De fleste kjenner skuespilleren Idris Elba best som den sindige gangsteren Stringer Bell i «The Wire». Ikke alle vet at Elba er engelsk og åpenbart dyktig til å etterape amerikansk aksent. I kveld starter den britiske tv-serien «Luther» med Elba i tittelrollen på NRK1. «Luther» er en politiserie som i likhet med et utall andre politiserier har en hovedperson med følgende kjennetegn:

  • Effektiv i jobben
  • Hater kriminelle og tar det personlig når det begås forbrytelser
  • Voldsomt temperament
  • Standardreplikk når han får kommer til åstedet: «Something’s not right»
  • Bryter politiforskrifter regelmessig
  • Trøbbel med sjefen
  • Har blitt kasta ut av dama, men du veit, det er et bånd mellom dem som ikke så lett lar seg bryte

Til tross for disse klisjeene oppleves serien som original og frisk. Dette er karakterdrevet drama tettpakket med spenning og gru. Han er en plaget politietterforsker med lysende kognitive evner som ikke er ikke like dyktig på å mestre følelsene sine. Sesongen består kun av seks episoder á 50 minutter. Enkelte av historielinjene går igjennom hele sesongen, men med en ny forbrytelse å oppklare i hver episode. Du trenger altså ikke å se alle episodene for å få noe ut av det. Men det hjelper.

Serien åpner med dramatikk. Luther har sjansen til å redde en pedofil forbryter fra å falle i døden, men han er så full av hat at han bare lar det skje. Dette tar seg dårlig ut, og Luther blir presset til å sykemeldes noen måneder. Denne hendelsen skal komme til å prege hele serien. I etterkant sliter han med skyldfølelse. Omgivelsene er mistenksomme til de voldelige tendensene hans. Dessuten overlever mannen som falt og ligger nå i koma. Hva vil han si dersom han våkner?

Dette er ikke underholdning som vil passe for alle. Nivået av råskap og utspekulert vold ligger på et ubehagelig høyt nivå. Og det går sjelden bra for noen av karakterene, litt som i nettopp «The Wire».

Et annet trekk ved serien som nok vil skremme vekk endel seere, er at den er i overkant emosjonell. Når Luther tenker igjennom livet og døden, og det gjør han gjerne, stiller han seg ytterst på kanten av en høy bygning. Når kvinner knuser hjertet hans, brøler han og smadrer ting til pinneved. Når han finner et lik, stønner han i smerte. Trip hop-musikken i tittelsekvensen og den øvrige musikken, som det er mye av, underbygger dette inntrykket. Flere av seriens forbrytere er dessuten overdrevent framstilt, nesten karikerte.

Har vi vært tilstrekkelig kritiske da? Dette er en serie som tar tak i oss. De små, halvirriterende elementene er raskt glemt. Det er uhyre godt skrevet. Birollene holder britisk standard og er jevnt over knallgode. Hver episode er et ferskt helvete. I flere av episodene ser vi hvem som er morderen allerede i første scene. Spenningen ligger altså ikke i å finne ut hvem som er forbryteren, men snarere i det psykologiske spillet som oppstår mellom dem og Luther. Idris Elba overdriver, men han har en intensitet i spillet som det etter hvert er vanskelig å motstå.

Kul serie, men neppe like ikonisk som «The Wire».

Noen vil huske Elba som han nye sjefen i amerikanske «The Office»:

Idris Elba driver litt med musikk også, gitt. Dont quit your dayjob!

Jeg hørte at «Prometheus» var døv, så jeg gadd ikke se den. Elba er med.

Det er han også i «Thor», men det kan godt hende at du ikke kjente ham igjen: