Tja, smak og behag. Noen liker for eksempel sennep, paprika og ananas på pizza. Andre synes at Are og Odin er det morsomste som finnes i hele verden.

Personlig misliker jeg alt sammen med omtrent like stor lidenskap – men er det ikke flott at vi mennesker er så forskjellige, dere? Og at vi som har god smak fortsatt kan være venner med dere som liker dumme ting? Noe som bringer oss raskt og greit til dagens tema: trøndere, militærtjenesten og reality-TV. Som alle tre i høy grad er en smakssak, og ting jeg i utgangspunktet har veldig liten sans for.

For all del. Jeg klandrer ingen som liker disse trønderske gladguttene, som sikkert er trivelige skruer i det sivile liv – men sånn helt subjektivt synes jeg Are og Odin vanligvis er vanvittig, hårreisende, migrenefremkallende, panisk plagsomme på radio og TV. Beklager. Ikke det aller beste utgangspunktet for å anmelde denne serien, jeg vet.

Som den ene halvparten av denne trønderske «humorduoen» har Are Sende Osen tidligere utforsket religion som ateist i NRK-serien «På tro og Are» (for et fiffig ordspill!), og nå står han klar med en ny realityserie. Denne gangen skal pasifisten Are prøve seg på et år i forsvaret i «Redd menig Osen». Som jeg mistenker er en underfundig, subtil referanse til en krigsfilm ved navn «Redd menig Ryan», ha ha.

Konseptet er at Are er en makelig anlagt militærnekter, som får kjørt seg skikkelig under et år som soldat i Sjøforsvaret, Hæren og Luftforsvaret. Are hevder at han har ambisjoner om å finne ut hvorfor norske ungdommer er villige til å risikere liv og lemmer for fedrelandet – men alt er mest et påskudd for å sende Are inn i situasjoner han ikke mestrer. I de to episodene Filter har sett er mye av fokuset på Ares dårlige fysiske form, negative innstilling til militærtjenesten og mangel på motivasjon. Så ja, litt som tegneserien «Billy» på trøndersk. Og omtrent like morsomt.

Den gode nyheten er imidlertid at «Redd menig Osen» ikke først og fremst er en komiserie. Are Sande Olsen angriper sin tid i militæret med befriende lite gjøgling, og tar oppgavene han får tildelt temmelig seriøst.

La gå at den overvektige førtiåringen ikke er særlig godt utrustet til disse oppgavene. Og selv om han stadig gjør seg til for kamera i den første episoden, tar serien seg litt opp i andre avsnitt – der han sendes ut på vinterøvelse på Skjold militærleir i indre Troms.

Sånn ellers er «Redd menig Osen» akkurat som man kan tenke seg: Are går igjennom trening i nærkamp, får sansen for mitraljøseskyting, sliter skikkelig med den fysiske formen, får refs for dårlig orden i klesskapet sitt, og småprater litt med de unge rekruttene mellom slagene. Mot slutten har han en nyvunnen respekt for soldatene, og får forandret perspektivet sitt på hvordan militærtjenesten fungerer. Dette er tross alt laget for statskanalen.

Om noe underbygger «Redd menig Osen» de fordomsfulle mytene om at militærnektere er late unnasluntrere, som er mer interessert i å ligge på sofaen enn å gjøre en innsats.

Osens filosofiske motforestillinger mot en påtvungen militærtjeneste begrenser seg til «æ synns det er litt sånn kjipt å driv å skad ainder mænnska, da sjø». Han hevder at forsvaret er «en drapsorganisasjon»; men poengene hans virker temmelig overfladiske, og har fint lite å gjøre med de virkelige argumentene mot at alle norske menn skal presses inn i ett års straffarbeid for staten. Særlig med tanke på at dagens militærtjeneste er en anakronistisk etterlevning fra en svunnen tidsalder, som ikke lenger ville ha vært særlig nyttig i en krigssituasjon der spillereglene er helt forandret. «Redd menig Osen» våger dessverre ikke å stille de vanskelige spørsmålene rundt tvungen verneplikt, og fungerer best som rekrutteringsreklame for det norske forsvaret. Men uansett, nok misjonering.

Som militant militærnekter i dårlig fysisk form burde «Redd menig Osen» ha en viss teoretisk appell for undertegnede, men dette er for å være diplomatisk ikke helt min greie. Det mest positive jeg kan si om serien er at jeg i det minste fikk mer sansen for Are Sende Osen etter å ha sett disse episodene. Han virker som en helt trivelig fyr, og langt fra den plagsomme radiobajasen som ï sin tid ga meg hodepine på P3.

Så for å summere opp: «Redd menig Osen» er en helt kompetent, straight og litt traurig NRK-serie for folk i rurale strøk, stykket opp i seks halvtimelange episoder. Tett og høvelig effektivt redigert, men uten noe nevneverdig nytt å melde.

Du vet best selv om dette er din greie. Sjø.