Vel, noen ganger straffer det seg å være optimistisk. Jeg hadde faktisk forhåpninger til denne hardkokte actionthrilleren, som så ut til å være en liten diamant i rett-på-hjemmekino-jungelen.
Vi har jo oppdaget en del godbiter her det siste året. Optimismen var ikke ubegrunnet: «The Courier» har et budsjett på 15 millioner dollar, noe som ikke er all verden i Hollywood-sammenheng, men romsligere enn vanlig for en produksjon som dette. Filmen er dessuten regissert av israelske Hany Abu-Assad, som sist ble Oscar-nominert med gripende krigsdramaet «Paradise Now» (2005).
Vi snakker også om en rolleliste som inkluderer godtfolk som Mickey Rourke, Til Schweiger, Lilly Taylor og Jeffrey Dean Morgan.
Sistnevnte er en staut karakterskuespiller som har vært på randen av et skikkelig gjennombrudd i flere år. Etter tv-serier som «Supernatural» og «Greys Anatomy» har han dukket opp i filmer som «Watchmen». Siden storsatsningen «The Losers» floppet i USA ser det ut til at han mistet sitt momentum, og er nå stort sett delegert til hjemmekinomarkedet. Jeffrey Dean Morgan kler denne typen tøffingroller bra, men han burde definitivt være mer kresen når det gjelder manusene han aksepterer.
Han er tittelens «The Courier», en navnløs tøffing i New Orleans, som står opp med et livstrett stønn, starter dagen med å gulpe ned smertestillende, og limer igjen åpne sår med lynlim mens han pusser tennene. Hans spesialitet er å levere ting for klientene sine, uten moralske innsigelser eller brysomme spørsmål. Omtrent som Jason Statham i «Transporter»-filmene, rent bortsett fra at The Courier ikke kjører bil spesielt fort eller fighter i bar overkropp.
Hans siste oppdrag innebærer å levere løsepenger til en bande kidnappere i en forfallen, øde fornøyelsespark. Kidnapperne har plassert offeret sitt bundet på toppen av en berg-og-dal-bane, vippende på kanten av en planke – som om hun er i ferd med å bli kjølhalt av pirater. The Courier er nødt til å spurte i full fart opp en helvetes mange trapper opp til toppen av berg-og-dal-banen, uten å engang bli andpusten.
Den siste gangen jeg så noen gjøre noe liknende var faktisk Jerry Lewis i den gamle komedien «Cinderfella» (1960) – som spurtet opp 63 trappetrinn på under ni sekunder blank. Og da Lewis kom på toppen av trappen kollapset han av et hjerteattakk, og tilbrakte flere dager i et oksygentelt på sykehuset mens hans svevde mellom liv og død. Heldigvis er Jeffrey Dean Morgan i bedre fysisk form. Enten det, eller så har han en spenstig stuntmann.
Overleveringen av pengene går uansett uten problemer, men kidnappings-offret faller selvsagt fra planken, og The Courier må gjøre et imponerende stunt for å redde henne. Vel, det kunne i hvert fall ha vært imponerende. For umiddelbart ser vi et stort problem med filmen: blandingen av stunts og digitale bakgrunner fungerer ekstremt dårlig, og ser mer ut som noe i en film fra sekstitallet. Et enda større problem er at historien er så rotete fortalt at jeg tviler på at en levende sjel kan begripe hva som skjer her hele tiden – minst av alle regissøren.
Kureren blir tvunget til å utføre en jobb for en arrogant forretningsmann (Til Schweiger) – som tilbyr ham 100.000 dollar for å levere en koffert til en mann ved navn Evil Sivle. Oppdraget må utføres på to og en halv dag, og hvis kureren nekter å ta jobben vil familien til hans mentor Stitch («Breaking Bad»-kjenningen Mark Margolis) bli skadelidende. Haken er at ingen vet hvor denne Evil Sivle befinner seg. En sagnomsust skikkelse som får frem frykten i øynene til selv den mest garva forbryter. Det sies at Sivle døde, men ble brakt tilbake i live med svart magi. De sier at han er dødens venstrehånd, og ikke kan dø. Andre sier han er et spøkelse. Vi snakker med andre ord om New Orleans motsvarighet til Keyser Soze.
Hva som enn egentlig skjedde med Evil Sivle, utspilte det seg for ti år siden – da han ble uvenner med sin mentor Maxwell (Mickey Rourke), og fikk hele familien sin slaktet. Kureren får hjelp av biltyven Anna (Josie Ho), som er guddatteren til hans gamle venn Stitch. Sammen flyr de til St. Louis, der kureren oppdager at Sivle systematisk henretter alle han hadde kontakt med for ti år siden. Selv holder Sivle seg gjemt i skyggene, og overlater det skitne arbeidet til leiemorderne Mr. og Mrs. Capo (Miguel Ferrer og Lili Taylor). Et sadistisk ektepar som er en stor fan av «waterboarding» og tortur med tang.
The Courier oppdager gradvis at han har blitt viklet inn i en konspirasjon, og blir brukt som agn av FBI for å lokke frem den mytiske Evil Sivle. Men akkurat hva som skjer sånn ellers er det sannelig ikke så lett å tyde. Filmen har langt bedre skuespillere enn den fortjener, selv om castingen også er problem. Hvorfor har for eksempel den amerikanske FBI-agenten en bred, tysk aksent? Vel, bare fordi tyske Till Schweiger til slutt aksepterte rollen etter at alle andre takket nei – og han er jo kjent fra «Inglourious Basterds» og «The Three Musketeers». Så da får det bare være at han ikke snakker engelsk særlig bra.
Mickey Rourke tilbringer mesteparten av spilletiden på et lite kontor, mens han bjeffer ordre inn i en telefon. Ansiktet hans er dessuten skjult fra kamera hele tiden. Noe som får meg til å mistenke at de spilte inn alle disse scenene med en body double, og fikk Rourke til dubbe inn stemmen senere i løpet av en time eller to i et lydstudio. Da den virkelige Rourke endelig gjør sin entre, er han utkledd som Elvis Presley. Noe som er et enda rarere syn enn det høres ut, men innen den tid har filmen sklidd helt ut i surrealistisk tullball.
Jeg kan ikke begripe hvordan det var mulig å få finansiert et filmprosjekt med et så ustrukturert, rotete manus som dette (skrevet av to amatører uten tidligere filmerfaring). Enda verre: mange av elementene her er rappet rett fra «Transporter»-serien og Alan Parker-klassikeren «Angel Heart» (også den med Mickey Rourke). Så fort du oppdager dette vil du også instinktivt ferske hvor «The Courier» er på vei.
Med tanke på hvor mye som er stjålet fra andre filmer er det desto mer imponerende hvor usammenhengende «The Courier» er. Flere scener starter og slutter på merkelige tidspunkt, som om man har prøvd å skjøte sammen historien med de opptakene man satt igjen med etter at produksjonen gikk tom for penger. Alt bygger opp til en stor avsløring, men siden plottet er så fordømt klossete konstruert virker sluttpoenget bare forvirrende – og fiser ut i et flaut antiklimaks.
Nix, denne fungerer rett og slett ikke. Se heller «Angel Heart», som er en vemodig påminnelse om hvordan Mickey Rourke pleide å se ut:
