– Målet er å bli HBO kjappere enn HBO kan bli oss.

Ordene tilhører Netflix-innholdssjef Ted Sarandos, og stammer fra et GQ-intervju fra januar i fjor.

Ett år har gått siden da, og i en lengre New York Times-artikkel tar journalistene David Carr og Ravi Somaiya et nærmere blikk på ideen om at streamingtjenesten Netflix og fjernsynsnettverket HBO kan kalles rivaler.

For, det kan jo være lett å føle at gode gamle HBO er blitt litt lange i tanna når man ser sjumilsstegene Netflix tar både i form av abonnementsmasse og kritikerhyllet egenprodusert innhold.

Netflix snappet også opp «House of Cards» selv om HBO var interesserte, mye på grunn av den økte kreative friheten selskapet tilbyr sine skapere. Og muligens alle pengene.

Samtidig som Netflix har vært flinke til å fremstille tjenesten sin som en revolusjon, er sammenligningen med gode gamle HBO også noe Netflix tjener godt på, fordi tanken om Netflix som utfordrer ifølge artikkelforfatterne fører til mer interesse rundt tjenesten og dermed også nye kunder.

Men hvor reell er utfordringen? Holder sammenligningen når man tar frem tallene?

Der omsetningen til HBO og Netflix riktignok er nær sidestilt (1,3 versus 1,2 milliarder dollar sist kvartal, ifølge Variety) forteller driftsresultatet en annen historie.

Mens Netflix tjente respektable 228 millioner dollar i fjor, dro nemlig HBO i samme tidsperiode inn hele 1,8 milliarder dollar.

– HBO har en enorm internasjonal tilstedeværelse, med rundt 100 millioner abonnenter og en kiste full av bemerkelsesverdig innhold som hele industrien, ikke bare Netflix, misunner dem, skriver Carr og Somaiya.

Nettredaktør Todd Spangler i Variety er også en av dem som mener at tanken om Netflix som den nye HBO er en feiloppfatning.

– Studiomodellen lar HBO tjene tilbake investeringen i originalt innhold gjennom 114 millioner abonnenter i 65 land over hele verden, sammen med DVD-salg. For eksempel tjener HBO 2.6 millioner dollar i lisensieringsinntekter for én enkelt episode av «Game of Thrones» i internasjonale territorier, skriver Spangler i en artikkel fra juli i fjor.

HBO produserer sine egne serier, mens Netflix kjøper eksklusive rettigheter fra andre produksjonsselskaper. Det vil si at Netflix ikke får inntekter fra seriene i land hvor strømmetjenesten ikke er lansert.

– De lisensierte streaming-rettighetene til «House of Cards» fra produsenten Media Rights Capital. MRC, som eier innholdet, gjorde en avtale med Sony Pictures Television om å selge DVD- og internasjonale tv-rettigheter som dekker land uten Netflix.

Han sammenligner også budsjettene de to hadde for originalt innhold i fjor – 150 millioner dollar for Netflix versus en milliard for HBO.

Samtidig påpeker Carr og Somaiya forskjellen i kultur mellom de to:

– Netflix bruker remser av data for å ta store sjanser på originalt innhold. HBO fortsetter å følge magefølelsen og erfaringen sin og dra veksler på lanvarige forhold til industristjerner for å fostre ideer til skjermen.

Så hvordan mener de fremtiden ser ut?

– Idet Netflix ble aggressive på å presentere eget innhold ble det en trussel mot noen av de samme mediaselskapene de var avhengige av for sitt eget filmbibliotek. Studioene hardnet til forhandlingene, og en avtalen med Starz gikk ut i 2012, noe som førte til at mange filmer forsvant.

Artikkelforfatterne sammenligner dette med HBO, hvor 78 prosent av det folk ser er filmer og hvor avtalene med fire store Hollywood-studioer vil vare i flere år fremover.

– Besøkende hos HBO får ofte opp mer nåtidige titler enn de som blar gjennom Netflix.

Ifølge Carr og Somaiya er dette mye av årsaken til den store markedsføringsdytten for «House of Cards» – Netflix er blitt ennå mer avhengige av å bygge sitt eget varemerke uavhengig av andres innhold.

Nylig slapp Netflix også barneserien «Turbo FAST» basert på sneglefilmen fra Dreamworks fra ifjor, de har en ny sesong av «Orange is the New Black» under oppseiling, og Sarandos har snakket om å begynne å produsere egne spillefilmer. Nettstedet Gigaom melder at Netflix planlegger å bruke hele tre milliarder dollar på originalt innhold i 2014.

Det kan bli ekstra viktig nå som andre strømmetjenester begynner å vise tenner. I USA nevner artikkelforfatterne Amazon Prime (som blant annet har sikret seg regissør Nicolas Windin Refn), nye satsninger fra Disney og konkurrenten Hulu, som er eid av tv-selskapene selv.

Samtidig har The Guardian gjort en gjennomgang av de britiske konkurrentene, hvorav de sterkeste blant annet inkluderer Lovefilm (veletablert og godt utvalg) og Now TV (dyrere, men med nye Hollywood-filmer lenge før alle andre).

En annen utfordring Netflix må takle fremover, i hvert fall på hjemmebane, er nettet selv.

Ifølge samme avis står nemlig Netflix for rundt én tredjedel av nettrafikken i USA på en hvilken som helst kveld. All den videostrømminga legger et enormt press på den amerikanske bredbåndsstrukturen.

Samtidig planlegger Comcast, det største kabelfjernsynsselskapet i USA (som selger en egen HBO-pakke), å ta over det nest største selskapet, Time Warner Cable. Totalt vil Comcast da kontrollere 37 prosent av markedet, og frykten er at de vil strupe hastigheten til Netflix ytterligere til fordel for sine egne strømmetjenester.

Det kan skje fordi nettnøytraliteten i USA, regelen som sikrer alle tjenester lik hastighet og forbyr favorisering, nå er i ferd med å viskes ut.

Ifølge Wired kan Netflix dermed bli nødt til å betale dyrt for den nødvendige hastigheten – noe som vil gjøre tjenesten dyrere og mindre attraktiv for forbrukere.

– Om «House of Cards»-seerne tilbringer helga med å stirre på buffer-hjulet i stedet for Kevin Spacey har ikke Netflix lenger en forretning, skriver Wired-journalist Marcus Wohlsen.

Netflix kan riktignok true med å trekke tjenesten helt fra nettilbydere som struper dem med vilje, og Google og deres nettnøytrale tjeneste Fiber utvider stadig, men det er likevel ingen tvil om at strømmetjenesten har et tøffere klima i vente.