– Ikke gi Oscar til en snuff-film.
Det var budskapet i The Guardian sist søndag da Nick Fraser, sjef for BBCs dokumentaravdeling, tok for seg delvis norskproduserte «The Act of Killing».
I en lengre kommentar langer han ut mot flere aspekter av den Oscar-nominerte dokumentaren om gjerningsmennene bak folkemordet i Indonesia på 60-tallet, menn som lever side om side med ofrene og ennå hylles som helter.
Regissør Joshua Oppenheimer fikk dem til å rekonstruere sine egne ugjerninger på film, noe Fraser reagerer sterkt på.
– Hvor lyst har vi egentlig til å høre fra disse folkene? Ville det ikke vært bedre om vi ble fortalt noe om individene de tok livet av? Jeg ville følt det på samme måte om filmskaperne hadde dratt på landsbygda i Argentina på 50-tallet, samla sammen en gjeng aldrende nazister og fått dem til å lage en film kalt «We Love Killing Jews».
Det provoserer Torstein Grude, medprodusent på filmen for Stavanger-baserte Piraya Film.
– Det er en tirade mot filmen jeg opplever som dypt useriøs.
Han er i dag på reisefot til Los Angeles, hvor han og produsentmakker Bjarte Mørner Tveit (til venstre på bildet under) skal møte presse og delta på Oscar-arrangementer frem mot søndag.
Filmen de har vært med på å lage topper mange bookmakeres lister over Oscar-favoritter, men seieren er langt ifra sikker.
At Grude reagerer på kritikken skyldes dermed ikke kun innholdet i den, men også timingen og Frasers kobling til regissør Jehane Noujaim, som er Oscar-nominert ved siden av «The Act of Killing» med filmen «The Square».
– Han har jobbet tett med regissøren i mange år og vært utøvende produsent på filmene hennes. Fraser er er en veldig mektig mann i dokumentarverdenen, og jeg opplever dette som en utidig innblanding i Oscar-voteringen hvor han instruerer akademiet til å la være å stemme på «The Act of Killing».
Det er nemlig ikke utenkelig at en kommentar som denne kan ha innflytelse på Oscar-sjansene til dokumentaren, som Oppenheimer brukte åtte år på å lage.
I en nylig artikkel i The New York Times ble motforestillingene i Oscar-akademiet mot voldelige filmer trukket frem, en tendens Grude tror kan få en effekt selv om filmen heller beskriver vold enn å faktisk vise den.
– Når han skriver «snuff movie»… Jeg vet jo ikke hvordan akademiet fungerer, men en kan se for seg at en har flere tusen amerikanere som plutselig skal se fem dokumentarer. Når det kommer artikler om at det er en grusom og voldelig snuff-film kan en se for seg at de velger de andre filmene. Men det stemmer jo ikke, filmen vår har ikke vold i seg på den måten.
Det rimer også med svaret til Oppenheimer, som dukket opp i gårsdagens The Guardian. Han nevnte samtidig effekten filmen har hatt i Indonesia.
– Da filmen ble nominert til Oscar anerkjente den indonesiske presidentens talsmann at folkemordet i 1965 var en forbrytelse mot menneskeheten og at Indonesia trenger forsoning, men i sitt eget tempo. Selv om dette ikke var en omfavnelse av filmen var det likevel utrolig, fordi det representerer en snuoperasjon for regjeringen: Frem til da hadde de opprettholdt at drapene var heroiske og praktfulle.
Det har også dukket opp en del kritiske blogger mot filmen, men Grude understreker at kritikken hverken har gått inn på ham, Oppenheimer eller de andre som står bak filmen.
– Ingen av oss tar dette så veldig alvorlig.
Samtidig mener han kritikken om at man ikke har fokusert på ofrene er en misforståelse.
– Dette med å gi begge parter i en sak rom for å uttrykke seg er jo et sentralt prinsipp i journalistikken, men vi driver med kreativ dokumentarfilm. Filmen vår utspiller seg i massemordernes univers hvor det for overlevende ofre er svært farlig den dag i dag å snakke fritt, så her er det sikkerhetsproblematikk i tillegg til det formmessige.
Grude poengterer også at det allerede finnes flere dokumentarer om ofrene i Indonesia.
– Ingen av dem har fått nevneverdig distribusjon.
Samtidig er det nettopp et av ofrene Oppenheimers neste film skal handle om. Regissøren har beskrevet «The Look of Silence», igjen med Piraya som medprodusenter, på følgende vis:
– En familie av overlevende finner ut hvem som drepte sønnen deres på grunn av arbeidet mitt med de første 40 gjerningsmennene før jeg møtte Anwar. Den yngste broren i familien bestemmer seg for å konfrontere mennene som gjorde dette mot broren hans, og filmen handler om den prossessen.
Filmen er snart ferdig klippet, og skal ifølge Grude ut i august eller tidlig september.
– Det er en veldig sterk og poetisk film. Den er ikke så spektakulær som «The Act of Killing», men den viser hvordan det er å leve blant dem som har drept familiemedlemmene dine og ikke har blitt stilt til rette på noe vis. Det er et emosjonelt fengsel.
De to filmene er laget parallellt, men der «The Act of Killing» ifølge Grude var «et mye større beist» har denne et mindre omfang.
Denne helga er det likevel «The Act of Killing» som står i sentrum for både Oppenheimer og Piraya.
– Det er ekstremt hektisk for Joshua og de på den danske sida av produksjonen nå, mens det er mer avslappet for meg og Bjarte. Vi venter i spenning.
– Tror Joshua han vil vinne?
– Ingen av oss tør å ha forhåpninger, vi har ikke lyst til å jinxe det. Mange mener «The Square» er favoritt på lik linje med «The Act of Killing», det er de to som skiller seg ut. Vi skal uansett storkose oss og feire at vi har kommet så langt.
Grude når Los Angeles en gang i natt, og skal blant annet møte andre nominerte og delta på arrangementer i regi av International Documentary Association.
– Og så skal vi feste.
– Hele veien frem til seremonien?
– Planen var egentlig å feste hele tiden, men siden det er så mye presse må en holde seg i skinnet. Det er noe med det å være full på live tv som ikke er så tiltalende.
