«Page One» dokumenterer verdens mest innflytelsesrike ikke-tabloid, New York Times, over en periode på 14-måneder i 2010 og 2011, da verken avisens eiere eller de som jobbet der hadde noe klart svar på hvordan de skulle sikre inntjeningen i en stadig mer digital virkelighet (newyorktimes.com har siden innført en egen betalingsmodell med uventet stor suksess).

Filmskaper Andrew Rossi kunne ikke valgt en mer interessant epoke å portrettere avisen i. Utfordringene er enorme: I etterkant av finanskrisen oppstår en dramatisk nedgang i annonsemarkedet, avisenes primære inntektskilde, noe som tvinger selv verdens største aviser til tenke kjapt og nytt om det å få betalt på nett.

Dette foregår samtidig som mindre robuste nyhetsorganisasjoner faller som fluer rundt dem. Den amerikanske avisdøden er høyst reell, meget omfattende og pågår fremdeles (sjekk ut newspaperdeathwatch.com dersom du er av det morbide slaget).

Samtidig foregår en global informasjonsrevolusjon på internett, hvor bloggere og aktivister både velter regjeringer og skaper en ny form for journalistikk. Andre er primært viderformidlere, genererer klikk og skaper business ved å grådig forsyne seg av nyhetsorganisasjonenes stoff.

Filmen foregår stort sett i NY Times-redaksjonen som skriver om medierelaterte hendelser, naturlig nok, og den gamle røveren David Carr, journalistveteran og eks-crackhue (sjekk ut den glimrende selvbiografiske boken «Night of the Gun») blir en slags hovedperson. Han representerer den gamle garde av journalister som graver fram stoff på den tradisjonelle måten, en hes, bjeffende, men likevel mild autoritet, ofte med et interessert hoff av lyttere rundt seg, enten kolleger i avisen eller publikum som flokker seg rundt ham etter en mediedebatt.

Vi følger Carr mens han avdekker grums og ukultur hos de nye eierne i Chicago Tribune, en fordums avisstorhet som ble tatt over av noen sleazy radiostasjonseiere. Carrs serie av artikler får konsekvenser, og hoder ruller i organisasjonen bare uker etter. Et perfekt symbol på vrangsiden av den nye avisvirkeligheten, der grådige eiere kaster etikken på båten.

Herfra virker det som om Rossi blir så betatt av Carr at han rent glemmer hva han forsøker å formidle, han bruker eksempelvis langt mer av filmen på å fortelle om bakgrunnshistorien som overlevende crack-narkoman, enn han vier til avisens yngre garde av journalister, stjerneskuddene som skapte seg et navn på internett før avisen så sitt snitt til å ansette dem.

I og for seg en dokumentarfilm for spesielt interesserte, dette. Medienerder og andre i journalistbransjen, som undertegnede. Den er nemlig såpass ufokusert og gjerrig på bakgrunnsinfo at de generelt interesserte vil kunne slite. Men jeg koste meg, til tross for at jeg mistenker Rossi for ikke å ha hatt særlig større plan enn å tilbringe 14 måneder i avishuset på Manhattan. En film uten en rød tråd, der Carr etter hvert tar trådens rolle.

Og for alle del, han er en interessant fyr, og det er en medrivende film, men gitt dens tematikk og tiden vi befinner oss i, sitter jeg unektelig igjen med følelsen av at den burde ha blitt et verk av mye større omfang og slagkraft.

  • Lei filmen her