Vi vet ikke mye om den nye «Star Trek»-filmen. Bortsett fra at du ikke bør bli for knyttet til bikarakterer med røde skjorter.
Å kveste en karakter er et velkjent såvel som problematisk grep i film- og TV. På den lille skjermen skjer dette som oftest når en skuespiller krever for mye penger, eller er for lenge av vannvogna til at produsentene orker å ha noe mer vedkommende å gjøre. Serien «Two and a half men» er vel det beste eksempelet på dette i moderne tid. Men som damatisk virkemiddel, brukes dødsfall ofte for å understreke at det er fare på ferde for hovedkarakteren – uten at forfatterne ønsker å ta livet av denne, av åpenbare plottmessige og kommersielle grunner. Og her kommer Rødskjortene inn: film- og tv-historiens sanne helter, bikarakterene, hvis eneste funksjon er å bli drept slik at hovedkarakteren kan leve.
De mange, de tapre. 50-lapp til den som klarer å navngi en eneste av disse.
Begrepet har sitt opphav i den originale Star Trek-serien, som ble pumpet ut i eteren første gang mellom 1966 og 1969, og lanserte både den største romfranchisen og det største skuespilleregoet verden har sett, i form av William Shatner som spilte seriens Kaptein Kirk. Hver uke havnet romoppdagerne i U.S.S. Enterprise på en ny planet, som i en grad av ekstrem sosiologisk forenkling led under et enkelt problem (som i tilfellet Nazi-planeten, gamle-romerrikeplaneten eller planeten hvor romvesen som var malt hvite i den ene delen av ansiktet og svarte i den andre, ønsket å utrydde romvesenene som hadde motsatt malingsmønster). Utforskningsteamet bestod som regel av Kirk, Dr. Spock, Sulu, og Dr. “Bones” McCoy. Samt et par avskrivbare karakterer i mannskapets røde skjorte, som med en overdreven grad av entusiasme kastet seg inn i planetens problem, for umiddelbart å ble skutt, forgiftet, sprengt, transformert eller lignende, hvorpå Kirk og gjengen akket seg over den “meningsløse døden” til den avdøde, som om han hadde flaks hadde blitt gitt et etternavn, før de fortsatte med dagen sin som om ingen ting hadde hendt. Fikk du en birolle i Star Trek og kostymeavdelingen dro frem den røde skjorta, visste du at du ikke kunne hvile på laurbærene lenge før du måtte søke deg om etter ny jobb.
Noen kjære, men mulig mindre kjente birolleinnehavere forlater oss så alt for tidlig i «Star Trek – The Original Series».
Grepet ble så til de grader overbrukt, at det gikk over til å bli en populærkulturell klisjé. Senere varianter av Star Trek-serien, som «The Next Generation», «Voyager» og «Deep Space 9», gjorde et minimum av innsats for å invertere tropen ved å rotere fargene på uniformen i de første sesongene, samt å gi bikarakterene litt utvidet skjermtid før de ble kvestet, men i «Deep Space 9» kollapser dette fullstendig i episoden «Valiant» hvor våre nye romhelter møter et romskip hvor alle crewmedlemene har røde skjorter og.. vel, jeg skal ikke røpe noe, men den observante leser kan sikkert trekke sine egne konklusjoner.
Ensign Ricky fra «Family Guy» vet hva det går i.
Den nyetablerte klisjéen tok over for den mindre politisk korrekte Hollywoodpraksisen som hadde regjert frem til da, nemlig å la afro-amerikanerne dø først. Denne røde tråden (!) ble plukket opp, bevisst eller ubevisst, i en rekke andre fiksjonsverker. Serien «Babylon 5» er et utmerket eksempel på dette, hvor seriens sikkerhetssjef, Garibaldi, som hadde den vriene men essensielle oppgaven å sende folk i døden i seriens første minutter, var oppkalt etter den italienske 1800-talls revolusjonære -hvis menn ble kalt rødskjortene. Soldatene i «Pirates Of The Caribbean» er bokstavlig talt rødskjorter. I «The Running Man» går to av deltagerene med gule skjorter mens to går med røde. Jeg vil ikke røpe noe annet enn at de med gule i hvert fall overlever.
Etter 43 år, 10 filmer og 6 mer eller mindre langlevde seriespinoffs i Star Trek-universet, fikk «Lost»– og «Fringe»-regissør J. J. Abrams ansvaret for sjappa. Regissøren er historisk sett aller mest glad i å starte serier med svært sterke premiss og tonnevis av løse tråder, for så å dumpe disse på skrivestaben sin når det hele blir for rotete. Det raslet i klingonsverdene til Trekkies verden over når ryktene om at J.J. skulle overta roret på stjerneskipet Enterprise spredde seg. Mistanken om at «the lost showrunner» skulle kræsje det hele på en øde planet med isbjørner og tidsmaskiner spredde seg. Og det gjorde han forsåvidt også – men han klarte på mesterlig vis å omstarte hele fiksjonsuniverset uten å bli drept av den relativt dedikerte fanskaren. Men Abrams greide mesterstykket: å tilfredstille Trekkies som ikke går av veien for å kaste rundt seg med skjellsord som «urealistisk» uten å skjønne ironien i det hele, og samtidig lage en film som var ytterst severdig for uinnvidde. De av oss som er oppvokst med Kaptein Kirk og gjengen senket skuldrene i det vi kom frem til scenen hvor den til da ukjente men ikke mindre entusiastiske menig Olsen blir med på et livsfarlig fallskjermoppdrag.
Ikke bli for knyttet til Olsen i denne scenen.
J.J´s oppfølgerfilm, som i skrivende stund er i postproduksjon og planlagt for utgivelse i 2013, er omgitt av mye hemmelighetskremmeri. Benedict Cumberbatch, kjent som tittelrolleinnehaver i serien «Sherlock», stiller høyt på skuespillerlisten, og ryktene ville lenge ha det til at han skulle spille Kirks erkefiende Khan. Det hjalp ikke at produksjonsteamet flere ganger har gått ut og benektet dette. IMDB, verdens fremst og mest notorisk ukorrekte kilde til filmnyheter, står på at vi får gjensyn med verdensrommets siste uironiske hockeysveisbadguy. Er vi heldige, får vi i så fall en J.J.-remake av denne scenen, som regnes som en av William Shatners mest overspilte – og det sier ikke lite.
I verdensrommet kan ingen høre deg skrike – med mindre du er Kaptein Kirk.
«Family Guy» har også fått med seg hva fansen vil ha.
De første bildene av Cumberbatchs karakter fra innspillingen, viser for øvring ingen tegn til hverken rød skjorte eller hockeysveis.
Shatner, som spilte Kirk i den originale serien, har gjentatte ganger ytret ønsket om å gjenta rollen i den nye filmen, som en eldre utgave av seg selv. Dette kommer sannsynligvis ikke til å skje, selv om filmenes iboende tidshoppstruktur allerede har banet vei for lignende hendelser – i J.J.´s første Star Trek-film fikk vi se både unge og gamle Spock. Men produksjonsapparatet forøvrig ble endelig så dritt lei av Shatner etter 28 år på tronen at de skrev ham ut og drepte ham i 1994, i filmen «Star Trek: Generations».
Du kan for øvrig gjette hva slags skjorte han hadde på seg i scenen.
Mens vi venter i spenning på den nye filmen, kan vi glede oss over at J.J. allerede har satt seg i produsentstolen til en ny serie, «Revolution», hvor pilotepisoden, som begynte innspilling tidligere denne uken, regisseres av «Iron Man»-regissør Jon Favreau. Traileren, som ble laget tidligere i år, tar oss med på et spennende premiss: Vi møter et samfunn som bokstavlig talt er mørklagt, 15 år etter det store strømbruddet. Hvor det hele vil gå aner vi ikke, men det gjør sannsynligvis ikke J.J. heller.
twitter: @davidskaufjord
