• Les våre anmeldelser av «Nashville» og «Vegas» her og her

Å navngi en tv-serie etter stedet den er innspilt er ikke noe nytt. Alt fra «Dallas» til «Treme» til uendelig mange politiserier med suffikset «NYC» har brukt dette grepet for å legge an tonen allerede i tittelen. En amerikansk sørstat betyr noe helt annet enn en stålblå østkyst – i flere aspekter enn bare rollefigurene og lyssettingen.

I høst har det kommet to serier med nettopp slike stedsnavn, der intrigene er umulig å skille fra stedet de spilles inn.

Første serie ut er «Nashville» (med premiere på TV3 i kveld kl. 21.30), som byr på et klassisk maktspill med patriarker, bransjehorer og naive talenter. Men det er selvsagt musikken som spiller den virkelige hovedrollen. Nashville er countrymusikkens hovedstad, uansett om vi snakker om hyperkommers, flaggveivende og gladkristen paljett-country eller den mer nedstrippede varianten som vanligvis ble sortert under «alt-country» i platebutikkene på 90-tallet.

I den fiktive tolkningen av «Nashville» foregår det en musikalsk krig mellom 70- og 90-tallet. Mellom vinylknitring og telefonkomprimering og mellom kjærlighetssorg og tyggegummi.

Den aldrende stjernen Rayna James (glitrende spilt av den alltid enestående Connie Britton, kjent fra bl.a. «Friday Night Lights» og «Spin City») er i ferd med å miste sitt publikum, samtidig som Juliette Barnes (Hayden Panettiere, kjent fra «Heroes») vinner terreng. Men serien handler selvsagt ikke bare om platesalg, men like mye om gamle romanser, nye elskere, respekt, kreativitet og makt.

Selv om jeg synes «Nashville» preges av i overkant mye myk belysning og nymalte kulisser, så finnes det noe sverte og motstand i skildringen av Barnes misbrukende mor, og i den unge musikalsk begavede servitrisen som ikke har tro på egne evner.

Det interessante med «Nashville» er likevel det tydelige fokuset på musikken og hvor bra dette gjennomføres. Da Rayna James, i åpningsscenen i pilot-episoden, avslutter med de siste tonenen for kvelden, fikk jeg en følelse av at dette kom til å bli symptomatisk for serien. At det hele skulle foregå i gangene bak scenen, men den gang ei.

Låtene får i stedet god plass og vokser frem under handlingens gang. Og når sangene fremføres så er ikke det dårlig lip-syncede karaokeversjoner heller. Det er virkelig Britton og Panettiere som synger sangene med ordentlige band, og det låter fantastisk! Selv om jeg har problemer med tradisjonell country, så tolker skuespillerne sine rollefigurer, rent musikalsk, med en sublim fingerspissfølelse.

Minst like lovende (og koblet opp mot en by) er «Vegas». Året er 1960 og casinobyen har ennå ikke slått ut i full blomst. Den skruppelløse altmuligmannen Vincent Savino (Michael Chiklis) ankommer byen for å tjene penger. Han har tette bånd til Chicago-mafiaen. Men cowboyen og deltids-sherffien Ralph Lamb (Dennis Quaid) står i veien for dette. Han lar seg ikke imponere av Savinos glatte stil eller forsøkvise bestikkelser.

Lamb vil heller ha lov og orden, respekt for myndighetene og matro til beitedyrene på gårdene som ligger rundt den stadig ekspanderende byen.

I likhet med «Mad Men» er «Vegas» en vakkert laget serie med forbilledlig bruk av green screens. Men denne serien drives først og fremst fremover av skuespillerkjemper. Michael Chiklis evne til å gå fra ertende smil til kullsvart dødelig blikk på et sekund, bringer tankene hen på hans fantastiske rollefigur i politiserien «The Shield».

Dennis Quaids stoiske cowboy utgjør en perfekt kontrast. I de første nærgående scenene de har, føles det som å se på to tungvekstboksere som sirkler rundt og sjekker hverandre ut før de braker sammen – noe som etter alt å dømme er like rundt hjørnet.

Nydelige Carrie Anne Moss er også glimrende, om enn noe nedtonet i rollen som påtalemyndighet i byen. Jeg er veldig lettet over å se henne i en høybudsjettsserie som «Vegas» etter et utall skittroller i filmer som «Silent Hill: Revelation 3D».

Både «Vegas» og «Nashville» har imidlertid noen åpenbare problemer, som mest handler om at de er for polariserte. Chiklis og Quaids rollefigurer må være ulike hverandre, men deres verdener er så vidt forskjellige at jeg av og til blir overrasket når de møtes under en lysekrone – det føles som om en av dem har havnet på feil filmsett.

Av de to ytterpunktene er det utvilsomt mafia- og casino-vinkelen som er mest interessant. Detektiv-biten til Quaid minner nesten om Agatha Christie i sin enkelhet. Noe som også kan være sjarmerende, men først og fremst veldig svarthvitt og håpløst anakronistisk.

Enn så lenge står både Vegas og Nashville og vipper, slik TV-serier har en tendens til å gjøre etter bare noen få episoder. Jeg har ikke bestemt meg for hvilken by jeg kommer til å slå meg ned i, men det ser ut til å bli en Nevada-vinter på meg. Kanskje på grunn av at det er Nichalos Pileggi som står som serieskaper. Han har skrevet både «Casino» og utgangspunktet til «Goodfellas»: «Wiseguy: Life in a Mafia Family».

Med tanke på hvordan «Boardwalk Empire», denne Martin Scorsese-innprentede serien med en del «Vegas»-likheter, har utviklet seg fra å være en ganske rotete historie til å bli en av mine favorittserier på hele 00-tallet, har jeg høye forhåpninger.