De eneste to rollefigurene i Paul Tunges «Demning» har møtt hverandre en sen kveld på en bar, ligget sammen og bestemt seg for å gå på fottur i de bergenske byfjellene i flere dager etterpå. Det er et så i overkant romantisk utgangspunkt at filmen fort kunne tatt en helt annen vending enn den gjør. «Demning» viser den umiddelbare spenningen mellom to mennesker som er tiltrukket av hverandre før alt brytes ned på brutalt vis. Den formidler med særdeles vakre naturbilder og dvelende close-ups hvordan to vidt forskjellige mennesker fort kan bli blindet av en kvelds seksuell beruselse. Jeg tok en liten prat med regissør Paul Tunge om filmen.
I «Demning», som også i «Kano», er du både manusforfatter, regissør og fotograf. Det er åpenbart at det er din helt egne visjon vi ser. Er det slik du helst vil arbeide i framtiden også?
I utgangspunktet springer denne metoden ut fra ren nødvendighet. Da jeg planla «Kano» i 2009 hadde jeg ingen å samarbeide med i Bergen, det var få som hadde samme referanser som meg. Det ga mersmak å skyte «Kano» på egen hånd, og det virket vanskelig å ikke fortsette med det. Men det er klart, selv om jeg gjennom å skyte selv kan skape en stor ro for aktørene og mye frihet, går jeg glipp av lærdom ved å jobbe med andre. Det siste året har jeg samarbeidet om både regi og foto med Egil Larsen på dokumentaren «Ad Astra», og det er lett å merke hvordan kvaliteten og mangfoldet i det estetiske øker når en samarbeider.
Hvor mye innspill fra de andre har du tillatt? Fins det improvisasjon her?
Det har ikke vært innspill fra crewet eller finansiører på dette prosjektet, men skuespillerne har hatt mulighet for å improvisere. Jeg vil si at 75 prosent var skrevet på forhånd og 20 prosent skrevet i selve opptaksprosessen. Et par enkeltscener har også vært improvisert.
Lite eksposisjon, kroppsspråk foran dialog – er det denne veien norsk film går? Og hvis ikke, er det kanskje på tide?
Det tviler jeg kanskje på, men det er helt klart en generasjon med yngre filmskapere i Norge nå som jeg er svært spent på å se filmene til fremover.
Du har castet noen veldig gode skuespillere. Hvor fant du dem, og hvordan var prosessen?
Jeg møtte Jørgen Hausberg Nilsen i Bergen da han var 17 år og spilte i Gunnar Vikenes’ «Vegas». Han er veldig talentfull og har lenge vært nær å få større roller i store filmer. Dermed visste jeg at han kom til å være svært fokusert og motivert. En bekjent tipset meg om Joachim Kvamme, som hadde sett «Kano» og fortalt at han kunne tenke seg å prøve seg som skuespiller. Han hadde aldri vært foran kamera før, men jeg merket da vi snakket sammen at han ville fungere bra under Jørgens dominans. Det var en tilfeldighet at jeg ble tipset om nettopp ham mens jeg fortsatt skrev på prosjektet, men det gav meg muligheten til å forme karakteren hans deretter.
For Jos (Kvamme) del, som den mindre fjellvante av dem, ser jeg for meg at bergensvidden blir et stadig mer klaustrofobisk og isolert sted. Hvor viktig var denne locationen for deg, og for historien du ville fortelle?
Jeg jobbet på andres filmer i flere år i Bergen, og deler av den tiden bodde jeg på fjellsiden. Vi både løp mye der oppe og overnattet. Da fant jeg flere locations som interesserte meg. Bergen er en by jeg alltid får lyst til å lage film i når jeg besøker, men å bo der kan være intenst fordi byen er helt innestengt av fjell. Det er en slags naturlig klisje å gå opp i fjellene og se livet sitt fra et annet perspektiv. Dette var i alle fall noe jeg romantiserte da jeg selv kom til byen 20 år gammel. I filmen er dette primært fortalt via Jo.
J (Hausberg Nilsen) er en veldig interessant figur. Det er tydelig at han sliter med noen indre demoner. Hvor kom denne karakteren, med all hans innestengte aggresjon, fra? Er han en typisk sint ung mann?
Jeg skrev «Demning» etter 22. juli-rettssaken, og alt fokuset på innestengt aggresjon ble et utgangspunkt for ideen til prosjektet. Karakteren gjenspeiler imidlertid på ingen måte Breivik, men ideen om mislykkethet står sentralt. Det håpløse i å ikke kunne være den en vil, eller drømmer om å være, i samfunnet.
Vi må snakke om regissører og inspirasjonskilder også. Hvem setter du høyest, og hvem har du latt deg inspirere av?
Det er flere filmer som har vært viktige for dette prosjektet – Philippe Grandrieux’ «Sombre», Bruno Dumonts «Hors Satan», Claire Denis’ «Beau Travail», Ingmar Bergmans «Persona» og Gus Van Sants «Gerry». Ofte kan jeg like gjerne bli inspirert av en produksjonsmetode som av det kunstneriske, så sant det kunstneriske fungerer. Michael Haneke blir jeg alltid inspirert og fascinert av, for måten han porsjonerer ut informasjon og skaper forventninger han så ikke innfrir. Jeg forsøkte på noe av det samme i «Kano», men kom ikke helt i mål. Jeg håper å ha kommet nærmere dette elementet med «Demning».
Hva er ditt neste prosjekt?
Jeg har jobbet en stund med kortfilmen «Lengden av et pust», som handler om tuberkulose på 1920-tallet. Jeg skriver også på et nytt manus til en spillefilm. Den heter «Ungdomskilden», og handler om en ung etablert mann med angst for alderdom og familieliv. Han oppsøker en undergrunnsterapeut via det mørke nettet, og får et dop som skal vekke barndommen til live. Om det kommer enda en film med mikrobudsjett er ikke helt bestemt enda.
Demning kan ses på kino i Oslo 4. – 6. desember og vil bli gjort tilgjengelig online neste år. Bestill billetter her
