Biopic-sjangeren er på langt nær død. Særlig filmer om rockeikoner kommer ut med jevne mellomrom – til ujevn mottakelse og grad av kunstnerisk suksess. Noen har kanskje nylig slitt seg gjennom nattetimer på bortgjemte tv-kanaler med «Stoned» (filmen om Rolling Stones-grunnlegger og pretty boy, Brian Jones) eller «Lennon Naked» (om John Lennons traumatiske forhold til The Beatles og verden rundt ham). Begge to eksempler på at en muligens god og spennende idé ikke alltid lager magisk film. I begge disse  filmene fikk de ikke engang fått klarert musikkrettigheter, noe som jo er en smule essensielt i en film om såpass store musikere.
De fleste av oss husker vel uansett Val Kilmer som øglekongen Jim Morrison i Oliver Stones «The Doors», Stephen Dorff som det «ukjente» Beatles-medlemmet Stuart Sutcliff i «Backbeat» eller Sam Riley i Anton Corbijns biopic om Joy Division-vokalist, Ian Curtis, med varierende grad av glede. Det å skulle portrettere store kunstnere, som millioner av fans allerede har en nærmest religiøs oppfatning av, ender fort opp som en umulig oppgave. Dessverre.

Med nyheten om at Outkast-medlem André 3000 i disse dager spiller i filmen om gitar-Gud Jimi Hendrix er allikevel spenningen på ny tilstede. Og som med neste alle slike filmatisereinger er vel egentlig selve nyheten om filmen det beste. Forventningene til hvordan regissør og skuespillere skal løse den gorgiske knuten. Le litt av traileren. Å finne fram skivene og spille dem på nytt. Å glede seg. Det er vel det som på markedsføringsspråket kalles «å kapitalisere på følelser».
Produsent Peter Newman har i hvert fall ikke forhastet seg med sin biopic om Janis Joplin. I hele 12 har han forsøkt å stable på beina en uavhengig film om det tragiske ikonet Joplin, og sitter samtidig med eksklusive rettigheter til å bruke 21 av hennes mest kjente sanger. Samt rettighetene til en mengde brev og intervjuer som vil bli brukt i filmen. Newman er heller ingen smågutt. Som produsent av indie-slagere som «Smoke» og «The Squid And The Whale» (og professor i både business og kunst ved NYU!) har han etablert seg som en viktig aktør i ameriansk indiefilm.

Og han vet ikke minst å plukke sine folk. I går slapp nyheten om at det er stortalentet Sean Durkin som skal regissere «Joplin». Den kanadisk-fødte regissøren har knapt rundet 30, men er allerede et av filmverdenens heteste navn. I fjor stakk han av med Dramatic Directing Award på Sundance, for den nevrotiske slipp-meg-ut-av-kulten-filmen «Martha Marcy May Marlene», og vant året før prisen for beste kortfilm i Cannes med en film rundt samme tema. Filmen ble dessuten det store gjenombruddet til den yngste av de talentfulle Olsen-søstrene, Elizabeth.

Men det er en annen spennende, ung skuespillerinne som skal bekle rollen som rockeikonet Janis. Nina Arianda, som med «Joplin» gjør sin første hovedrolle på det store lerretet, er mest kjent fra skuespillet «Venus in Furs», som i forfjor gjorde furore både på og av Broadway. Kritikkene var fenomenale og Arianda vant en Tony-pris for sin innsats i stykket. Hun var også å finne i Woody Allens nest-nyeste film, «Midnight in Paris». Produsent Newman er klar på at Arianda selv skal synge Joplins vokal og hevder at hun har stemmen til å nærmest gjøre det umulige. Spennende.

Handlingen i filmen kretser rundt de siste seks månedene av Janis Joplins liv, seks måneder som i følge ulike kilder beskrives som både de beste og verste i hennes liv. Joplin var for lengst en verdenstjerne og hadde til og med gjort en liten ryddesjau i eget liv på ferie i Brasil. Men hun var allikevel dypt ulykkelig. De siste månedene av sitt liv brukte hun i studio med the Doors-produsenten Paul A. Rotchild (som på den tiden hadde forlatt The Doors med ordene «This is cocktail music!» -om låta «Riders on The Storm»!) og det rødglødende bandet hennes, Full Tilt Boogie Band. Det vil si -når hun ikke drev med drikkekonkurranser på den beryktede bula Barney’s Beanery i Hollywood, hang ut med Bobby Womack (sjekk ut låta «Trust Me») eller sang inn bursdagshilsen til John Lennon.

Albumet  «Pearl» ble aldri helt ferdig mens Joplin fortsatt var i live, men ble hennes største kommersielle sukksess da den kom ut etter hennes død. Døde gjorde hun nemlig på et motell i Los Angeles den 4. oktober 1970 av en overdose heroin. Hennes siste ytring til verden var innspillingen av en a capella-låt, som også ble henne mest kjente:

«I’d love to sing a song of great social and political import,» lyder introen på låta. Så gjenstår det å se om filmen lever opp til det mantraet. «Joplin» går i produksjon tidlig neste år og har et budsjett på 20 millioner dollar.