• Denne artikkelen ble opprinnelig publisert rundt påsketider i fjor, men vi syns den holder seg så godt at vi kjører en ønskereprise.

Innledningsvis: Her er seks tanker jeg sitter igjen med etter å ha sett syv forskjellige filmatiseringer av historien om Jesu liv:

1. Regissører skal være forsiktige med å gjemme bort oppstandelsen når de gjenforteller evangeliene. Det er en tynn linje mellom predestinasjon og sadisme. Og hvor i huleste er det blitt av himmelfarten?

2. Dessuten er Mel Gibson en kødd.

3. Seriøst, han er en stor kødd.

4. Regissører forelsker seg i Judas, mens de syns Peter er en stor fjompenisse.

5. Den beste versjonen av Jerusalem finner du i «Life of Brian».

6. Det er simpelthen ikke mulig for meg å skrive en artikkel om Jesus på film uten å, før vi er ordentlig i gang, anerkjenne den mest minneverdige tolkningen av Jesus på lerretet.

Jesus er noe vi er enige om. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at vi er enige om hva han sa, hvor han kom fra, hva han var eller, til og med, at han i det hele tatt var: Men hvis han var, virker de aller fleste enige om at det han var antagelig var noe som var ganske bra å være.

Av den tankegangen får vi et vell av forskjellige jesuser, for eksempel de mange variantene av ateistenes Jesus. Du har for eksempel «Jesus var en ålreit kar», en slags langhåra Jo Nesbø som kanskje, hvis han hadde levd i dag, for eksempel hadde jobbet som gatejurist eller til og med hadde hengt på plata.

I tillegg har du raddisenes Jesus, Rudolf Nilsen-Jesus, en kar som raste mot autoriteter, rom og rabbinere, en opprører som, må vi anta, var på vår side.

Det er vel og bra, Jesus funker til så mangt (noe filmene jeg har sett meg igjennom understreker), og om navnet hans duger som utrop når man slår seg eller blir overrasket eller et eller annet skjer får det være greit at livet hans funker som en slags settekasse for Generelt Bra Greier.

Men når man ser sju filmer om Jesus på rappen blir det en del henging på korset (for hans del, vel å merke) og det blir en del tid til å tenke over hvor knæsjt det egentlig er at en kar hvis uttalte ambisjoner ifølge evangeliene var relativt store, blir framstilt som en snill og trivelig barnebokkarakter.

Kjærlighetsbudskapet er sterkt, det er komplisert, vakkert og modig, men det er ikke alt. Når Jesus blir en kar som utelukkende går rundt og er bra, er det litt som når Jostein Gaarder i «Sofies verden» fremstiller Sokrates som en kar som ble henrettet fordi han ville lære folk å «tenke sjæl», uten å legge nevneverdig stor vekt på at henrettelsen kan ha noe med at Sokrates ønsket å styrte demokratiet i Athen.

De ender opp med å bli personligheter som fungerer ypperlig i pensumet til den humanistiske konfirmasjonen på dette viset, to hippier i toga og kjortel som liksom ikke ville noen fortredd. Samtidig blir de frarøvet helt sentrale motiver for å gjøre som de gjør og spørsmålet om hvorfor vi dyrker disse historiene blir mer betent.

Sanert for religiøse overtoner, for oppstandelse og himmelfart og resten av herligheten blir historien om Jesus og vår omfavnelse av dem på mange måter nokså sadistisk, en historie som dreier seg om å vente på fåfengt og brutal død. Denne lesningen av påskeevangeliet er en hvor vi vet at han skal dø, men hvor vi nekter å godta hans beveggrunner for å gjøre som han gjør.

Vi nekter ham seieren, den som ifølge evangeliene skjedde i dag, at han sto opp igjen. Som ikke-troende er jeg i det minste langt mer komfortabel med en fullstendig kickass heltehistorie om en kar med baller av stål som talte rom og rabbinere midt i mot og som, haha, etter at de har kastet alt etter ham, faktisk står opp igjen.

Derfor lurer jeg på hvor i huleste det er blitt av himmelfarten i de fleste av disse filmene. Det slår meg som et merkelig valg å nærmest konsekvent avslutte historien før helten får avsluttet arbeidet. I ulik grad slutter filmene enten på korset eller på påskemorgenen.

Det er vanskelig å fremføre et tidsøkonomisk argument for å fjerne den delen av historien, all den tid hver eneste film om Jesus noen sinne er vanvittig lang (med et hederlig unntak av «Jesus Christ Superstar»).

Det er med andre ord fremdeles mye å ta av for den ambisiøse regissør. Én ting er himmelfarten. I tillegg til den finnes det et vell av apokryft materiale som røper eller belyser andre sider av Jesus. Før vi går løs på påskens guide til Jesus-filmer, la meg nevne en personlig favoritt som inneholder materiale til en i sannhet annerledes film: Tomas’ barneevangelium. Verket sorterer under en sjanger som visstnok var veldig populær blant forfulgte religioner i romersk tid, og som ofte følger denne formelen: 1. Profeten vår blir fornærma. 2. Profeten tar igjen.

Kort fortalt inneholder barneevangeliet historier om undere Jesus gjorde som liten gutt. Unge Jesus holdt på ingen måte kreftene i sjakk – han begår grusomme hevnhandlinger på slanger som har forgiftet guttunger (han sprenger slangen, intet mindre) og er tilbøyelig til å drepe folk som skubber borti ham på gata. Han smelter fjeset på en gutt som forstyrrer han mens han blåser liv i noen leirklumper.

Det er forståelig at dette evangeliet var blant de mange som ble redigert bort, her er han på alle måter mer Voldemort enn Gandhi – men i en filmkontekst er dette materialet gull: Kan du se for deg Jesus ri inn i Jerusalem som en 33 år gammal angrende gjengleder? Som en kar som sier «Seriøst folkens, jeg har vært der, men villkårlig nedsabling av folk du ikke er enig med er ikke løsningen»?

I denne versjonen ville også Judas Iscariots svik fått en mye mer effektiv klangbunn. Hvis Iscariot, som åpenbart ønsket seg et litt mer voldsomt oppgjør med overmakten visste hva sjefen egentlig var i stand til bare han ble sint nok – kan du klandre ham for å bli frustrert over palmetoget og valget om å ri inn på et esel? Jeg ser for meg Danny Trejo som Jesus i denne filmatiseringen.

Men nok om det: Her er påskens guide til filmer om Jesus.

For den med dårlig tid: «The Passion Play» (1903)

Denne er nydelig. Filmet i 1903, liberalt fargelagt og fremført med en fromhet og fantasi som er fraværende i nyere, mer «gritty» versjoner av Jesu liv. Ikke bare det: I løpet av 31 kortfilmer som til sammen klokker inn på en knapp time, får de også tid til å fortelle om himmelfarten. Så enkelt kan det altså gjøres: om folk hadde sluttet å mekke film om Jesus i 1904 hadde vi fremdeles hatt en versjon som i det minste fortalte hele historien.

For feinschmeckeren: Matteusevangeliet (1964)

Dette er kanskje godbiten blant filmene om Jesus. Pier Paolo Pasolini, en italiensk marxist, bestemte seg på 60-tallet å lage en versjon av Matteusevangeliet som holder seg nokså tett til kilden, og som ved bruk av amatørskuespillere (deriblant Enrique Irazoqui som fremstiller en Jesus med forstyrrende store øyenbryn) forsøkte seg på et nærmest dokumentarisk preg. Ikke for det: Matteusevangeliet er en vakker, dvelende film med et fullstendig himmelropende kickass soundtrack hvor bruken av Odettas versjon av «Sometimes I Feel like a Motherless Child» stikker seg ut.

For nostalgikeren: The Greatest Story Ever Told (1965)

For noen av oss vil slike oldtidshistorier gjøre seg best inne på en soundstage hos et av Hollywoods største historier, med et tonn basuner i sountracket og, aller helst, med Charlton Heston i en av rollene. For den seeren er «The Greatest Story Ever Told» det åpenbare alternativet. Ikke bare får du Charlton Heston: I rollen som Jesus finner vi Max Von Sydow, John Wayne får spilt den romerske centurionen som ved veis ende utbryter «surely this man was the son of God» – og Pat Boone spiller en engel! Rent bortsett fra det er filmen en nokså ordinær, gudsjammerlig lang og nokså plaprete film. Men den skal ha for en ting: Den teatralske og mørke korsfestelsesscenen (inkludert nevnte John Wayne) er den beste jeg har sett.

For deg som ikke fikk nok av søndagsskolen: JESUS (1969)

The Jesus Film er forkynnelse fra ende til annen, og du kan velge en versjon tilpasset ditt eget land! I starten av den norske versjonen møter du alt fra oljearbeidere til folk på Karl Johan som snakker om hvorfor de tror på Gud. Selve Jesus-delen av filmen er en nokså streit gjenfortelling av Lukasevangeliet med norsk voice over. Av en eller annen grunn har jeg en anelse av at dette er en film som er blitt sett av flere nordmenn enn vi aner.

For musikal og Judas-entusiasten: Jesus Christ Superstar (1973)

Andrew Lloyd Webber og Tim Rices gjenfortelling av historien om Jesus er en fullstendig hysterisk, postmoderne clusterfuck med høflig hardrock og smektende ballader og Carl Anderson som kanskje tidenes beste Judas. Denne filmen fordrer at du kjøper et amalgam av sceneshow-på tv, tidvise flukter inn i mer autentisk år 0-drama og haugmasse synging. Allikevel: Om du er mest komfortabel med Jesus som hippie, er «Jesus Christ Superstar» filmen for deg. Den innevarsler dessuten en periode i Jesusfilmhistorien hvor det er innafor å fremstille Jesus som blond og blid. Jeg antar at det løste noen floker.

For deg som liker blonde Jesuser med angst: The last temptation of Christ (1988)

I Scorseses film er Willem Dafoe alle Jesuser på en gang: Han er et tvilende menneske med kroppslige behov (som til og med snekrer kors for romerne). Han er en fryktløs magiker som vekker Lasarus fra de døde. Han er en snill og modig hippie som preker kjærlighetsbudskapet, og han er profeten som grenser til det nærmest fanatiske der han lover kraftig oppvask og død og fordervelse over de som prøver å motstå guds budskap. Summen er en salig forvirrelse, en film som nettopp forsøker å bale med alle de forskjellige versjonene av Jesus som verserer rundt om kring. Det er ambisiøst, grotesk og til tider nokså fjollete. I tillegg opererer filmen, i likhet med boken til Nikos Kazantzakis, med en alternativ slutt, hvor vi får et slags innblikk i hva som hadde skjedd hvis Jesus hadde levd videre som en vanlig, snill snekker. Legg til et soundtrack som veksler mellom pseudoautentisk datidsmusikk og episk 80-talls-pop, og du har en film som mest av alt ønsker å si noe sånt som: «Jesus? Det er vanskelig, det».

For deg som ønsker å se «The Last Temptation of Christ», bare uten alt kjetteriet: Jesus – The Movie (1999)

Anbefalingen er ikke min, men hentet fra nettstedet Christianity Today. Denne TV-filmen har åpenbart blåst halve budsjettet på å hyre inn Gary Oldman som Pontius Pilatus. Resten av filmen ser for så vidt bra ut, problemet er bare at de portretterer Jesus som en litt fjollete, hårete kosebamse (blond, åpenbart) som det er vanskelig å være noe annet enn fullstendig likegyldig til.

For deg som savner sadisme og antisemittisme i hverdagen: The Passion of the Christ (2004)

Ja, dere, la oss alle sammen sette oss ned og se Jesus bli revet i fillebiter i to gudsjammerlig lange timer. Mens vi gjør det, la oss sørge for at all tenkelig skyld legges på de mange skumle rabbinerne som figurerer i filmen, snarere enn en regissørens åpenbare blodtørstighet. «Passion of the Christ» er en tvers igjennom usympatisk film (som sagt, Mel Gibson er en stor kødd). Det er ikke brutaliteten i seg selv som gjør det, for den er man på mange måter nødt til å leve med: Det er en del av historien, og et forsøk på å formidle en brøkdel av hvor grønnjævlig det må være å dø av korsfestelse er ikke i seg selv tvilsomt. Men hvis du som seer ikke merker den sykelige skadefryden som ligger bak hvert eneste piskeslag, den skinnhellige og altoverskyggende fråden det er gjort med, følger du ikke godt nok med. I denne filmen er Jesus lite annet enn en bevrende kjøttklump, fra han blir tatt til fange i Getsemane til han dør på korset om lag 12 timer etter. Det siste du ser i filmen er Jesus som står opp, før Mel Gibsons navn pryder rulleteksten. Tilfeldig? I alle andre filmer ville jeg vært tilbøyelig til å si ja. I denne? Not so much.