Tilda Swinton er forferdelig sliten gjennom hele «Vi må snakke om Kevin», en film basert på boken med samme navn, som har norgespremiere under Filmfest Oslo denne uka.

«Vi må snakke om Kevin» handler om forholdet mellom en mor og en gutt som ender opp med å bli massemorder på skolen han går på. Filmen skulle egentlig vært satt opp på norske kinoer i høst, men ble utsatt av åpenbare årsaker.

I filmen har massakren revet i stykker livet til Swintons karakter Eva. Hendelsene er strødd om hverandre, i stedet for en klar kronologi er filmen sammenføyet av assosiasjoner knyttet til farge, lyd og gru, men også av lidelsen i ansiktet og kroppsspråket til Swinton som både er holdt og anspent til det uutholdelige, helt inn i nakkemusklene og ut i de stramme, tynne munnvikene.

Som et skjelett dyppet i voks. Det er ikke mine ord, de tilhører en venn av Sue Klebold, moren til Dylan Klebold, gutten som sammen med Eric Harris meide ned 11 elever og en lærer den 20. april 1999 før de skjøt seg selv i massakren på Columbine High School i Colorado. Etter tragedien fant politiet fem rørbomber, tre propanbomber, to propantanker, en halvt dusin bensinkanner, patroner, spiker og tape i bilen til Klebold. Han etterlot foreldre som knapt nok evnet å være mennesker etter massakren, som den dag i dag ikke klarer å snakke med de andre innbyggerne av småsamfunnet Littleton om det som skjedde. Sue Klebold lever ut livet som et skjelett dyppet i voks, syk og sliten og konstant deprimert, med alles øyne på seg.

Det finnes ingen måte å se «Vi må snakke om Kevin» i Norge denne våren uten å tenke på det som skjedde i fjor sommer i Oslo og på Utøya. Filmen er ikke dermed en spekulativ opplevelse, den er bare vond og virkelig. Livet til Eva ligger i ruiner, fremtiden er blek og den fjerne globetrotterfortiden hennes, som hun i utgangspunktet tar vare på som varme minner, blir gradvis forpestet.

Alt som leder opp til massakren blir stenket i rødfarge og det finnes ingen utveier fra marerittet.

Like etter at jeg så «Vi må snakke om Kevin» tok jeg en titt på en film som heter «Rampage» og som også handler om en familie hvor sønnen begår en massakre. Utover det har de to filmene fint lite til felles. «Rampage» handler om noen og tjue år gamle Bill Williamson som bestemmer seg for å terrorisere hjembyen sin. Først sprenger han en bilbombe ved politistasjonen i sentrum. Så tar han seg til shoppingdistriktet kledd fra topp til tå i kevlar og myrder et hundretalls mennesker før han til slutt klarer å slippe unna. Anders Behring Breivik benekter i avhør med politiet at han har sett «Rampage».

Det er få grunner til at du skal gidde å se den heller. «Rampage» er dårlig spilt, dårlig filma og dårlig skrevet. Filmen er en amoralsk og uengasjerende historie om en karakter som har aktivert cheat mode i dataspillet som er hans liv. Ingen kan stoppe ham, alle er slakterkveg og det verste av alt er hvor halvhjertet det hele forløper seg.

I starten av filmen blir Bill misfornøyd med en porsjon fastfood og skumkvaliteten på en dobbel macchiato, raseriet bygger seg opp og vi er ment å godta at filmen simpelthen låner litt av det sorgtunge raseriet til Michael Douglas i «Falling Down» til eget bruk. Radioskurr om finanskrise, kollaps og surrer i bakgrunnen av lydbildet, og et eller annet sted i skjæringsfeltet mellom all begredeligheten påstås det at det finnes et rasjonale for massakren. Men det er bare piss.

«Rampage»-skaper Uwe Boll er en kalkunregissør som stort sett har tjent penger på å lage ellevilt bedritne filmadapsjoner av dataspill. Hans forsvar for hovedpersonen er så slapt og stupid at det burde komme ferdig utstyrt med sykkelhjelm og smekke. Filmen er verdiløs.

Det som allikevel er merkelig med å se de to filmene sammen er at det er «Rampage» som prøver å gi en sammensatt grunn til at ting skjer som de gjør. «Vi må snakke om Kevin» er kompleks og vanskelig, men den gir ikke årsaker. Det finnes ikke noe punkt hvor demningen brister, Kevin er fra tidlig barnsben av skremmende, beregnende og etsende på omgivelsene. Og selv om filmen skildrer et forhold mellom mor og sønn hvor det finnes en slags kjærlighet, er det ikke ett øyeblikk hvor Swinton ikke virker livredd for sønnen sin.

Den beste beskrivelsen jeg kan komme med av Kevin er ond. Det er litt problematisk. Ordet har fått nærmest totalitære overtoner, kanskje det alltid har hatt det, hva vet jeg, men i dag sender i hvert fall et begrepspar som godt og ondt tankene til George W. Bush, til fanatisme og fåfengte forsøk på å skrive virkeligheten i binærkode. Ondskapen blir utfordret i mange sammenhenger, på forskningsfronten gjennom arbeidet til folk som Simon Baron Cohen, professor i psykopatologi ved Cambridge og fetteren til Sasha Baron Cohen (han er også kjent fra «Hjernevask»).

I boka «The Science of evil», argumenterer Baron Cohen for at ondskap bør byttes ut med det mer vitenskapelige «empatimangel». Han mener at et finnes et empatisenter som består av 13 små deler av hjernen og som er med på å få oss til å fatte gode beslutninger. Ondskap kan forstås som en defekt i disse delene.

Jeg skal ikke gjøre hevd på noen inngående kjennskap til forklaringene forskere som Baron Cohen og felt som nevrovitenskapen gir på ondskap. Samtidig fester jeg en viss lit til forfatteren og skribenten Ron Rosenbaums skepsis når han skriver at konklusjonene Baron Cohen kommer med også bærer preg av en slags triksing med språket, at vi egentlig ikke er kommet nærmere noen brukbar forståelse selv om vi kaller bytter ut ordet ondskap med empatimangel.

Godt og ondt kan være skadelige forenklinger, men begrepsparet er ikke alene om å være egnet for karikatur, noe Rosenbaum viser når han for eksempel refererer til en fagfellevurdert vitenskapelig artikkel som argumenterer for at Adolf Hitlers sinnelag kan spores tilbake til et insektbitt han fikk under første verdenskrig. Det er godt mulig at det er hold artikkelen, at den stemmer på en prikk, men måten vi forholder oss til Hitler kan ikke få lov til å kretse rundt et myggstikk.

Det er neppe det et store flertallet av forskerne mener heller. Poenget mitt med paralellen er bare at det finnes en plass for ondskapen, samme hvor mange nye forklaringer som kommer til. At ondskap er et egnet ord på den resten som er igjen når brøken er fullført. I Shakespeares «Othello» finner vi den av karakterene hans som kanskje oftest karakteriseres som gjennomført ond, Othellos tjener Iago (gåsehudvekkende skildret i Radiolabepisoden «The Bad show». Hans siste ord i stykket, etter å ha utført ubotelig skade på alle som kommer I hans vei er «Demand me nothing: what you know, you know: From this time forth I never will speak word».

Jeg tror det jeg vil frem til er det som kommer etter den replikken. Fraværet.

Som alle gode lidelseshistorier er det mye Jobs bok i «Vi må snakke om Kevin». I likhet med den gammeltestamentlige stakkaren Job mister Eva alt. Boka blir gjerne trukket fram som trøst eller forklaring når den mest meningsløse forjævligheten inntreffer. Kort (?) forklart er Jobs bok historien om Gud og Satan som inngår et veddemål om bristepunktet i troen til Job, Guds mest lojale tjener. Først lar Gud Satan rasere alt Job eier og har, inkludert buskap, tjenerskap og familie. Job flerrer kappen sin og takker Gud, fremdeles betingelsesløst hengiven. Satan gir seg ikke, han mener at det ikke tells, at Job må få kjenne smerten på kroppen, og han får Gud til å gå med på at Job også kan straffes fysisk. «Godt og ondt» er et fjernt begrepspar i denne boka, men ondskapen er allikevel over alt, i måten Jobs lojalitet og underdanighet blir understreket og latterliggjort av Gud og Satan.

Den enkleste gjenfortellingen av Job stopper ofte her, at det er historien om en mann som blir drevet til grunne trass i at han forsøker å leve gudfryktig og rettskaffent. Men selv om det ikke er en feilaktig gjenfortelling, er den heller ikke fullstendig. For Job tar til motmæle allerede i tredje kapittel. Da er det 39 igjen. Den ultimate ironien med boken er på mange måter det at Jobs strek i sanden, hans forsvarstale hvor han konkluderer med at Gud faderen tar feil og at det finnes et menneskeverd som strekke seg utover hans fullmakter har falmet og gått litt i glemmeboka, mens avmaktsskildringen og ubesvarte mishandlingen av Job har vedvart som et av verdenslitteraturens sterkeste bilder.

Størsteparten av Jobs bok består av at Job vrir seg i smerte av byllepest og jeg vet ikke hva mens han får besøk av verdens dårligste vennekvartett, Elifas, Bildad, Sofar og Elihu, fire uspiselige drittsekker som hver på sitt vis forsøker å bortforklare det som skjer. Der komme med endeløse, skinnhellige tirader, men Job gir seg ikke, gang på gang dytter han argumentene tålmodig tilbake over den siste skansen han har bestemt seg for å holde. Og til slutt svarer Gud Job ut av stormen (Job 38:1).

Job er en eldgammel bok, og jeg har ikke egentlig lyst til å komme med noen revisjonistisk, postmoderne flåseversjon av det som skjer i de siste fire kapitlene av Jobs bok. Samtidig er det så tindrende klart skrevet at det egentlig ikke kan være noen tvil: hvem det enn var som står bak denne skildringen Gud tegner opp det vi i dag ville kalt en ravende psykopat. Argumentet hans koker ned til noe sånt som «Hva vet du om hvordan jeg har det? Jeg har skapt Alt, din ynkelige mark».

Husk på at dette er karakteren som i starten av boka i en blanding av hybris og enfold blir lurt av Satan til å inngå idiotiske veddemål med Job som innsats. Nå, ved veis ende spør han tjeneren sin hånlig om han har vært der snøen kommer fra (Job 38:22),om han kan knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker (38:31). Han skryter entusiastisk av å ha skapt både flodhesten (Job 40:10) og krokodillen (Job 41:1). Han forklarer ikke en eneste ting, men slenger i stedet hele skaperverket i fjeset på Job. Og Job knekker. Selvsagt knekker Job. I en absurd tvist mot slutten blir Gud såre fornøyd og han gir Job en slags erstatning i form av dobbelt så mye av alt han hadde før galskapen skøyt fart. Vennene til Job, som i bokas begredelige midtdel har sagt mye av det samme som Gud selv, får på sin side en voldsom skjennepreken («dere har ikke talt rett om meg, slik som min tjener Job» (Job 42:7) og de blir truet på livet.

Slutten forbløffer meg. På en måte forteller boka at det minste troende mennesker kan gjøre er å slenge med leppa mot Gud en gang i blant, selv om han uansett kommer til å gjøre som han vil. Sånn sett er boka et slags perverst forsvarsskrift for religionskritikk. Den andre mulighet er at den er underkastelse i praksis, en surrealistisk skrekkhistorie hvor alt er fåfengt, feil og fucka, samme hvilken ende du griper tak i.

Eva spør omsider Kevin om han har en forklaring på hvorfor han gjorde som han gjorde. »I used to think I knew. Now I’m not so sure», svarer han.

Ingvar Ambjørnsen skrev en gang at Jobs bok egentlig sluttet ved hver enkelt lesers død. I «Vi må snakke om Kevin» er det nokså åpenbart at Eva aldri vil få fred fra det som har skjedd.

Jeg syns det er vanskelig å si hva man skal ta med seg fra filmen i Norge våren 2012. Men når de nybygde rettslokalene i Tinghuset skal tas i bruk i april, og alle de ulike forventningene og forhåpningene folk sitter inne med skal prøves mot det mennesket og den tragedien, tror jeg mange vil oppleve øyeblikk hvor ethvert tilløp til forklaring eller forsoning kommer til kort.

«Vi må snakke om Kevin» viker ikke en tomme når den viser hvor vondt det kan bli.