Tolv år etter at han ga seg i «Spin City», er Parkinson-rammete Michael J. Fox igjen på vei tilbake til skjermen. Til neste år spiller han hovedrollen i en helt ny primetime komiserie for NBC i Hollywood, filmbyen som lever av å levere et funklende funksjonsfrisk bilde av verden.

Men det finnes heldigvis unntak.

Det må ha vært en merkelig nervøs stemning blant livepublikummet i studio da skuespilleren og komikeren Geri Jewell for første gang inntok scenen i den populære åttitallskomiserien «The Facts of Life» i 1981. En og annen småklukking kunne høres, men ellers var det pinlig stille. Det gikk jo ikke an å le av henne? Det ville være brutalt og ondsinnet. Geri Jewell hadde nemlig cerebral parese, med alt hva det innebar av ufrivillige grimaser og ustø gange.

«Ta det med ro, jeg er ikke full, jeg har bare cerebral parese. Når jeg er full, går jeg helt rett!», var den vaklende jentas avvæpnende førstereplikk. Publikum brast ut i latter, trolig mer av ren lettelse, enn av spøken i seg selv.

Geri Jewell var den aller første funksjonshemmete skuespilleren med en fast rolle i en mainstream amerikansk fjernsynsserie. I tre år spilte hun den CP-rammete Geri, og gjorde sykdommen både kjent og alminnelig for amerikanske seere, ikke ulikt forfatteren Finn Carlings høytopplesninger av egne bøker på barne-tv her i Norge i samme periode.

Frem til 80-tallet var det vanlig at roller som innebar funksjonshemminger hadde noe sensasjonelt over seg, som «The Miracle Worker» (Arthur Penn, 1962) – som fortalte historien om døvblinde Helen Keller – eller «Coming Home» (Hal Ashby, 1978) der en rullestolbrukende vietnamveteran (Jon Voight) klarer å sjarmere Jane Fonda i seng.

Funksjonshemming var i det hele tatt gjerne forbundet med krig. I 1947 tok for eksempel regissøren William Wyler det dristige skrittet å caste en ekte krigsveteran med to amputerte armer til en av hovedrollene i «The Best Years of Our Lives». For rollen som marinegast fikk Harold Russell Oscar – som den første amatøren noensinne.

Harold Russell med sine to Oscar-statuetter.

På begynnelsen av 70-tallet tok tv-serien «MASH» over arven etter «The Best Years of Our Lives», og brukte flere funksjonshemmete til å spille nettopp krigsveteraner. Den blinde skuespilleren Tom Sullivan hadde en gjesteopptreden i 1976 som en soldat som har mistet synet av en granat, og klarte som en av svært få blinde skuespillere å etablere en karriere i Hollywood i filmer som «Hjelp, vi flyr» (1977) og gjesteopptredener i flere tv-serier.

«MASH» var også gjennombruddet for den lamme skuespilleren Alan Toy som i 1980 spilte en paralysert soldat i komiserien, og siden fikk mindre roller i mange tv-serier og filmer. Både Sullivan og Toy hadde opptredener i det som på midten av 80-tallet ble den klart viktigste serien for Hollywoods funksjonshemmete: «Highway to Heaven».

Serien – der Michael Landon spiller en engel som samarbeider med en ekspurk for å hjelpe mennesker i nød – var co-skrevet av James Troesh, som selv var rullestolbruker og som også spilte i flere episoder (som advokaten Scotty).

80-tallet var i det hele tatt tiåret da Hollywood fikk øynene opp for det dramatiske tårepersepotensialet ved mennesker som har kroniske handikapp. Den svakere stilte, men tapre helten fant gjenklang i en tid der individualismen ble hyllet og personlig djervhet dyrket. Gjennomgående ble funksjonshemmete fremstilt som ressurs- og viljesterke på grensen til stae.

De kunne gjerne være mobbet og utsatt for ekskludering, men de brydde seg sjelden nevneverdig om det. I stedet bet de tennene sammen og rullet avgårde i rullestolen, eller famlet seg videre med blindestokken. De ble ofte spilt av funksjonsfriske skuespillere som i rolletransformasjonen umiddelbart la inn betydelige oscarsøknader, som Daniel Day Lewis med hovedrollen i «My Left Foot» (Jim Sheridan, 1989) eller Sean Penn i «I Am Sam» (Jessie Nelson, 2001).

Den døve skuespillerinnen Marlee Matlin slo igjennom på nettopp denne åttitallsbølgen i 1986 med filmen «Children of a Lesser God» (med den herlige norske tittelen «Kjærlighet trenger ingen ord»), der hun spilte mot William Hurt og fikk en oscarstauett for prestasjonen. På 90-tallet spilte hun i mange år en døv aktor i serien «Reasonable Doubts», og hadde dessuten en gjesteopptreden som Jerrys døve date i «Seinfeld» i 1993.

Det var da også «Seinfeld» som mer enn noen ble serien som dro funksjonshemmete ned fra den respektfulle pidestallen, og i stedet våget å drive gjøn med dem. Borte var ærbødigheten, den nesegruse beundringen og griningen. Med «Seinfeld» var funksjonshemmete fritt vilt. Dvergen Danny Woodburn spilte i flere sesonger Kramers gretne kompis Mickey, mens humoren i episoder som «The Handicap Spot» og «The Bubble Boy» hele tiden spilte på vår politiske korrekthet i forhold til funksjonshemmete.

Selv om arven etter «Seinfeld» lever videre i mange komiserier, ikke minst «Curb Your Enthusiasm» (som blant annet har hatt gjesteopptreden fra Michael J. Fox), er de siste ti årene preget av et forsøk på normalisering. Funksjonshemmete får stadig flere roller som organisk passer inn i fortellingen, uten at det gjøres et særskilt heltemodig eller narraktig poeng ut av det hele.

Pioneren Geri Jewell hadde for eksempel en sentral rolle som Jewel i «Deadwood» (2004-2006). Men det er en annen CP-rammet skuespiller som kanskje mest av alt har gjort seg bemerket de siste årene: RJ Mittes rolle som Walter Whites (Bryan Cranston) sønn i den beste amerikanske fjernsynsserien akkurat nå: «Breaking Bad».