Halfdan Ullmann Tøndels kortfilm Fuglehjerter (eller Bird Hearts på engelsk) ble tidligere i år valgt ut til filmfestivalen Karlovy Varys «Future Frames: Ten new filmmakers to follow-program», hvor festivalen presenterer ti lovende europeiske filmregissører.

Nå er filmen også valgt ut til Toronto internasjonale filmfestival i programmet «Short cuts», hvor målet ifølge festivalen er å vise frem de beste kortfilmene fra canadiske og internasjonale filmskapere. Festivalen trekker hvert år flere hundre tusen publikummere, og er samme festival hvor Morten Tyldum stakk av med publikumsprisen for The Imitation Game i fjor.

I Fuglehjerter møter vi samboerparet Benjamin og Maya. Under en middag med Benjamins lillebror forteller Maya om en seksuell opplevelse hun hadde på ferie. Historien preger Benjamin, som begynner å føle på usikkerheten han føler rundt seg selv og sin egen rolle som mann.

Jeg stilte Tøndel masse spørsmål, og han svarte meg!

Gratulerer med plass hos Toronto! Hvordan fikk du vite at du var tatt ut? 

– Tusen takk! Jeg fikk en mail fra Kathleen McInnis, som jobber med kortfilmprogrammet i Toronto, hun sa at hun likte filmen veldig godt – og ville gjerne ha den med på festivalen. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra Karlovy Vary, og ble litt slått i bakken, deretter veldig stolt, også litt stressa fordi vi ikke hadde rettighetene til å vise filmen utenfor Europa. Heldigvis ordnet det seg, takket være en litt masete produsent. Så nå er jeg mer stolt enn stressa.

Hvordan var innspillingen?

– Det var en intens, fin, ærlig, stressende og morsom innspilling. Første uke var André Sørum (som spiller hovedrollen, Benjamin) mer uten klær, enn med klær. Det var sexscener, strippescener og generelt en del kropp som alltid kan være utfordrende. Heldigvis gikk det fint på grunn av modige og dedikerte skuespillere, og et crew som opptrådte naturlig og profesjonelt i de aktuelle settingene.

Hentet du inspirasjon fra noen spesielle steder underveis i arbeidet med filmen?

– Jeg elsker Transparent av Jill Solloway, måten å skildre egoistiske, sytete, uperfekte og menneskelige mennesker tiltaler meg veldig. Ruben Östlund, Joachim Trier, Todd Solondz, Lars von Trier og Noah Baumbach henter jeg mye inspirasjon fra. Til denne spesifikke filmen hentet jeg i tillegg utrolig mye inspirasjon fra fotografer som Anders Petersen, Nan Goldin og Bruce Davidson.

Du har selv gått filmskole på Westerdals, hvordan ser du på formell utdanning innen film?

– For min del har en formell utdanning innen film få negative sider. Du har et apparat rundt deg, du får lage film, du får veiledere og utstyr. Selve skolesystemet kan være frustrende i blant, men samtidig verdsetter jeg de tre årene jeg hadde på Westerdals (NISS) høyt. Siste året hadde jeg Arild Andresen som veileder – han var helt fantastisk! Jeg tror – som i den «virkelige verden» – at man må lære seg hvem man hører på, og hvem man hører mindre på. En lærer kan være fantastisk for én, og ikke så god for en annen. Film er så subjektivt og personlig at noe annet hadde vært merkelig.

Hva synes du om tilstanden til norsk film? 

– Det lages for få filmer som tar ordentlig balletak på publikum, for mange er trygt innenfor konvensjonene. Samtidig har vi utrolig mange flinke filmskapere jeg ser opp til, og som baner vei for norsk film i utlandet. Jeg har jobbet for Sara Johnsen et halvt år nå, og lært fryktelig mye av henne.

Noen tips til regissørspirer?

– Jeg er jo en regissørspire selv. Det eneste jeg vet er at med en gang jeg var 100 % tro mot meg selv, og andre rundt meg, når jeg var ærlig, direkte og uredd så lagde jeg en film som jeg i det minste står for. Man trenger ikke si alle sine geniale ideer og instruksjoner til skuespillerne på sett, man kan gjøre det i forarbeidet. Skuespillere som har hodet fullt av regissørens gode og dårlige tanker ser ikke bra ut på film.

En annen mentor jeg hadde, Marit Moum Aune, sa til meg at du noen ganger må be skuespillerne «gi faen i hvordan de sier replikken, bare be dem si den». Jeg synes det var befriende, og et råd som må brukes med måte.

Hva skjer videre med filmen nå? Hvor kan vi se den?

– Filmen får bare gå sin gang nå. Den skal til Toronto, også skal den til Nordisk Panorama der den er nominert til «Best New Nordic Voices». Jeg håper og tror at den får et langt og fint festivalliv. Nå går den snart på egenhånd, og da kan mitt fokus ligge på nye prosjekter. Dere kan se den på Grønnskjerm på Parkteateret 26.august! Det er gratis inngang og du får se fire kortfilmer og paneldebatt. Yes!