Femte februar kommer den mest omtalte biografilmen på lenge, nemlig «Lincoln» (bildet over). Og jeg er gira.
Mitt første minne fra denne sjangeren er da jeg så «Once Upon a Time in China», med Jet Li på TV3 i 1992, der han portretterer folkehelten Wong Fei-hung. Det slo meg allerede da hvor artig det var å se skuespillere gestalte historiske personer! Neida, jeg dreit i det da, jeg likte de sterke fargene og at menn med smalere øyne enn meg sparket hverandre.
Men uansett, biografilmsjangeren er evig fascinerende fordi den per definisjon er himla storslagen. De er så mettet med gode, ektefølte historier. Lange tidsforløp. Bred aspect ratio («Lawrence of Arabia» hadde 13:1). Etter å ha sett en god biografilm, skal man gå ut av kinosalen og si «shit, ass, det var fint/synd at det gikk som det gikk med han/henne, og jeg er, uavhengig av utfallet, glad for å ha vært med på reisen til den personen».
Her følger tre mennesker som virkelig fortjener å bli portrettert på det store lerret. Og ja, jeg er klar over at to av disse har fått TV-filmer laget om seg, men hvem andre enn 43 år gamle, sykemeldte kvinner ser på dét?
Ikon: Theodore Roosevelt
Hvem: USAs 26. president.
Hvorfor man bør lage film om ham: Ingen amerikansk president har levd et mer filmvennlig liv enn denne mannen. Eklektisk, fargerik, bombastisk, det nærmeste det ovale kontor kom å huse en rockestjerne. Han mer eller mindre definerte hva det ville si å være ekte mann i det 20. århundre (sorry, Hemingway). Bare se hva han gjorde:
– Meglet som president fram fred mellom Japan og Russland i 1905 og fikk Nobels fredspris. Og det var ikke kleint sånn som i 2009.
– Hadde til enhver tid en pistol i beltet sitt. Alltid.
– Da Roosevelt, eller DRUSEvelt som han burde hete, skulle holde en tale i forbindelse med en valgkamp, ble han skutt i brystet av en gærning. Teddy valgte å fortsette talen mens han stod der og blødde. Dette i en tid der en halsbrann kunne ta livet av en middels stor landsby.
– Han hadde flere kjæledyr i det hvite hus. Jada, Obama har to hunder, og de er søte som pokker, men Roosevelt hadde en bjørn og en hyene. En bjørn. Og en hyene.
– Jeg kunne stoppet der. Men man stopper ikke Roosevelt-oppramsinger uten å nevne at Theodore Roosevelt hadde brunt belte i Judo. Det er nesten svart belte, det. Bare litt brunere.
– (For the record: han var en fantastisk president i tillegg til alle de fete tinga)
Hvem som bør spille ham: Robin Williams, akkurat som han gjorde i «Night at the Museum» (ikke le). Mannen likner på Teddy, både i ansikt og kroppsfasong, og har akkurat nok bravur innabords til å gestalte den moderne histories råeste personlighet. Og vi må ikke glemme at Williams opp gjennom tidene har spilt flere ordentlig gode dramatiske roller før han ble en parodi på seg selv.
Ikon: Martin Luther King jr
Hvem: Borgerrettighetsforkjemper.
Hvorfor man bør lage film om ham: «Hæ, har de seriøst ikke laget en ordentlig film om denne mannen?», spør du. Faktisk ikke. Kanskje fordi mannen blir ansett som kvasi-helgen i USA, har man kviet seg for akkurat denne. Trår man feil her, kan mang en karriere gå i dass.
Hvem som bør spille ham: Ingenting ville gjort morgenbrødet til Denzel Washington hardere enn å få denne rollen innen det er for sent. Men det tror jeg også Hollywood skjønner blir for enkelt.
Beklager analogien med morgenbrød i forrige avsnitt. Men ja, det blir for enkelt med Denzel. Det samme gjelder Will Smith. De har begge portrettert svarte rollemodeller i episke biografilmer tidligere, og skuespillere skal strengt tatt kun gjøre dette én gang per karriere. Jeg ville satset på britiske Chiwetel Ejiofor. Den svært dyktig skuespilleren er kjent gjennom blant annet «Love Actually» (ååååå! Er det også din favorittjulefilm???) og «Children of Men» og har bade utseendet og ferdighetene til å kunne dra en såpass tung rolle i havn.
Eneste problemet er at mannen er britisk, og jeg får stort sett en uggen bilyd i trommehinnene mine når jeg hører engelskmenn gestalte rullende R’er og sørstatsvokaler. Selv om det finnes unntak.
Fremtidig ikon: Jack Churchill
Hvem: Britisk soldat og løytnant
Hvorfor man bør laget film om ham: Mannen som er hele grunnen til at jeg ville lage denne listen. Churchill (nei, ikke i slekt, wise-ass) er hovedsakelig kjent for sine meritter under andre verdenskrig, og det er mer enn nok. Her kommer noen av høydepunktene fra Jacks soldatkarriere:
– I 1940 angrep Jacks regiment en tysk patrulje i nord-Frankrike. Hans medsoldater brukte konvensjonelle skytevåpen, som seg hør og bør i en krig som finner sted etter 1400-tallet, men Jack likviderte i stedet fiendens sersjant ved hjelp av langbue. Ingen annen britisk soldat gjorde dette verken før eller siden i løpet av andre verdenskrig.
– Jack tok del i et raid på den tyske garrisonen på Vågsøy (eeey, Norge! De sa Norge!) og da de gikk i land, beina Churchill ut av båten mens han spilte dritten ut av en sekkepipe så høyt han bare kunne. Han avsluttet låta ved å kaste en granat, og beina videre innover bak fiendens linjer.
– I 1943 hadde han i oppdrag å ta kontroll over en tysk observasjonspost utenfor La Molina, Italia. Mutters alene og kun utstyrt med et fuckings skotsk LANGSVERD, tok han 42 krigsfanger ved å gå fra utkikkspost til utkikkspost med en tysk fange som menneskelig skjold. Han snek seg opp til hver soldatgruppering og fikk dem til å overgi seg, sannsynligvis på pur sjokkeffekt. Han forklarte i ettertid at det ikke var så vanskelig, han bare sa hva de skulle gjøre med tilstrekkelig patos, så adlød de.
– I 1944 ledet han spesialsoldater i Yugoslavia i et angrep på den tyske posisjonen på øya Brac. Han ledet angrepet ved å spille «Will Ye No Come Back Again» på sekkepipen sin mens han avanserte mot fienden sammen med 200 kommandoer. 199 døde. Ikke Jack.
– Han ble der omsider tatt til fange og sendt i konsentrasjonsleir i 1944. Hmmm? Om han klarte å rømme fra denne leiren? Ja. Det tok ikke lang tid heller. Han ble dog funnet og tatt i fange igjen, og i 1945 ble han sendt til en annen konsentrasjonsleir. På vei dit han klarte å overbevise vaktene om å slippe ham fri. Ved hjelp av ord. Han gikk så 150 kilometer til fots til Verona der han var i sikkerhet.
– Da freden kom til Europa, var dog ikke Jack helt ferdigkriget. Han dro til Burma, men innen han kom fram, var bombene falt over Hiroshima og Nagasaki, og moroa var over. Churchill hadde følgende å si:
«Om det ikke var for de jævla amerikanerne, kunne vi holdt denne krigen gående i 10 år til»
Intet menneske i moderne tid har noensinne fortjent en 2 timer og 35 minutter lang film om seg mer enn Jack Churchill. Herregud, mann.
Hvem som burde spille ham: Michael Fassbender. Bevis:
