– Det var overveldende.

I sommersola utenfor Litteraturhuset legger Jenny Pellicer begeistret ut om den nye filmen sin.

Du vet, den hvor hun spiller kjæresten til Oscar-vinner Catherine Zeta Jones.

– Hun er så flink! Det var noen øyeblikk hvor jeg satt og så på henne og tenkte, «skjer dette nå? Skal jeg virkelig kysse henne?»

Her hjemme er skuespilleren fra Oslo et ubeskrevet blad, men i Hollywood er hun i ferd med å bygge seg opp et navn via roller i serier som «State of Affairs» og «The Bridge», rebooten av «Puppet Master»-skrekkfilmene og nå altså «Cocaine Godmother» med filmikonet fra Oscar-grossister som «Chicago» og «Traffic».

Når Filter Film og TV snakker med Pellicer er hun hjemme i Oslo på ferie, en drøy uke etter at hun ble ferdig med innspillingen i Canada.

«Cocaine Godmother» er basert på det utrolige livet til den ikoniske kokainsmugleren Griselda Blanco.

Hun var del av Medellín-kartellet og kjent for en særdeles blodig overfor alt og alle – flere ektemenn inkludert.

Mens Blanco var en høyst levende person frem til hun ble drept i 2012, er Pellicers rollefigur Carolina oppdiktet.

– Griselda var kjent for å ha mange orgier, elsket kvinner og menn og var en utrolig magnetisk kvinne. Når vi møter hverandre er Griselda blitt en utrolig hard kvinne mot resten av verden, men så ser hun Carolina, en veldig naiv og sårbar ung kvinne. Jeg er noe som er veldig rent i hennes liv, og relasjonen vår blir noe veldig uskyldig i fortellingen. Men så begynner jeg selvsagt å bruke dop med henne, og everything goes to the dark side.

Pellicer snakker litt sånn, engelsk og norsk om hverandre, etter mange år utenlands.

Oppvokst i Oslo med norskamerikansk mor og meksikansk far har hun en variert bakgrunn som hun vet å benytte seg av i filmjobbene som kommer hennes vei.

– Jeg har aksent i hvert språk. I USA tror det alltid jeg kommer fra Canada, som er fine by me, og i Mexico spør de etter hvert «har du litt aksent?» Da jeg var yngre var det vanskelig, jeg ville komme fra ett sted og heie på ett lag og bare være norsk og ikke være fra andre steder.

Møtte manageren til Udo Kier

Livet har imidlertid tatt henne rundt omkring i verden.

Hun har alltid vært interessert i skuespill, men gikk i stedet for jus-studier i England i tre år, før hun jobbet ett år for Newsweek.

Etter det dro hun til Mexico for å tilbringe tid med bestemoren, samtidig som hun forsøkte å komme inn i den lokale filmbransjen.

Der møtte hun ektemannen Carlos, som hun ble med hjem til Los Angeles.

– Alle er skuespillere der. Så da folk spurte, «hva gjør du her» og jeg sa «ææææh, jeg har lyst til å bli skuespiller» sa de «yeah, you and everybody else».

Via en venninne kom hun imidlertid i kontakt med Richard Schwartz, som blant annet er manager for skrekkikon/Lars Von Trier-favoritt Udo Kier.

Etter å først ha frarådet henne yrket, endte Schwartz likevel opp med å be henne om en self-tape til en audition.

Altså, et klipp hvor man filmer seg selv som rollefiguren, vanligvis skutt med mobil på soverommet (noe skuespiller Christian Rubeck har fortalt en del om til Filter Film og TV tidligere).

Pellicer hadde en litt annen tilnærming.

– Jeg gikk all out. Jeg hadde to venner som hadde et utrolig bra kamera, og jeg hadde jobbet bak kamera før og tenkte på lys og at alt skulle høres perfekt ut. Det var helt mini-produksjon. Jeg fikk ikke jobben, men det var gøy. Og jeg tenkte «okay, I can do this».

– Føltes som tre minutter med stillhet

Nå om dagen drikker hun morgenkaffen sin med utsikt til delfinene ved hjemmet i Venice Beach og reiser jevnlig rundt på prøvespillinger i filmbyen – noe hun foretrekker fremfor å filme seg selv, men som kommer med opp- og nedturer.

– Man blir nervøs når man kommer inn i et rom og det er tretti andre jenter der som ser ganske like ut, og du kommer inn i et ganske kaldt rom med et lite kamera og tre-fire-fem folk. Det kan være hyggelig, men ikke alltid. Det er en «La La Land»-situasjon, på en måte upersonlig på et sted hvor du skal være så personlig.

– Det må være rart når alle ser ut som deg?

– Eller når de ikke ser ut som deg i det hele tatt. Og du er sånn, øh, dette er helt feil eller hva…? Jeg har hatt noen auditions hvor jeg har kommet inn og vært superstressa fordi det har vært mye trafikk og jeg ikke kunne finne parkering. Så kommer jeg inn og de ser ikke opp på meg og bare stirrer ned og sier «neste» fordi de har sett for seg en annen person som ser annerledes ut. Når man starter med den energien går alt til helvete. Jeg har hatt lyst til å si let’s just not do this noen ganger.

Men så har du de prøvespillingene hvor alt klaffer.

Som da Pellicer kom på audition for rollen som Romina, en småsliten rikmannsdatter i andre sesong av «The Bridge», den amerikanske remaken av «Broen».

– Hun jeg skulle spille hadde vært oppe hele natten og tatt alt slags dop. Så, jeg sov ikke så bra natten før, gikk inn med solbriller på, hadde musikken min på, hadde tatt mørk øyenskygge rundt øynene, skikkelig in character og brydde meg ikke om de andre jentene i rommet.

Da det ble hennes tur, var hun temmelig taus før scenen skulle starte.

– Så tok vi scenen, og da vi var ferdige føltes det som tre minutter (men det var sikkert bare noen sekunder) med stillhet. De bare så på meg, og så tror jeg en av castingregissørene bare, «fuck». Hehe. Og jeg begynte å smile. «Yay, how did that feel? That felt good for me.»

– Nesen min rant

Hun var syk første dag på settet, men sa det var allergi.

– Er du syk den første dagen sender de deg hjem. Heldigvis var jeg narkoman og hadde nesen min som rant, så de sa «wow, this is really good method».

Med «The Bridge»-rollen under beltet fikk hun en ny rolle, denne gangen i «State of Affairs», hvor Katherine Heigl spilte hovedrollen som CIA-analytiker.

– Den første dagen min var med Katherine Heigl, som jeg hadde lest at var litt vanskelig, men hun var så hyggelig med meg og alle sammen. Jeg føler at det noen ganger kan være litt konkurranse når man er to kvinner, men hun ga meg en god klem og sa, «ja, nå gjør vi dette».

Og nå spiller hun altså mot nok en stor stjerne.

– Griselda Blanco var ikke en veldig nydelig kvinne, mens Catherine Zeta Jones er nydelig without even trying, sier Pellicer.

– Så, hun hadde lite sminke og jobbet skikkelig hardt for å se dårlig ut. Jeg har alltid vært stor fan av filmene til hennes, og i denne gir hun alt. Og hun var veldig generøs med alt hun ga meg. For eksempel at hun ga alt likevel da de snudde kamera. Hun holdt ikke tilbake bare fordi det ikke var på henne.

Pellicer sier innspillingen ble en temmelig intens opplevelse, spesielt siden hun har en sexscene med Zeta Jones.

– Det var overveldende å være så elsket av denne kvinnen, så jeg måtte, liksom, «be cool, Jenny, be cool». Jeg var nervøs, «beklager at hendene mine svetter så mye», men hun tok kontroll over situasjonen. «This is how we’re gonna do it». Etterpå sa jeg at jeg følte meg som en tenåring som gjorde alt for første gang, men alle var fornøyd med hvordan det så ut, så vi får se.

Skyter skrekkfilmdukker

«Cocaine Godmother» er ute en gang i 2018. Det er også «Puppet Master: The Littlest Reich», hvor Pellicer også har en større rolle.

Det kom i stand fordi hun deler manager med Udo Kier, som også spiller i filmen. Det hører med til historien at en av filmens produsenter, lokalisert i Dallas, heter Dallas.

– Richard ringte Dallas fem ganger om dagen hver dag og sa «hire Jenny, hire Jenny, she’ll be great, she’ll be great». Da jeg endelig møtte Dallas sa han bare «never leave your manager».

Rebooten vil bli den trettende filmen i «Puppet Master»-serien, hvis handling dreier seg rundt onde små dukker som ble laget av nazistene under andre verdenskrig, og som via magi blir levende og dreper over en lav sko.

Thomas Lennon («The Odd Couple», «Memento») spiller en nyskilt tegneserietegner som finner ut at han eier en av dukkene og reiser til et hotell for å selge den på auksjon.

Med seg har han en kompis og nabojenta Ashley, spilt av Pellicer.

– Jeg er dorky og rar og synes han er søt. Jeg starter som kjempenaiv og quirky, tar med meg katten min på tur i bånd, men så ender det med at jeg er skikkelig badass, skyter med pistol og er skikkelig Lara Croft. Hehe. Det går virkelig fra det ene til det andre veldig fort. Det var første gang jeg skjøt med pistol, og jeg var i Texas, så det var litt sånn oh my god, help! Vi lo så vi gråt.

Fremover skal Pellicer fortsette som hun har gjort, bygge stein på stein.

Og selv om det går bra i USA, drømmer hun om å få spille i en norsk produksjon.

– Foreldrene mine og brødrene mine bor her, men det er syv år siden jeg har vært hjemme i en lengre periode. Så en film hadde vært gøy, for da får man to-tre måneder her.

Ikke at hun venter på rollene. Pellicer har nemlig startet sitt eget produksjonsselskap, hvor hun og en skrivepartner allerede har skrevet en tv-serie, samtidig om de er i utviklingsfasen på en film.

– Jeg prøver å holde meg i gang og være kreativ på alle måter.

Foto øverst i saken: Jenny Pellicer på settet til «Puppet Master: The Littlest Reich»