Oscar-gallaen er litt som skisport. Det blir først skikkelig underholdende når noe går helt galt.

Årets Oscar-utdeling har allerede fått sin egen skandale, etter at det kristne dramaet «Alone Yet Not Alone» ble nominert for beste sang. En religiøs lavbudsjettproduksjon fint få har sett, og enda færre har hørt om. Filmen fikk deretter nominasjonen trukket tilbake, etter at det viste seg at sangen var komponert av Bruce Broughton.

Tilfeldigvis den tidligere guvernøren i Oscar-akademiet, som hadde viet mye tid på å overtale kollegaer til å stemme på sangen hans. Denne evangeliske hymnen er forresten fremført av den handikappede vekkelsespredikanten og ivrige abortmotstanderen Joni Eareckson Tada, som ikke var overrasket over at Oscar-nominasjonen til «Alone Yet Not Alone» ble trukket tilbake.

Hun uttalte til den konservative nettavisen Breibart.com at «jeg synes ikke vi skal være forbauset over at Hollywood snur ryggen til Jesus Kristus».

Dette er bare den siste i en lang rekke Oscar-skandaler, og blir garantert ikke den siste. Neppe engang den siste i år. Man har delt ut Oscar-statuetter i 85 år nå, så da sier det seg selv at det skjer en del tøys på veien. Dette er den eldste prisutdelingen i sitt slag, som har vært TV-overført siden 1953.

Direktesendinger har jo en lei tendens til å tiltrekke seg kaos, tabber og skandaler. Og lenge etter at folk har glemt vinnerne, vil tabbene bli husket. Noe å tenke på neste gang du driter deg ut i full offentlighet. Her er uansett noen av våre Oscar-favoritter:

1973: Marlon Brando sender en skuespiller i indianerkostyme for å takke nei til en Oscar

Under Oscar-utdelingen i 1973 var det nærmest selvskrevet at Marlon Brando ville bli tildelt statuetten for beste mannlige hovedrolle, som Don Vito Corleone i «Gudfaren». Brando hadde allerede året før gjort det klart at han ikke aktet å møte opp på utdelingen – muligens inspirert av George S. Scott, som takket nei til Oscar-statuetten som beste skuespiller for «Patton» to år tidligere.

Så da Liv Ullmann og Roger Moore skulle dele ut statuetten til Marlon Brando troppet Sacheen Littlefeather opp. En Apache-indianer utstyrt med et femten sider langt brev fra Brando, som fordømte Hollywoods behandling av indianerne. Produsentene truet med å få Littlefeather arrestert hvis hun var på scenen lengre enn seksti sekunder, så hun var nødt til å improvisere hele talen til en god blanding av høflig applaus og irritert buing.

Alt tatt i betraktning gjorde hun det på en verdig måte. Brando ønsker angivelig å rette søkelyset mot konfliktenWounded Knee, og vise sin støtte til menneskerettsorganisasjonen AIM. Greit nok, rent bortsett fra at Sacheen Littlefeather egentlig var en skuespiller ved navn Marie Louise Cruz, en aktivist som tidligere mest hadde bemerket seg som vinneren av en «Miss American Vampire»-konkurranse – og som etter Oscar-gallaen kledde av seg i Playboy.

Prisutdeleren John Wayne ble angivelig så rasende over dette opptrinnet at han skjelte ut Littlefeather etterpå, og måtte holdes tilbake av tre vakter. Da Clint Eastwood skulle dele ut Oscar-statuetter for beste film samme år lurte han på om den ville bli avvist «på vegne av alle cowboyer som har blitt skutt i John Ford-westerns i årenes løp». Tørrvittig.

1974: David Niven gjør narr av tissen til en blotter

Oscar-seremonien var nesten ferdig, og alt som gjensto var å dele ut prisen for årets beste film. Mens Oscar-verten David Niven gjorde seg klar til å introdusere Elizabeth Taylor, ble han plutselig avbrutt av en kliss naken mann som løp forbi bak ham. Ja, dette med «streaking» var en greie på syttitallet.

David Niven tok hele dette opptrinnet så fordømt coolt at han knapt hevet øyebrynet før han kommenterte at «That was almost bound to happen. But isn’t it fascinating to think that probably the only laugh that man will ever get in his life is by stripping off and showing his shortcomings». Nivens timing var så perfekt av mange mistenkte at hele opptrinnet var avtalt på forhold.

Enkelte kilder hevder at Oscar-staben visste at noen planla å «streake» utdelingen, og at alt var planlagt under generalprøven – der David Niven for sikkerhets skyld noterte seg den vittige replikken sin. Ikke usannsynlig.

Blotteren viste seg å være Robert Opel: en fotograf, kunstner og stand-up-komiker som hadde klart å snike seg inn i på The Dorothy Chandler Pavilion under dekke av å være en journalist. Opptrinnet gjorde ham til en slags B-kjendis, som bl.a. ble leid inn som «streaker» under en fødselsdagsfest for ballettdanseren Rudolph Nurejev.

Opel åpnet senere et galleri for homofil kunst i San Francisco, der han i juli 1979 ble myrdet av to ranere. Sånn kan det gå. En fargerik fyr, som forresten er temaet i dokumentaren «Uncle Bob» (2011).

1977: Vanessa Redgrave raser mot «sionistiske skurker»

Vel, det startet bra. Vanessa Redgrave fikk statuetten for beste kvinnelige birolle for «Julia», og takket alle dem hun var forventet å takke. Deretter tok alt en brå u-sving, mens hun gratulerte de fremmøte for å ikke la seg true av «en liten gruppe sionistiske skurker».

Du kan bokstavelig høre publikum gispe i salen, før Redgrave avsluttet talen med å angripe Richard Nixon og Joseph McCarthy til betydelig buing. Senere under utdelingen benyttet manusforfatteren Paddy Chayefsky sjansen til å deklamere at han var drit lei av folk som misbrukte Oscar-utdelingen til å fronte sin egen, politiske agenda.

«I would like to suggest to Miss Redgrave that her winning an Academy Award is not a pivotal moment in history, does not require a proclamation, and a simple «thank you» would have sufficed». Pow.

Alt oppstyret skadet filmkarrieren til Redgrave i flere år, og gjorde henne til en veldig omstridt skuespiller. Årsaken til hele denne snodige talen var at Redgrave tidligere samme år hadde deltatt i dokumentaren «The Palestinian», som tok for seg PLO og okkupasjonen av vestbredden. Kontroversielle saker.

En kino som viste filmen i Los Angeles ble utsatt for et bombeattentat, og den jødiske ultra-nasjonalisten Rabbi Meir Kahane hadde sirklet inn Vanessa Redgrave for en rasende hatkampanje – som kulminerte med demonstrasjoner utenfor Oscar-utdelingen. Kahane tok seg så nær av Redgraves kommentar at han året etter publiserte boken «Listen Vanessa, I am a Zionist», og til dags dato mener enkelte jødiske grupper at hun er en terroristsympatisør.

Så alt i alt er det nok smartest å holde seg unna politikk hvis du vinner en Oscar. Bare spør Michael Moore.

1989: Rob Lowe synger til Snøhvit, og gjør en så forferdelig jobb at Disney går til søksmål

I 1989 gikk Oscar-showet rett i dass fra første sekund: og startet med et musikalnummer som bare kunne ha vært laget med hjelp av heltemodige mengder kokain. En knusende fiasko produsert av Alan Carr (mannen bak bl.a. Village People-kalkunen «Can’t Stop the Music»), en musikal-veteran som ble utstøtt av Hollywood og fikk hele karrieren sin gruslagt etterpå.

Ikke uten grunn. Jeg vil ikke anbefale noen å se disse drøyt elleve minuttene i sin helhet. Forferdelig pinlige greier, som når et kalkunnirvana i det øyeblikket Rob Lowe begynner å synge «Proud Mary» til Snøhvit. Lowe har blitt en brukbar skuespiller med årene, og fyren holder seg fordømt bra (se bare bildene av ham som John F. Kennedy) – men sanger er det siste i verden han er. En knusende ydmykelse, som ikke engang hans velpubliserte sexvideo klarte å overskygge et par måneder senere.

Dette ble ikke bare et av de frykteligste øyeblikkene i Oscar-historien, men en skandale som forårsaket veldig skarpe reaksjoner. Etterpå signerte sytten av Hollywoods tungvektere (deriblant Paul Newman og Gregory Peck) et offentlig brev som slo fast at dette var en grov fornærmelse av både Oscar-akademiet og filmindustrien som helhet. Au.

Oscar-akademiet opprettet en egen granskningskomite for å finne ut hva som hadde gått så galt. Hele greia var så pinlig at Disney-konsernet gikk til søksmål, og produsentene måtte gå offentlig ut og beklage hele opptrinnet. Fun fact: dette var året Oscar-gallaen for første gang ble vist på TV i Sovjetunionen. Los Angeles Magazine skrev en lang artikkel om alt som gikk på tverke under denne Oscar-utdelingen, som er vel verdt å lese i sin helhet.

1994: Tom Hanks outer dramalæreren sin som homse

Dette ble ingen skandale før i ettertid, men var nok en smule ubekvemt for personen som ufrivillig kom i søkelyset. I 1994 vant godgutten Tom Hanks en Oscar for beste mannlige hovedrolle i «Philadelphia» – der han spilte en homofil AIDS-pasient. Homser på film hadde som oftest AIDS på denne tiden, dessverre.

Alle liker Hanks, de fleste unnet ham seieren, og takketalen hans var en stor suksess. Få hang seg opp i øyeblikket der han takket sin gamle dramalærer Rawley Farensworth og medeleven John Gilkerson: «two of the finest gay americans, two wonderful men I had the good fortune to be associated with». Gilkerson hadde dødd av AIDS før «Philadelphia» ble spilt inn, men dramalæreren Rawley Farensworth var fortsatt i live.

Han var fortsatt også i skapet, så det kom unektelig som en overraskelse at Tom Hanks outet ham foran en milliard TV-tittere. Ikke minst overraskende for hans venner, elever og familie i hjembyen, som ikke ante noen ting. En sverm av TV-reportere samlet seg foran hjemmet til Farensworth i Oakland, der dramalæreren bekreftet at han var homofil, men hadde holdt det privat frem til nå.

Rawley Farensworth tok sirkuset med fatning, og opplevde heldigvis ingen store problemer med å bli dyttet ut av skapet. Han er fortsatt på godfot med Tom Hanks, som i 2002 avduket «The Rawley T. Farensworth Theatre» i Oakland. Hele denne episoden ble forresten brukt som basis for Kevin Kline-komedien «In & Out» (1997):

1998: James Cameron er kongen av verden, woo-hoo!

For min del kan James Cameron krone seg selv til keiseren av hele solsystemet. Det har han nesten gjort seg fortjent til, etter å ha regissert «Terminator», «T2» og «The Abyss». Vi liker fyren, og hans kompromissløse arroganse er kilde til en masse artige historier.

Camerons opptreden under Oscar-showet i 1998 var allikevel en spektakulær oppvisning i hubris, ego og baller på størrelse med jordkloden. Etter at «Titanic» vant en Oscar for beste film presset han alle i salen til å ta et halvt minutts stillhet for ofrene som døde i Titanic-ulykken – åttiseks år tidligere. Så vinner han Oscar-statuetten som beste regissør, veiver Oscar-statuetten over hodet og skriker «I’m the king of the world, Whoo-hooo!!».

Et sitat fra filmen, men allikevel temmelig smakløst. Cameron har senere ironisert mye over hvor mye han dummet seg ut denne kvelden, så han er tilgitt. Men ikke av alle. Sann historie fra virkeligheten: Da jeg slo av en prat med Ed Harris noen måneder etter Oscar-utdelingen, la han ikke akkurat skjul på hvor mye han mislikte James Cameron (som nesten hadde druknet ham under innspillingen av «The Abyss»).

Mens vi snakket om Cameron, avbrøt han meg fort: «Så du oppførelsen hans under Oscar-utdelingen?!». Harris ristet foraktfullt på hodet, «for et rasshøl».

2000: «South Park»-skaperne dropper syre og tropper opp på den røde løperen i kjoler

Da «South Park: Bigger, Longer & Uncut» sanket en uventet Oscar-nominasjon for beste sang («Blame Canada») benyttet Trey Parker og Matt Stone sjansen til å gjøre kvelden minneverdig. Først droppet de syre sammen, deretter kledde de seg ut i kjolene Jennifer Lopez og Gwyneth Paltrow hadde på seg noen år tidligere – og så tok de turen ned den røde løperen.

Karene fortalte litt om denne opplevelsen under et intervju med filmbladet Empire tidligere i år, og avslørte at de fortsatt er temmelig stolte over episoden. For dem var LSD den logiske løsningen: «This makes perfect sense». Alt var festlig i ti minutter som føltes som to timer, og så var alt fryktelig og deprimerende de neste seks timene.

Hollywood-eliten var heller ikke særlig imponert, og i følge Trey Parker reagerte mange med ren avsky. «Dere tror dere er så jævla morsomme. For noen drittsekker!» Den eneste de møtte som virkelig hadde sansen for stuntet var Michael Caine, som synes hele greia var det morsomste han noensinne hadde sett.

Parker lærte i alle fall noe viktig: «That was a real learning experience… It turns out that they don’t like you to fuck with the Oscars». De vant ikke engang noen statuett. Den æren gikk til Phil Collins’ «You’ll be My Heart» for Disneys «Tarzan»-film, som de fleste heldigvis har glemt i dag. Men «Blame Canada» er fortsatt kul:

2000: Angelina Jolie er veldig, veldig glad i broren sin

Ok, denne vipper over kanten til tanketomt tabloid-tøys, men er såpass bizarro at vi tar den med allikevel. Mens Parker og Stone trippet på LSD vant Angelina Jolie en Oscar for beste birolle i «Girl, Interrupted». Ja, dette var noen år før hun bestemte seg for å renovere imagen sin, og ble en helgen med Brad Pitt og egen barnehær.

Etter å ha tatt i mot statuen blir Jolie så fra seg av begeistring at hun roper «I’m so in love with my brother right now!», sånn apropos ingenting. Publikum reagerer med forvirret og lettere sjokkert stillhet.

Jolie passer på å takke omtrent alle hun kjenner, bortsett fra sin daværende ektemann Billy Bob Thornton. De skiller seg noen år senere.

Jolie passer også på å gi broren James Haven noen heftige, dype kyss foran fotografene i presserommet etterpå – som for utenforstående muligens kunne se mer sexy ut enn de var ment å være. Bildene dominerte forsidene på en rekke tabloidaviser dagen etter Oscar-utdelingen, og ble starten noen rykter vi skal holde oss for gode til å gjenta her.

2003: Michael Moore synes at George W. Bush burde skamme seg skikkelig

Irak-krigen hadde bare vart i fem dager da «Bowling for Columbine» ble tildelt en Oscar for beste dokumentar. Burde ikke ha overrasket en sjel at Michael Moore ville benytte sjansen til å sparke Bush hardt i ballene, men det forhindret ikke at reaksjonene på talen hans var veldig splittede.

Alt startet med stående applaus og stormende jubel, mens Moore dro opp alle de nominerte på scenen. «Vi lever i fiktive tider»: begynte Moore, før han stemplet Bush som en «fiktiv president som sender oss til krig av fiktive årsaker». Noe som for så vidt stemte, men Moore var flere år forut tidsånden – og la oss for hellige Allahs skyld ikke ta den diskusjonen her.

«We are against this war, Mr. Bush! Shame on you, Mr. Bush!!» fortsetter Michael Moore. Og så bryter salen ut i en bra blanding av rasende buing og vill jubel.

Fullt kaos, og det er på dette tidspunktet noen starter opp musikken i et forsøk på å få Moore bort fra scenen fortest mulig. Mens musikken sveller opp og mikrofonen hans senkes ned i gulvet, roper Moore at «any time you have The Dixie Chicks and the Pope against you, your time is up!». Klippene fra salen viser skuespillere som bokstavelig talt måper.

Moore befestet med dette for alvor sin posisjon som den amerikanske høyresidens favoritt-hatobjekt, og ble fysisk angrepet av rasende republikanere i lang tid etterpå. At Obama ble valg inn i Det hvite hus var trolig det verste som kunne skje Moore. Han har ikke laget en film siden 2009.

2012: Sacha Baron Cohen spres Kim Jong-Ils aske utover findressen til Ryan Seacrest

Sacha Baron Cohen ser ut til å legge like mye energi i å promotere filmene sine som han gjør på å lage dem. Så Oscar-akademiet ble urolige i det øyeblikket det var klart at Martin Scorseses «Hugo» sanket elleve nominasjoner, siden Cohen spilte en sentral birolle i filmen.

Oscar-produsenten Brian Grazer ga først klart utrykk for at Sacha Baron Cohen ikke var ønsket under utdelingen, vel vitende om at han sto klar til å promotere komedien «The Dictator». Ikke bare det, hvis han kom innenfor en radius av 1.6 kilometer ville han bli arrestert av en av de to hundre FBI-agentene som overvåket området.

Cohen benyttet forbudet til sin fordel, og gjorde et stort nummer ut av det som en del av viral-markedsføringen av filmen:

Grazer gjorde et siste desperat forsøk ved å ringe «Hugo»-regissøren Martin Scorsese (!), for å få ham til å overtale Cohen til å ikke dukke opp – og truet agenten hans med at komikeren ville bli bannlyst fra Hollywood, og aldri bli nominert for noe resten av sitt liv.

Forbudet ble senere trukket tilbake, men akademiet gjorde det klart at «Cohen ikke er velkommen til å bruke den røde løperen som plattform for sine mediestunts». Så det var akkurat hva han gjorde, naturligvis. Cohen troppet opp utkledd som den fiktive diktatoren Aladeen, flankert av tre lettkledde, kvinnelige «livvakter».

Under det obligatoriske røde løperen-intervjuet med fløteprinsen Ryan Seacrest dro Cohen frem en urne, som han hevdet inneholdt asken etter hans kjære venn og tennispartner Kim Jong-il (som hadde dødd et par måneder tidligere). Deretter «mister» han urnen, og strødde askene utover smokingen til Ryan Seacrest – som ble temmelig irritert.

Cohen uttalte senere at Seacrest tok denne uheldige hendelsen bra; «after all it’s not the first asian guy to end up all over his chest».

Mens vi er i gang, her er ytterligere fem raske Oscar-øyeblikk:

Under den sjette Oscar-utdelingen i 1934 gitt alt galt da verten Will Rogers skulle dele ut prisen for beste regi. Rogers leste opp vinneren: «Come up and get it, Frank!», og den overlykkelige regissøren Frank Capra løp opp på scenen. Problemet var bare at vinneren egentlig var hans konkurrent Frank Lloyd. Whups.

I 1938 var Alice Brady for syk til å delta på Oscar-utdelingen, så da hun ble tildelt plaketten (dette var noen år før vinnerne fikk statuetter) for beste kvinnelige birolle troppet en ukjent mann opp for å ta imot prisen på hennes vegne. Deretter stakk han av med plaketten, og ingen av dem er sett siden. Hvem denne fyren var er et mysterium til dags dato.

Oscar-showet er ikke akkurat kjent for å gjøre seg fort ferdig, men i 1959 gikk utdelingen så kjapt unna at det var slutt en halvtime før tiden. Verten Jerry Lewis fikk beskjed om å improvisere de siste tjue minuttene, og gjorde en så forferdelig jobb at… sendingen ble kuttet, og TV-kanalen avsluttet med en kortfilm de dro frem fra arkivet i ren panikk.

David Letterman gjorde om Oscar-utdelingen til sitt eget talkshow da han var vert for første (og siste) gang i 1995. Showet er ansett som en gedigen flopp, og Letterman satt tonen under introduksjonen, der han gjøglet med navnene til Oprah Winfrey, Uma Thurman og Keanu Reeves.

En harmløs greie som angivelig irriterte Oprah så grundig at hun plasserte Letterman rett på sin drittliste. Dette ble starten på en bitter, mangeårig feide. Letterman har gjøglet mye med Oprah på sitt «Late Show», og hevder at feiden egentlig startet flere år tidligere – på grunn av et fjollete pek, der han stakk fra en restaurantregning som Oprah endte opp med å måtte betale. Personlig tror jeg problemene startet her:

I 2012 sto regissøren Brett Ratner klart til å ta over jobben som produsent for Oscar-utdelingen, med Eddie Murphy som vert. Fremfor å holde hodet lavt og konsentrere seg om oppgaven gikk Ratner aktivt inn for å torpedere seg selv under en serie intervjuer for å promotere den middelmådige kuppkomedien «Tower Heist».

Først la Ratner ut om sexlivet sitt under et radiointervju med Howard Stern, der han blant annet beskrev testiklene sine i detalj. Deretter la han ut om hvordan han hadde pult skuespilleren/TV-verten Olivia Munn, i slibrig detalj – og så rundet han av sirkuset med å fortelle en kinosal full av publikummere at «rehearsing is for fags!». Han trakk seg som Oscar-produsent noen dager senere, og det samme gjorde Eddie Murphy.

Stay classy, Ratner.