Ifølge Maya-indianerne skal verden gå under den 21. desember 2012. En smittsom liten konspirasjon som gir føde til irrasjonell frykt (og en ny bølge katastrofefilm fra Hollywood).
Om vi likevel tar apokalypsen på alvor et øyeblikk: Hvordan er utsiktene til storslåtte filmopplevelser i vårt aller siste leveår på jorden? Paradoksalt nok, i undergangens tid: Svært levedyktig.
Om ganske nøyaktig ett år – ni dager før meteorer (eller frosk?) regner over oss – nærmere bestemt 12. desember 2012, har Peter Jacksons «Hobbiten: En uventet reise» kinopremiere, kanskje den mest etterlengtede kinofilm for de store massene siden… ja, siden «Star Wars: The Phantom Menace» kom i 1999?
Denne etterlengtede reisten tilbake til Midgard og Tolkiens univers vil etter alle solemerker på dette tidspunktet om et år krone et siste leveår på jorden som ble fylt til randen av godbiter. Så frykt ikke; vi møter antageligvis undergangen med gode filmopplevelser i bagasjen.
Storfilmenes inntog starter allerede denne våren. Straks Oscar-statuettene er delt ut kommer mars, mildvær og to eventyrlige filmopplevelser som vil sette tonen for filmåret 2012: Tommy Wirkolas «Hansel and Grethel: Witch Hunters» og Martin Scorseses «Hugo Cabret».
Kanskje ikke to regissører som for få år siden ville bli nevnt i samme setning, men vårt nye norske Hollywood-håp Wirkola ser ut til å ha gjort det meste riktig etter at han dro til drømmefabrikken.
Det oppfinnsomme premisset han fristet Hollywood med – en action/eventyr-film om Hans og Grete 15 år etter det kjente eventyret, nå voksne og virksomme «witch hunters» – virker som et fiffig utgangspunkt for et underholdende kinoeventyr. Men vil han klare overgangen? Traileren er visstnok rett rundt hjørnet, premieren er 2. mars – jeg har trua.
To uker etter dette vil vi endelig få se «Hugo Cabret» i Norge, et magisk familieeventyr som får gamle mester Scorsese til å virke som en nyfødt regissør. Ja, jeg har allerede sett filmen, og kan trygt fortelle at dette sannsynligvis er en av de beste filmene dere får se i 2012. Punktum.
«Hugo Cabret» tar oss med inn i et komplett, magisk univers hvor fotograf Robert Richardson («Kill Bill», «Shutter Island») og Scorsese har skutt sine bilder i 3D med så høyt nivå og oppfinnsomhet at resultatet latterliggjør svakere filmskaperes mindre raffinerte bruk av formatet.
Tiden frem mot påske og sommermånedene gir oss sedvanlig påfyll av en og annen løsrevet storfilm, men hverken «Men in Black 3» eller Snehvit-komedien «Mirror Mirror» frister undertegnede. Istedenfor å se nærmere på disse er det viktigere å snakke om den ene, virkelig tydelige trenden for de store sommerfilmene i 2012.
De fleste tilhører én og samme sjanger: Superheltfilm.
Batman, Spider-Man og Super-Man er vel verdens topp tre superhelter uansett format, og denne sommeren kommer begge de førstnevnte tilbake i nye filmer (Clark Kent returnerer i 2013.)
Men før et nærmere blikk på flaggermus og edderkopper skal superheltene i Marvels storsatsing «The Avengers» til pers, med premiere 27. april.
Jeg innrømmer det: Forventningene mine til denne er fylt med en stor dose skepsis. Hvordan kan så mye presses inn i én film og gi publikum en tilfredsstillende opplevelse?
Som mange nå vet er altså dette filmen der alle heltene fra Marvels omfangsrike superheltunivers møtes. Iron-Man, Captain America, Thor, Hulken med flere skal kjempe side om side for å beskytte jorden mot et sammensatt sett av fiender.
Til å orkestrere dette potensiellet kaoset hentet Marvel inn regissør Joss Whedon («Firefly», «Buffy»). Whedon bak spakene er et ganske inspirert valg, på grunn av hans rike karakteruniverser fra seriene han har skapt, men han mangler blockbuster-erfaring. Fansamfunnet ser ut til å ha tillit til ham, og det teller en god del.
Regissøren er likevel bare en brikke i dette maskineriet; for meg er det Marvel Studios selv som er x-faktoren. De har ikke tatt godt nok vare på egen mytologi i utviklingen av disse filmenes samhørighet, og hvordan dette skal falle på plass i «The Avengers» er en av de største utfordringene for filmskaperne hvis de ønsker at filmen skal bli et fenomen også utenfor kjernetilhengerne.
På tross av min skepsis ser jeg likevel at «The Avengers» ligger an til å være sommersesongens første mastodont i 2012, og jeg krysser fingrene for at vi blir positivt overrasket.
Når vi så kommer til «The Dark Knight Rises» er vi over i en helt annen klasse av forventninger. Den tredje og siste Batman-filmen i Christopher Nolans regi er, særlig etter den vanvittig vellykkede «The Dark Knight», en film så ladet med hype at det det eneste grep den kan falle for er sitt eget. At Nolan gikk og lagde hjertebarnet «Inception» (ingen mindre bragd, for øvrig) før han skulle gå løs på siste etappe av Batman-trilogien var nok god stimulans for hans kreativitet.
Etter sigende har han nemlig under innspillingen av «The Dark Knight Rises» hatt nyfødt motivasjon for universet, selv om dette er hans siste runde i Gotham. Filmen avslutter også Christian Bales rolletolkning av Bruce Wayne/Batman, med nok et tilsynelatende bekmørkt blikk inn i Gothams underverden, og vår plagede helts psyke.
Badguy denne gang er Bane, spilt av Tom Hardy, og promomaterialet hittil (pluss det lille vi vet om plottet) lover godt for en fortsettelse av den uhyggelige, realistiske stemningen fra de to foregående Batman-filmene fra Nolan. Og dette er utvilsomt odds-favoritten til å bli årets absolutt største film publikumsmessig. Premieren er 25. juli.
Edderkopphelten Peter Parker stiller derimot litt svakere til start. Med «The Amazing Spider-Man» forsøker produsentene hos Sony å gjenoppfriske sin tidligere så lukrative franchise, nå med Andrew Garfield («The Social Network») i tittelrollen og Emma Stone («Zombieland») som Mary Jane. Borte er Maguire og Dunst, men etter traileren å dømme ser denne nye filmen ut til å fortelle nøyaktig den samme historien som lå til grunn for Sam Raimis opprinnelige «Spider-Man» (2002).
Man kan spørre seg om den narrative nødvendigheten for dette initiativet. (It’s the economy, stupid.)
Likevel er det også her elementer som gjør meg nysgjerrig; blant annet er det noe fascinerende over valget av den unge regissøren Marc Webb («500 Days of Summer»). Raimi kom fra kultfilmstatus, Webb fra musikkvideoer og én romantisk komedie. Blir den nye Spider-Man kanskje en vevrere, sårere utgave med mindre humor? Har Sony sett til Warners suksess med en mørkere Batman, og forsøkt å ta Spider-Man i den retning? Premieredatoen 3. juli er den viktigste og mest ettertraktede i sommerfilmsesongen, så Sony kjører fullt på.
Kanskje vet studioet at de sitter på en juvel; en ny trilogi for franchisen? Jeg har alltid hatt et hjerte for superhelter av Spider-Mans fasong; en svak, usikker type som får uante krefter til å gjøre godt. La oss håpe også denne filmutgaven følger originalens motiver.
I tillegg til disse superheltfilmene ser 2012 også ut til å bli en storartet årgang for mer renskåret science fiction. Hovedårsaken bak den påstanden er at gode gamle Ridley Scott endelig returnerer til sjangeren han mestret og redefinerte med «Alien» og «Blade Runner» for cirka 30 år siden, med gigantprosjektet «Prometheus». Dette skal da også være en film som vil høre til i samme narrative univers som førstnevnte.
En sjeldent god cast, med Michael Fassbender, Charlize Theron og svenske Noomi Rapace i hovedrollene, lover godt for kvaliteten på både manuset og filmskapernes ambisjoner.
«Prometheus» blir dessuten Scotts første prosjekt skutt i 3D, og når man ser hvordan andre meritterte regissører (Cameron, Spielberg, Scorsese, Wenders) har utnyttet denne ekstra dimensjonen i sine ferskeste filmer, er det ingenting som tilsier at Scotts visuelle formspråk – allerede i særklasse – blir noe mindre enestående i «Prometheus». Premieren er 1. juni, og etter mitt syn finnes det ikke én eneste grunn til ikke å glede seg.
Regissøren Timo Vuorensolas idé – en film om nazister som rømte jorden i 1945, og har gjemt seg og overlevd på månen siden da – er nå snart blitt en ferdig kinofilm, og etter årevis med pirrende teasere og diverse stunts skal det bli gøy å se det endelige resultatet, om enn i en mer ironisk variant av science fiction-sjangeren enn hva Ridley Scott opererer i.
Med våren og sommeren bak oss er vi tilbake der vi startet, sent i 2012 og tett opp mot Mayaenes apokalypsedag 21. desember. Jeg mener det kun er Peter Jacksons nevnte retur til Midgard og «Hobbiten» som virkelig fortjener våre kriblende forventninger mot slutten av 2012, men avslutningsvis er det verdt å nevne én siste (gammel) helt som vil forsøke å gjenskape seg selv. For mange vil nok utvilsomt mene at den neste James Bond-filmen blir en stor kinoevent, men «Skyfall» i regi av Sam Mendes frister dessverre ikke meg nok.
Daniel Craig var et friskt pust i «Casino Royale», men beviste i «Quantum of Solace» at han kun har med seg et minimum av karisma inn i rollen som Bond. Filmserien har havnet i en sprekk mellom sine elegante tradisjoner og tilbøyelighet for moderne action-estetikk á la Jason Bourne. Jeg ser ikke hva nytt Mendes på regi vil bringe til bordet, utover en litt mer disiplinert og klassisk visuell stil. Han har dessuten lite erfaring med action-regi, men til gjengjeld er han Oscar-vinner og har et godt håndlag med skuespillere. Kan Bond vinne på et mer dempet, dramatisk scenario? 26. oktober vil vi få svaret.
Om så 2012 til slutt oppsummeres av at jorden faktisk går under, eller at vi nok en gang vil skrive artikler om det kommende filmårets potensiale, vil tiden vise. Uavhengig av Maya-kalenderens eventuelle presisjon er jeg i hvert fall ikke i tvil om at året som venter oss blir en spennende, storveis periode for filminteresserte med sans for historiene som er larger-than-life, som tar oss vekk fra virkeligheten og over i magien.
Så vil det kanskje bli opp til de uoppdagede indie-filmene og festivalfavorittene vi vet skal dukke opp å bidra med de små og nære øyeblikkene, som for alt jeg vet kan bli vel så minneverdige som mastodontene.
Et nytt filmår kan begynne…
