker. Våg å drømme, lev i nuet og tro på håpet for kjærligheten er størst.
XOXO
Jazzgeir
Føles det litt bedre nå? Det er lov å gråte.
Bra. Få det ut.
Sånn. Da setter vi i gang.
Pærrasommerfugl! To sekunder ute i programmet, og jeg skjønner allerede at dette kommer til å overgå alt annet som har gått på TV hittil i år.
«Hva om virkeligheten var iscenesatt?» spør en svevende, eterisk, kroppsløs og allestedsnærværende Triana-stemme med masse ekko. Også kjent som voiceover.
«Hva om alt du sa, følte og tenkte var forutbestemt?»
«Hva om alle de retoriske spørsmålene du måtte levere i starten av et program var så knotete og lite muntlige at selv en programleder som ikke hadde formidlingsevne som en tømmerstokk hadde slitt litt?»
Ekko-Triana har fått en ekstra lang sistereplikk av manusavdelingen, og tar sats: «Og alt du troddevartilfeldig! Var planlagt. Til hver minstehh detalj…?»
Akkurat som på Beat for Beat, jo!
Det er tydelig at produksjonen har brukt mye penger på dette, for de har lagt på både fargefilter, Batman-musikk, widescreen-effekt og woooosj-lyder.
Vi teases med pirrende glimt av deltagerne.
For eksempel danser de bak noen laken, i det jeg går ut fra er en spennende, ny tvist i år, nemlig at deltagerne må vaske sengetøyet sitt selv.
«Hvis han der Kristian René e presidenten, så e æ Gud.»
«Noen vil kanskje si jeg er en bitch. Hva skal jeg si? Dette er Flight Tess, det merkes når det blir turbulens.»
Ganske kult sagt i grunnen, og på ingen måte oppstyltet eller unaturlig.
«I år sjekker det inn fem jenter. Det de ikke vet er at de resterende deltagerne er skuespillere. Hvordan skal man spille spillet når de allierte er en del av komplottet?»
Vel, Triana, som min mor sikkert ville sagt: Alle som later som de er allierte med deg, men egentlig er en del av komplottet, er ikke dine ekte venner, så da kan de ha det så godt.
Vi loves skriking og bitching, Triana slår ut armene og roper «Velkommen til Paradise Hotel.»
Gud, jeg gleder meg.
Jentene sjekker inn, og får servert sjampis av en av hotellets oompa-loompaer.
«Endelig!» sier en av jentene.
Ja, programmet har tross alt vart i nesten fire minutter. På tide med litt alko nå.
Så får vi hilse på dem, mens de velger seg rom.
Maria fra Larvik har oppnådd det meste hun vil i livet, vurderer å gifte seg med en kjendis (Hett tips, Maria: Hasse er på Tinder, og han er ikke gnien på høyre-wipinga, for å si det sånn sagt), og holder seg i form med pole-dancing, sexing og å gni seg på puppene i sakte film.
Amy på 20 kommer fra Gjøvik, er fritidsmodell, og satser på at Pærra vil hjelpe henne med å ta steget opp som heltidsmodell.
Siri er 23 år gammel, har softis-sveis, og drømmer om å bli den første lesbiske som vinner Paradise Hotel.
«Herregud, dette kanke være sant. At alt er så fint og flott, og… Det kanke være sant at jeg har fått lov, dah, til å kjekke meg inn på hotellet!» sier Simone.
Simone jobber på Rema 1000, har tunge øyelokk, og slår av og til over på skotsk på steder det faller seg unaturlig. Hun mener hun egentlig er ganske smart, og er hekta på Playboy.
Så roper hun «Wanker!».
Det betyr «runkende person» på engelsk.
Aurora begyner å hvine og hopper opp og ned når hun ser hotellrommet sitt, fordi det er rosa og har badekar og helfigurspeil. Hehe, tipper hun er litt sånn fjortistype, for å si det minst.
Men hun kan være bitch også, må vite.
Jentene skal møte guttene. «Velkommen til Paradise Hotel,» sier Triana en gang til.
Aurora vil ha en sossegutt som ikke er full av tatoveringer og piercinger.
Simoone (det skal visst uttales med o og ikke å) har melodifeil når hun snakker , og sier «Jeg luiiker sånn gutter med tatoveringer og litt møørt hår ååååå litt bashk ååååå kanskje litt pershinger, da.» Hehe, jentene er forskjellige, tenkt de kommer til å gnisse på hverandre, a!
Aurora er overrasket, for de kan jo virke litt like, bortsett fra at hun er «nogenlunde brunere enn Simoone, så klart» (Nøtterøy-jenta spesifiserer ikke om hun sikter til hudfarge, politiske holdninger, eller begge deler). Tenk, begge har langt lyst hår, men totalt ulike verdier! Jeg skjønner at hun er satt ut.
Det er ikke hver dag man får livsfundamentet sitt rokket så til grader til grunnvollene på den måten. Hvis man ikke kan stole på evige sannheter som at samme hårfarge = samme verdigrunnlag, hva kan man egentlig stole på da? Ingenting, er hva man kan stole på, skal jeg si deg.
Triana haler ut tiden litt til, så introduseres gutta.
Først har vi han som spiller karakteren «Marius».
Marius ligner litt på han eldste broren i Hanson. Han kaller seg «spillmesteren», men jeg er ikke helt sikker på om jeg anerkjenner at det faktisk er et ord, i hvert fall ikke i denne sammenhengen.
Han velter en sjakkbrikke for å vise at han er en spiller.
Subtilt. Nenvte jeg at han vil spille spillet?
«Velkommen til Paradise Hotel» sier Triana. Igjen. Jeg synes det er helt greit. Når hun først har klart å lære seg en såpass lang replikk utenat skulle det da bare mangle at hun får bruke den ofte.
Han kjører en tøff i trynet-/spelle spellet-linje mot jentene.
Aurora blir redd for ham.
– Jeg likte ham. Han er ærlig, sier Siri.
Neste mann ut spiller rollen som klovnen «Egil».
«Hvis ikke du kan le av en vits, hva er vitsen da?» Det er uklart om det er rollen som har bedt om å få samme sveis som Buzz, den kødne storebroren til Kevin i Alene Hjemme, eller om det er skuespilleren.
Han lirer av seg en uanstendig lang remse «vittigheter», men det hadde nok vær litt flauere om vi ikke visste at han bare spilte, eller?
Neida, jeg skal gi dette en sjanse.
Så kommer en som spiller den typiske Paradise-klisjéen «Kriss».
«Det er bare en ting som gjelder, eat, sleep, #spump, repeat.» Før vi spekulerer i hva det betyr: Jeg tror det er meningen at det ikke skal henge på greip. Men spump er tydeligvis noe man gjør når man våkner om morgenen. Dusj eller tannpuss, kanskje.
Aurora synes han virker down tu ørt.
Neste gutt spiller poeten «Eilif». Følsom og svevende.
Han leser et med-vilje-ræva dikt. Det hadde vært kleinere hvis det ikke var med vilje.
Aurora savner en homo, ingen spesifikk homo, hvilken som helst homo funker fint, og inn kommer han som spiller skrullehomo og stylist «Michael».
Simoone er gira, for i kraft av å være homo kan han «hjælpe jæntene med håret åååå sminke ååå».
Kan ikke helt skjønne hvordan han kan overgå den formidable sminkejobben du har gjort her, Simoone.
Men i virkeligheten har visst han som spiller Michael ikke peiling på sånt i det hele tatt. Dette kan bli gøy.
Siri er fornøyd: «Han var så blid, og så så jeg at han var homofil, og de er moro å ha me å gjøre.» Typisk lesber å generalisere, ass.
Aurora savner en sossegutt. «Da håper jeg den siste gutten innfrir til alle forventningene deres», sier Triana, som tydeligvis hadde en preposisjon til overs som hun måtte kvitte seg med før neste reklamepause.
Men så er det ikke en sossegutt, men en bondegutt!
Så jævlig pwnd, Aurora! Jentene er skuffet. «Han var jo en traktorlesbe,» sier Simoone. Tror ikke hun har møtt så mange traktorlesber.
Han heter Ove-André, forresten.
Jeg skal innrømme at jeg fortsatt er litt forvirret av denne gimmicken. Er disse gutta deltagere som skal være med videre, eller er de bare skuespillere uten noe «eget» som står på spill i konkurransen? Skal jeg bry meg om dem? Eller er det eneste viktige hvordan de klarer å føkke opp for jentene?
Og hvis de bare er skuespillere, og har sex her inne, har de på en måte prostituert seg? Vet forresten skuespillerne at de andre også er skuespillere?
Nå skjønner jeg endelig hvordan han fyren på det bildet her, som henger over peisen min, har det.
Forhåpentligvis vil svarene komme med tiden. Som det synges i tidligere nevnte Van Damme-sang:
Who can say where the road goes?
Where the day flows?
Only time.
Didadadeeei.
Didododeee.
Didudidei.
Aurora velger Kriss som partner.
Maria, sier «stylisten» for hun gidder ikke ta seg bryet med å lære seg navn. Vel, hun kalte ham i det minste ikke «homsen».
Siri tar Marius.
Simoone tar «dikteren», Eilif. Hans rolle har fått beskjed om å bli vanvittig forelsket i partneren sin. Han sier han synes «latterlig synd» på henne.
På den annen side blir det vel forhåpentligvis «deprimerende gøy» for oss.
Amy velger Egil, og Ove-André må ut. Skuespilleren forteller oss at Ove-André nå kommer til å bli bitter. Så begynner han å grine, han trodde jo han skulle bli den nye bygdeguten.
Han går ut og sier «kjææringfaan».
Jentene er sjokkerte, for de vet ikke at han er skuespiller og ikke mente det på ekte.
Parene sjekker inn og blir litt bedre kjent med hverandre.
Simoone liker Taylor Swift, og Eilif liker jazz.
Det er som de er fra to forsk1jellige planeter. Hvordan skal dette gå!?!?!?!?!?
Skuespilleren som spiller Kriss, omtenksom som han er, er redd for at Aurora skal falle for ham. Jeg hater når det skjer.
Han har forresten byttet rolletolkning fra i sted, fra eat/sleep/spump-energibombe til bakoverlent på grensen til narkoleptisk.
Han vil nok vise sitt brede skuespillerregister, i tilfelle statistansvarlig i Hotel Cæsar følger med.
Så er det fest. Egil kødder og tar på seg kjole, men køddingen er bare på kødd.
Aurora sminker seg som en aboriginer for anledningen. Ikke på kødd.
Hun fikk tydeligvis ikke memo’et om at blackface-kostymer sakte men sikkert er på vei til å bli umoderne.
Han som spiller Kriss forteller at «spump» er et sekkebegrep som betyr alt og ingenting. Også er det en dans. «Spumping er jævlig fett» sier enten skuespilleren eller rollefiguren. De går litt i hverandre, og jeg er usikker på om han har helt oversikten selv.
Hvilken distanse har skuespillerne til rollene de spiller? Er de egentlig reflekterte folk som spiller naut, eller spiller de seg selv? Så mange spørsmål. Så få svar.
Så spumper alle litt, og så er det breeev og aller roper «neeeei» og «spuuuump» og sånn. Jeg har aldri skjønt hvorfor alle reagerer så negativt på brev hver eneste gang.
«Jeg gidder ikke jeg, ærlig talt liksom,» sier Simoone.
Forventer hun å gå gjennom hele oppholdet uten et eneste brev?
Eilif glemmer at han skal være svevende poet, og leser brevet helt streit.
– Ta vel i mot de siste gjestene.
– Neeeeeei!
Nye jenter.
Først «The Mean Girls»:
Michelle, the queen bee, azza du vil ikke havne i unåde hos henne, azza.
Paradisebimboen Anette.
Tess, the bitch.
Litt uklart hvordan hun skiller seg fra Michelle, men greit nok.
De ekte jentene blir stressa. Michael og Michelle kjenner hverandre fra tidligere. Det bekymrer Maria: «Michael har kjent Michelle som plutselig dukket opp i fem år!»
Det må være slitsomt å plutselig dukke opp i fem år.
Amy, på sin side « ble bare sånn wow. Alle virka litt sånn overfladisk og sånn bitchits.»
Produksjonen kommer på at de må introdusere de to siste jentene også. Så i forbifarten får vi møte «Marte», som skal spille den skjedelige jenta,
og «Ester», som er hippie og spirituell.
Det skjer ikke så mye mer.
Michael har fått beskjed om å «glemme» Maria med en gang Michelle dukket opp.
Anette skal bonde falskt med Aurora, så skal hun stjele Kriss.
Simoone er stressa. «De er dobbelt så fåkkings mer pene enn oss, lissom. Alle sammen går i deee fåkkings klærne.» Jeg tror det er skotsk.
«Det her kommer bare til å bli en svær mølje med drit, rett og slett.»
OK, hvis du sier det, Eilif.
Og så er første eppisen av Pærra sesong seks ferdig. Hva synes dere om tvisten så langt? Er dette en spumpere eller mindre spumpy åpningsgimmick enn fjorårets Paris Hilton-novellefilm, som var laget av førstekullet på Film & TV-linja på Westerdals School of Communimication? Er det kaotisk? Tar det bort edgen at vi vet at alt er skuespill? Kan dette her bikke over i å bli slemt og mobbete? Kommer skuespillerne til å takle presset og ikke avsløre seg, eller blir de etter hvert så forvirret at de glemmer hvor skuespilleren slutter og rollen begynner, slik at vi får vårt eget lille Fluenes Herre/Stanford Prison Experiment på hotellet i år?
Man kan jo håpe.
Tusen spump for nå. I morgenspumpens spumpisode tar Øivind over stafettspumpen, og det kommer serrførgelig til å bli megaspump! Også er det ikke lenge til vi spumpes igjen!
Virker dere også litt sånn overfladisk og bitchits? Snakk ut om det i kommentarfeltet, da vel!
<3<3<3 Fiselin
