Å slakte musikaler er jo verdens enkleste journalistiske øvelse. For man kan jo ikke lage en musikal uten å vasse i klisjeer, overspill og usannsynligheter på én og samme tid.

På den annen side kan man jo si at det er nettopp derfor man liker dem. Musikaler formidler enkle følelser, uttrykker sinnsstemninger med sang, backer opp drivet i handlingen med en dans. Og så videre.

Da «Smash» først ble vist i fjor ble serien markedsført som en mer voksen «Glee». Og for all del, her finnes mer svette, sex og penger enn du noen gang kommer til å finne blant de velstriglede «Glee»-kidsa. Men den største forskjellen er vel denne: Musikalnumrene i «Glee» former handlingen. I «Smash» er det derimot handlingen som former musikalnumrene. Og det utgjør en stor forskjell.

Serien handler om en produsent (Anjelica Huston) og et musikalforfatterpar (Debra Messing og Christian Borle)som bestemmer seg for å sette opp en helt ny musikal basert på Marilyn Monroes liv. Et risikabelt prosjekt, for å si det mildt. I løpet av den første sesongen følger man produksjonen fra start til slutt, med alt det innebærer av å finne investorer, besette roller, plukke låter og koreografi.

Alle de involvertes personlige dramaer følger vi naturligvis også tett, og alt utspiller seg med et enormt tidspress som bakteppe. Kommer produksjonen til å bli ferdig i tide?

Etter at serien hadde sendt et par avsnitt begynte en del amerikanske tv-kritikere å innrømme at de hatkikket «Smash».

På et «objektivt» plan avskydde de den – det var en odyssé i klisjeer med intriger på såpenivå. Men samtidig erkjente de villig at de også var helt oppslukt av serien.

Det finnes mange eksempler på mer eller mindre vellykkede «bak kulissene»-serier, som «The West Wing», «30 Rock» og «The Newsroom». Her var enda en, bare med sang og dans – siden det er dette miljøet serien beveger seg i. Det er liksom take it or leave it.

Klisjeer finnes det i hvert fall bra med: Den skruppelløse divaen, den søte, uskyldige og talentfulle tøsen fra landet som har reist til byen for å virkeliggjøre sin drøm, demonregissøren som ligger med alle og den overambisiøse assistenten. For å nevne noen.

Vil man være grei kan man kanskje betrakte dette som arketyper snarere enn klisjeer. Altså, det er slik hierarkiene på hardt pressede arbeidsplasser ser ut i mange tilfeller. Akkurat som i «The West Wing», «30 Rock» og «The Newsroom», bare med visse modifikasjoner.

Den aller største forskjellen mellom «Smash» og overnevnte serier er at folk bryter ut i sang nå og da. Men det er lett å tilgi. For det første er det miljøet vi ferdes i, som sagt. For det andre er sangene faktisk rent fantastiske, i hvert fall tidvis.

Og «Smash» er en serie med ambisjoner, som vil vise baksiden av Broadway, den tøffe konkurransen, det uhørte presset om alltid å gi alt og kjempe mot tiden. Og hvordan én eneste ting – pressen, pengene, følelsene – kan senke alt.

Jeg tilhørte lenge skaren av hat-elskende kritikere, men merker nå hvordan jeg har blitt fullstendig oppslukt av serien og ser den kun av kjærlighet. Jeg har gått over til siden som elsker den uten forbehold.

Så når sesong to har premiere på NBC 5. februar er det jeg som sitter foran tven i trikot og dansesko. Og jeg kommer ikke til å skamme meg for det.