God jul i stuen! Her har vi en thriller/grøsser som utspiller seg en uke før julaften, og har en forvridd utgave av «Glade jul» på lydsporet. Det føles litt feil å se en julefilm i august, men jeg tror uansett ikke at det er noen overhengende fare for at «No Escape» klarer å vekke den helt store høytidsstemningen.

Filmen heter egentlig «ATM», men siden distributøren ikke tror at vi er smarte nok til å vite hva minibank heter på amerikansk har filmen fått den håpløst generiske tittelen «No Escape». Som etter det jeg husker var en helt brukbar sci-fi-thriller med Ray Liotta og Lance Henriksen, fra midten av nittitallet. Men dette er helt andre juleboller.

En høvelig brukbar blanding av spenningsfilm, kammerspill og light-skrekk, som definitivt kunne ha trengt et smartere manus. Og som unektelig hadde vært mye kulere hvis den handlet om en demonbesatt minibank som spiste mennesker, eller noe tilsvarende festlig. Men nei, vi snakker bare om nok en maskert drapsmann på farten.

Manuset er skrevet av Chris Sparring, som sist sto bak den klaustrofobiske thrilleren «Buried» – der Ryan Reynolds var fanget i en liten kiste i halvannen time. I «No Escape» er hovedpersonene fanget i en minibank, så han holder seg i det små. Ryktene om at Sparrings neste film kommer til å utspille seg i en kommodeskuff og har tittelen «Drawer», det er bare løse rykter som jeg diktet opp akkurat nå.

Den reserverte finansanalytikeren David (Brian Geraghty, fra «The Hurt Locker») har akkurat tatt mot til seg, og spurt om den søte kollegaen Emily (Alice Eve, drømmedama fra «She’s Out of My League») har lyst til å spise lunsj sammen en dag. Kanskje han også kan kjøre henne hjem, det er jo grådig kaldt ute? Det er Emilys siste dag på jobben, og de er på vei hjem fra en julefest da den brisne arbeidskompisen Corey (Josh Peck, fra «The Wackness») henger seg på. Han er fast bestemt på å spise pizza før han triller til sengs, men de må stoppe på en minibank først, sånn at han kan ta ut penger.

Corey er hva man på godt norsk kaller en «cockblocker», og litt av en kølle. David har bare lyst til å bli kvitt Corey sånn at han kan flørte videre med Emily, så de kjører innom nærmeste minibank. Den typen som er innelukket i et eget rom, på parkeringsplassen til et kjøpesenter. På vei ut oppdager de en skummel skikkelse som står rett foran inngangen til minibanken. Med ansiktet skjult av en parkas med hette, som han muligens har lånt av morderen i «Urban Legend». Han bare observerer dem, urørlig, truende.

Trekløveret er usikre på om de burde gå ut, han kan jo være en ransmann. Da parkasmannen uten forvarsel denger i hjel en stakkar som er ute og lufter hunden sin passer de tre vennene på å løpe til bilen, og kjører til nærmeste politistasjon for å anmelde overfallet. The end. Nei, det gjør de selvfølgelig ikke. Da ville dette ha vært en kortfilm. Isteden låser de seg inne i minibanken, som bare åpner hvis du har et gyldig bankkort. Noe morderen heldigvis ikke har. Det er på dette tidspunktet de oppdager at mobiltelefonene deres ligger igjen i bilen. Whups.

Klokken er kvart over to på natten, og det er femten minusgrader ute. Den skumle parkasmannen skrur av sentralvarmen i banken, drar frem en vannslange og setter seg ned på en klappstol for å kose seg med lidelsene deres. Det blir en kald natt med flere dødsofre. Er de tre finansstreberne bare på feil sted til helt feil tidspunkt, eller er den maskerte drapsmannen ute etter å skade dem personlig?

Siden disse folka jobber som finansmeklere fortjener de muligens å bli slaktet sakte og skrikende, men de er ikke direkte usympatiske. Bare livredde og hjelpeløse. Og veldig, veldig dumme. Vi forventer ikke at karakterer i denne typen thrillere skal være smarte og logiske hele tiden, siden mye av spenningen er avhengig av at de tar idiotiske valg som setter dem i fare. Men selv med takhøyde for sjangeren oppfører disse tre seg utilgivelig toskete.

«ATM»… beklager «No Escape» er til tider ganske spennende, men også her kommer slutten som et antiklimaks, der fraværet av forklaringer føles fryktelig frustrerende. Drapsmannens plan er dessuten alt annet enn vanntett, og er blant mye annet avhengig av at alle karakterene mangler mobiltelefonene sine og har en sammenlagt IQ på under 150. Noen ekstra scener under og etter rulleteksten hinter til en oppfølger, men den blir neppe laget – med tanke på «No Escape» bare tjente inn noen skarve tusenlapper på kino i USA. Det er mulig at forklaringene ble spart til del to, så vi får bare leve med å leve i uvisshet.

Dette er regidebuten til 23-åringen David Brooks, som knapt var ute av filmskolen før han fikk sjansen til å regissere sin første film. Hvordan? Vel, det skadet neppe at han sønnen til den britiske filmprodusenten Paul Brooks – som finansierte «No Escape» via sitt eget selskap «Gold Circle Films». Uten hjelp av pappa har jeg mine store tvil om noen hadde satset på denne beskjedne thrilleren, for ingen kan beskylde David Brooks for å være et naturtalent.

Han klarer imidlertid å bygge opp spenningen ganske bra i perioder, helt til idiotien tar overhånd. Filmen er i alle fall ikke kjedelig, men alt i alt tviler jeg litt på at dette blir en fremtidig juleklassiker på linje med «Tante Pose», «Gremlins» og «Die Hard». Jeg lurer forresten på om folka bak denne filmen er fans av «Friends»: