• Tour de France kan du blant annet se på Eurosport, som nå inngår i Comoyos live tv-tjeneste (beta). Den kan du kjøpe tilgang til her!

Endelig.

Endelig skal det handle om doping igjen. Denne gangen er det det franske laget Europcar som er under lupen, i følge den franske avisen L’Equipe.

Sånn har det nemlig blitt: I morgen ruller Tour de France i gang, denne gangen med en ordentlig prolog, lagt til Liége (for de som er helt Lille Marius er dette en by i Belgia og ikke, som jo naturlig hadde vært, Frankrike), og da kan vi igjen søke i vår mentale ut-boks og hente fram vår moralsk overlegne holdning om at «nei, det ser jeg ikke på lenger, alle er jo fulle av doping uansett». Vel, mulig det. MULIG DET! Men har du sett blodslitet de skal igjennom? Galskap.

Tjue dager med ren tortur for å kunne ha på seg ei tettsittende gul sykkeltrøye. Tortour, om du vil. Eller, hvis Thor Hushovd hadde vært med istedet for å spare seg til 8.plassen han skal kjøre inn til i London-OL i august: Thortour (denne er mest aktuell under klatreetappene i Pyreneene, da han som kjent er ubrukelig i oppoverbakker, så lenge de ikke er slake). Før de til slutt når toppen – og raser ned i 95 kilometer i timen. 95 kilometer i timen! På et sykkeldekk litt tykkere enn ei klokkereim! Jeg får vondt i magen bare av å tenke på det.

For ikke snakke om hvordan jeg hadde det da jeg begynte å se den to timer lange tyske dokumentaren «Höllentour» på YouTube her om dagen.

«Hell On Wheels» heter den på engelsk. Tittelen forteller alt du trenger. Filmen følger det tyske laget Telekom, som senere ble til T-Mobile, gjennom Tour de France i 2003, fra prolog og helt fram til Champs E’Lysée.

Vi følger Erik Zabel, mannen med flest grønne trøyer (flest spurtpoeng) i Tour de France-historien, gjennom tre uker med reinheklet strev, samt de noe mer klatresterke fjellgeitene Alexander Vinokourov og Rolf Aldag, og vi følger lagets lege og massør, Eule, en bestefaraktig fyr som snakker når han må og holder kjeft når han skal. Ellers ser du sportsdirektører i bil, mekanikere og andre T-Mobile ryttere, som nær sagt alle som én, på et eller annet tidspunkt, tar del i en massevelt der de river av seg huden fra sånn cirka nakken og ned til ankelen før de kaster seg på setet og tråkker videre. Ugh. Lance Armstrong ser man bare glimtvis, gudskjelov.

Lukke-øya-eller-se-en-annen-vei-sekvensene til tross: «Höllentour» er en fantastisk film. Filmskaperne er med inn på hotellrommene og massasjebenkene, de kommer tett inn på Zabel og Aldag, som ikke bare fremstår som reflekterte og poengterte, men også personlige og sårbare.

Kameraet er med overalt (vel, ikke til medisinskapet), samtidig som du slynges fram og tilbake gjennom Tour de France-historien via en gammel franskmenn som snakker nesten enda fortere og mer frenetisk enn hva rytterne sykler i filmklippene fra 1910, lenge før 24-bilder-i-sekundet-teknologien hadde kommet på banen. Sjekk forresten dette klippet fra… 1901! Thomas A.Edison slår seg løs.

Du har dessuten de mer eller mindre påkrevde scenene fra franske landsbyer som samler seg foran vinflasker og en bitteliten TV innerst i kafeen, og du har hissige politikonstabler som jobber hardt for å stagge lokale tilskuere.

Tour de France var andre greier før fargefilmens fødsel, la det være sagt. Rytterne før krigen(e) var gjerne folk som jobbet i gruver til vanlig, og som i tour’en fant en vei ut av den. Amatører, rett og slett. I dag er sykkelidretten full av penger. Likevel er det ting som forblir som før. Som Erik Zabel påpeker:

– Vi tjener mer… men slitet og plagene i fjellene har ikke forandret seg.

På YouTube fins det forøvrig flere gode sykkeldokumentarer. To av dem er bent fram griselekre, laget på midten av 70-tallet – den gangen de fortsatt syklet i sine raffe små luer – av den danske dokumentaristen og sykkelentusiasten Jørgen Leth (danskene, fjelløse som de er, er underlig nok gode klatrere når det kommer til sykkel), og derfor også midt i blinken for alle hipstamatic-brukere der ute – alt er drapert i en gammelmodig koloritt. Den første, «Stjernerne og vandbærerne» tar oss med gjennom Giro d’Italia, verdens nest største ritt, i 1973, da belgieren med det maur-i-halsen-aktige navnet Eddie Merckx regjerte sykkelsporten.

Vannbærerne i tittelen referer ikke til tilfeldige folk i løypa som kommer løpende med vannbøtter, men snarere hjelperytterne i de ulike lagene – de som må ned til halen av feltet, der bilene befinner seg, for å hente drikkeflasker til de store kanonene på laget. Strengt tatt er «Stjernerne og vandbærerne» nesten like mye et filmdikt som det er en dokumentar – Leths malende stemme som gir oss slike poetiske utsagn som «he’s taking a hard, long lead- but he’s in bad company. It’s a beautiful waste of energy», de svale pianotemaene, den lengselsfulle trompeten – Giroen bare flyter verdig avgårde her, nærmest uanstrengt og friksjonsfritt, og uten harde kanter.

Den andre filmen, «En Forårsdag i Helvete» («A Sunday in Hell»), følger omtrent samme formel, bare at rittet nå er Paris-Roubaix og året er 1976.

Uansett. Imorgen triller årets Tour de France-felt ut av de respektive depotene sine. Contador er fortsatt suspendert. Andy Schleck er ute med kragebeinsbrudd. Cadel Evans og Bradley Wiggins holdes som favoritter. Folkefesten i Pyreneene kan begynne, og forhåpentligvis går ikke rullegardina ned.

Problemet man står overfor, som tidligere nevnt, er bare: Hvorfor skal vi nå egentlig se på dette? Hvis alle rytterne uansett er som små rullende apotek, med hele sykehus bak seg i hjelpebiler?

– Men hva er det du sier, gutt?

Johan Kaggestad, sykkeleksperten til TV2 og det årlige soundtrackt til juli måned på TV, høres regelrett fortørnet ut.

– Det har jo aldri vært større interesse og oppmerksomhet rundt Tour de France enn nå. Publikum strømmer til Frankrike, og TV-seerne er flere enn noen gang. Hva er dette for tull du sitter og finner på? Dessuten er det langt flere dopere som blir tatt innenfor friidrett og langrenn enn sykkel nå. Tingen er bare at sykkelsporten har tatt et oppgjør med dette, friidretten har det ikke.

– Jeg prøvde bare å provosere litt.

– Haha, det klarte du iallefall.

– Thor Hushovd stiller ikke i år. Hva får det å si for den norske interessen?

– Nei, det er klart, Thor er den desidert mest kjente norske idrettsutøveren i Frankrike. Ingen andre er i nærheten. Og vi er jo vant til at han er med og kjemper om etappeseire. Men vi har også Edvald Boasson Hagen, som kjører for det beste laget i verden, Sky, så det blir nok å glede seg over i år også. Men klart, jeg syns det er ordentlig leit at Thor ikke er med.

– Er det et mer åpent Tour de France i år?

– Det vil jeg si. Åpnere enn på lenge. Det er to ganske klare favoritter i Evans og Wiggins, men det er et lass med gode ryttere som har vunnet VM og etapper i Giro d’Italia og det ene med det andre.

– Hva er det som er så fascinerende med dette, egentlig?

– Vi nordmenn liker jo å se idrettsutøverne seigpine og plage seg selv. Vi liker utholdenhetsidrett. Da må jeg si som Ingvar Ambjørnsen, som forøvrig ikke finnes sportsintressert. Det er et ritt der rytterne hele tiden befinner seg på en knivsegg mellom liv og død, mellom himmel og helvete. Du kjører inn i bakhjulet på ham foran deg, og i neste sekund ligger du i asfalten med brukket kragebein. Og samtidig er det en kultur innen sykkelsporten for at du ikke gir deg før du fraktes vekk på båre, omtrent. Det er sånt vi liker å se, avslutter Kaggestad.

Her om dagen lette jeg etter filmer som kunne skjerpe apetitten foran Wimbledon-turneringen. Det gikk bare sånn passe. Det vrimler ikke av gode sykkelfilmer heller, bare for å ha det klart. Men jeg fant én: ”Breaking Away” fra 1979, en av de virkelig store coming of age-klassikerne i amerikansk film.

Filmen er en slags reversert filmatisering av John Fantes roman «Vent til våren, Bandini»: Den følger fire gutter som akkurat har fullført college, og ikke vet helt hva de skal gjøre med livet – en av filmens taglines var «The story of four guys in imminent danger of turning 20». Byen de bor i, Bloomington i Indiana, er delt i to ungdomsgrupperingsmessig: Middelklassefolka som går på universitetet, og arbeiderklassefolka, de såkalte cutters, etter steinverket som har bygget det meste av byen, men nå er nedleggingstruet. Blant disse finner du 19 år gamle Dave, hvis eneste ønske er å kunne være italiensk. Han elsker italienske sykkellag, og han elsker Rossini og Puccini. Sjekk dette klippet.

Dessuten elsker han ei jente med et italiensk etternavn som han gjør kur til gjennom å late som han er italiensk student ved universitet, noe som ikke funker før han synger serenade for henne under balkongen (cringeworthy så det holder!). Det hele går hans far, eller ’Papa’ som Dave kaller ham, på nervene. Papa er lei av denne fruktløse romantiseringen av alt som smaker av Italia. Og han er lei av pasta på bordet hver eneste dag. Som han til slutt utbryter til sin kone:

– No more -ini food in this house! I want some American food. I want French fries. Oh, and that cat’s name is not Fellini. It’s James!

Mye tvilsomt skuespill til tross: «Breaking Away» inneholder en nydelig, tjue minutter lang banerittsekvens på slutten. Dessuten er Dennis Quaid fra 80-tallsfavoritten «Min mikropartner» med. Til å spille Cyril, en av de fire guttene, finner vi til alt overmål en purung Daniel Stern, som elleve år senere skulle bli atskillig mer kjent som Marv i «Hjemme alene»-filmene:

Såpass stor suksess gjorde «Breaking Away» at man lagde en åtte episoders miniserie i kjølvannet av den. Episodene ligger på YouTube, men de er nok mer for de veldig spesielt intersserte. Ellers fins det en sykkelfilm med Kevin Costner, «American Flyers», fra 1985, samt en med Kevin Bacon, «Quicksilver»:

Kevin Bacon omtaler ofte «Quicksilver» som den dårligste filmen han har spilt i. Noe som ikke sier så rent lite – vi snakker tross alt om en mann hvis CV inkluderer «Hollow Man».

Til slutt en liten musikalsk epilog: Mark Ronsons «The Bike Song».

God Tour!

 

  • Tour de France kan du blant annet se på Eurosport, som nå inngår i Comoyos live tv-tjeneste (beta). Den kan du kjøpe tilgang til her!