• Her kan du leie «Outpost: Black Sun»

Jeg vet ikke om vi kan bombastisk slå fast at dette med nazizombier ble en ting i tiden takket være nordmenn, men det har sannelig dukket opp mange av dem etter at Tommy Wirkola fikk en hit verden rundt med «Død snø» (2009).

Året før kom imidlertid den skotske lavbudsjettfilmen «Outpost», der «Rome»-tøffingen Ray Stevenson tok turen inn i en gammel militærbunker et sted i Øst-Europa – som viste seg å være full av iltre nazizombier. En effektiv liten b-film, som ble finansiert av et ektepar som pantsatte hjemmet sitt.

«Outpost» ble en overraskende stor suksess på dvd, så nå får vi den frittstående oppfølgeren «Outpost: Black Sun». Ray Stevenson er av naturlige årsaker ikke tilbake, men det er til gjengjeld regissør/manusforfatter Steve Barker – som dessuten har fått et høyere budsjett å boltre seg med denne gangen. Så istedenfor en klaustrofobisk, tett grøsser som utspiller seg i en bunker, får vi en actionfylt krigsfilm som beveger seg gjennom et krigsherjet Øst-Europa. Noe som i det store og hele dessverre ikke er en forbedring.

Den jødiske nazijegeren Lena (Catherine Steadman) oppsøker pleiehjemmet til den geriatriske nazisten Neurarh (Michael Byrne), og knekker fingrene på gamlingen mens hun hun avhører ham om den diabolske krigsforbryteren Klausener (David Grant). Under et okkult eksperiment i de siste dagen av andre verdenskrig skapte Klausener en maskin-dings som kunne vekke døde soldater til live – og forvandlet dem til demoniske, usårbare kampmaskiner med hjelp av et elektromagnetisk felt.

De er ikke riktig zombier, men nære nok.

Alt Lena finner ut er at helvete er i ferd med å bryte løs i Øst-Europa – og hun oppdager dessuten en mystisk hakekors-ring, som muligens kan komme til nytte senere i filmen. I mellomtiden stormer NATO-spesialstyrker bunkeren fra første film, men blir revet i filler av en horde nazi-zombier. Som Klausener flirer mens han ser på kampene på monitorer i sitt hemmelige hovedkvarter: «Smile, it’s started!»: Så ser vi ikke mer til ham før filmens siste minutter.

Lena følger sporene gjennom Øst-Europa, og slår seg sammen med den amerikanske eventyreren Wallace (Richard Coyle). En gammel bekjent som har studert nazistenes okkulte eksperimenter i over ti år. De beveger seg inn i krigssonen, der NATO fortsatt er i full kamp mot de udødelige nazistene. På veien møter de en tropp med britiske spesialsoldater, som har fått oppdraget med å detonere en elektromagnetisk puls i nærheten av vidunder-maskinen som holder nazizombiene i live. Hvis de ikke lykkes vil hele området bli atombombet.

Femti minutter ut i filmen kommer de endelig til bunkeren, bare for å oppdage at maskinen er sporløst forsvunnet. Den har forflyttet seg til et hemmelig rom, som selvsagt er full av iltre nazizombier. Det vanskelig å ta et så fjollete konsept særlig seriøst, men «Black Sun» gjør sitt beste for å holde en alvorlig mine – selv etter at filmen introduserer en kaklende zombie-sykepleier i lateksmaske, som synger barnesanger mens hun stikker allierte soldater med en sprøyte full av zombiesaus. Mot slutten zapper en halvdød person ned SS-zombier med elektriske lyn fra fingrene sine, som om det er det mest naturlige i verden.

Så ja, temmelig skrullete, men også forholdsvis underholdende. Men i motsetning til forgjengeren er filmen dessverre ikke særlig spennende. Du er ikke nødt til å ha sett den første «Outpost» for å skjønne hva som skjer her, selv om det sikkert gjør det litt lettere å holde rede på karakterene. Selv så jeg «Outpost» for noen år tilbake, og føler ikke at det gjorde noen større forskjell – annet at jeg klart husker at den var mer severdig. En lavbudsjettproduksjon som brukte begrensningene til sin fordel, og bygget opp en tett atmosfære med forholdsvis beskjedne midler. «Outpost: Black Sun» bygger opp denne mytologien i et større format, men har også forandret litt på hele konseptet.

Mens zombie-nazistene i første film kom snikende som spøkelser når soldatene minst ante det, stabber de rundt som dumme beist i «Black Sun» – og bare venter å at noen kommer for å skyte dem i fjeset. Det er til gjengjeld langt flere av dem nå, men flere statister i sminke er ingen garanti for at filmen blir mer spennende. Jeg vil ikke engang klassifisere «Outpost: Black Sun» som en grøsser, snarere en apokalyptisk krigsfilm der fienden tilfeldigvis er nazizombier. Overlesset av karakterer og sidehistorier, som ikke tilfører historien så mye mer enn et større mangel på fokus. De britiske skuespillerne er solide nok og filmfotoet for det meste stilig, men en del av dataeffektene er langt under middels.

Budsjettet er fortsatt beskjedent, men i forhold til for eksempel «Nazis at the Centre of the Earth» er dette en storfilm på nivå med «Saving Private Zombie-Ryan». Tredje filmen i serien er allerede ferdig innspilt, og har tittelen «Outpost: Rise of the Spetsnaz».

Den blir angivelig en «prequel» som utspiller seg under andre verdenskrig – og kommer til å ha premiere en gang i løpet av neste år. På hjemmekino, tipper jeg.

Her er traileren til den første «Outpost»-filmen:

«Outpost»-serien har definitivt tyvlånt en del elementer fra dataspillserien «Castle Wolfenstein»:

Mens vi er i gang, her er noen flere nazizombie-filmer som er laget de siste årene. Først: «Zombies of War» (2006):

Finske «War of the Dead» (2011) har vi jo vært innom før:

Samt den prisbelønte kortfilmen «The Soldier» (2007), som man nå jobber med å gjøre om til langfilmen «The 4th Reich»:

  • Her kan du leie «Outpost: Black Sun»