Jeg har gått i parallelklassen til Tommy Steine. Både på Sætre barneskole (77-82) og Tofte ungdomsskole (83-85). Skal ikke knause om det, altså. Ikke et vesentlig poeng å nevne, annet enn at jeg endelig får brukt denne informasjonen til noe, om ikke annet enn som anekdotepynt.

Til saken: Var det en god idé da man i fjor høst forente fire høyst forskjellige komikere i et turnerende show på kryss og tvers av Norge? Var det en skikkelig drøy sjanse å ta med kamera på slep?

Den nagende tvilen som manes fram av programskaperne rundt denne problematikken danner den dramaturgiske motoren bak TV 2s nye dokusåpe, der kvartetten Sturla Berg Johansen, Tommy Steine, Rune Andersen og Jonas Kinge Bergland utgjør «Komikameratene».

«Komikameratene» er en så døll tittel at det blir superdølt å skrive at det er dølt, og det er vel kanskje noe av poenget. Det er nemlig Tommy Steines hjertebarn, en fyr som på mange måter har definert den folkelig-joviale komikken de siste ti-femten årene. Gjennom ti episoder skal vi følge de fire artistene på en turne gjennom Norge, og samtidig som de utvikler nytt materiale på veien må de også lære seg å samarbeide, en forutsetning for at showet skal bli en suksess.

Vi tv-tittere skal liksom være flua på veggen mens kvartetten justerer seg i forhold til hverandre, men det blir fort tydelig at dette er en serie som er gira for konflikter, og ikke alle føles like spontane, for å si det forsiktig.

Det er nemlig en rar sjangerblanding vi blir servert her: én del «på veien»-dokumentar, én del reality-tv der tv-kameraet blir en slags fortrolig venn som komikerne kan betro seg til enkeltvis. Samt én del «Nissene over skog og hei»: Enten har de brukt Kristian Ødegård som fortellerstemme, eller en fyr med helt lik stemme og tonefall. Resultatet er uansett det samme: Påtatt alvorlig og dermed underliggende ironisk. Dét blir fort forvirrende.

«Fire høyst forskjellige komikere» skriver jeg lenger opp, men må vel som snobb innrømme at jeg gladelig dytter Tommy Steine og Sturla Berg Johansen inn i samme revy- og buskisbås, uten å egentlig ha satt meg inn i noen av herrenes karriere i vesentlig grad. Noen fordommer må man få lov til å beholde. Det virker dessuten som om programskaperne i produksjonsselskapet Seefood har kalkulert med og kanskje til og med deler min skepsis.

Rune Andersen er, kanskje ikke så overraskende, den jeg har mest respekt for. Det er liksom aldri tvil om at det ligger mye innsikt, tankevirksomhet og hardt arbeid bak parodiene hans.

Jonas Kinge Bergland, en aspirerende standupkomiker som tilhører «Torsdag kveld fra Nydalen»-generasjonen, er stakkaren som ingen har hørt om og som hele tiden føler seg som en fisk ut av vannet. I løpet av de tre første episodene vi har fått se, fungerer han mest av alt som en litt sytete kommentator som mener de tre andre er fullstendig nedsnødd.

Veldig morsomt blir det aldri, men intensjonen er nok snarere å vise hva som foregår i kulissene bak et turnerende komi-forestilling. Og det et mest interessante med serien er nettopp at vi får være med backstage og på turnebussen for å se hvordan moderne underholdere arbeider i praksis.

Eksempelvis: I løpet av de første episodene utvikler Rune Andersen sin blodferske Hans Olav Lahlum-parodi, men uten å ha skrevet ferdig materialet, og det er til tider direkte nervepirrende å følge ham fra han dødsstressa ni-øver på bussen til han står ferdig på scenen i skallaparykk og tjukk brilleinnfatning Det er også interessant å se de forskjellige reaksjonene «Komikameratene» får fra publikum i de forskjellige delene av landet.

I det hele tatt så skulle jeg ønske at Seefood hadde lagt større vekt på det dokumentariske, og mindre tid på helt opplagt regisserte scener (som at Steine plutselig begynner å lide av flyskrekk og må kjøre fra Alta til Honningsvåg i stedet for å overlate skjebnen til Widerøe. Eller at Steine tar oppgjør med sin «71-grader Nord»-fortid og bestemmer seg for å hoppe over juvet på Nordkapp. Eller at Steine bestemmer seg for å klage på hotellrommet slik at han blir oppgradert til suite).

Du skjønner tegninga. Noen scener føles omtrent like spontane som kappkjøringene i «Top Gear», at det nettopp er flua på veggen som står for regien. Jeg kan ikke helt skjønne at det skal være nødvendig å ljuge på seg autensitet når virkeligheten er så mye mer interessant.

I høst gikk det en serie på NRK som i utgangspunktet var forbløffende lik, «Norge på kryss og tvers», der Egil Hegeberg og band turnerte Norge. Den var mye morsommere og mer interessant enn «Komikameratene». Ikke minst fordi Egil Hegeberg er en fyr som vet å leke med konvensjoner og klisjeer. Blant annet ved stadig å forsøke å stikke av fra kameramannen.

Hi-hi. Har skjønt et par ting om formidling, den fyren der.