Mange har hevdet den siste tida at den tradisjonelle såpeserien er en døende sjanger. Husmoren – den originale såpeseriens opprinnelige publikum – er ikke en sterk målgruppe lenger, og dessuten slukker serialiserte (kvalitets)dramaer som «Gossip Girl» og «Game of Thrones» mye av såpetørsten hos de fleste av oss.
«Revenge» er derimot et eksempel på at det fremdeles går an å lage virkelig gode, perfekt «campy» og uforskammet underholdende supersåper.
Serien – som produseres av ABC i USA – er laget over samme lest som 80-tallssåper som «Dynastiet» og «Dallas» og senere sjangerklassikere som «Melrose Place» og «Savannah». Som tittelen mer enn indikerer handler «Revenge» om nettopp HEVN – i seg selv en glimrende fortellertrope å bygge et såpeserieplot rundt. Hevn som ruinerer kjipe, selvopptatte, grådige og moralsk tvilsomme rikinger er faktisk enda mer tilfredsstillende i disse økonomikrisetider.
Vi følger Emily Thorne som returnerer til The Hamptons, New York – elitens ferielekegrind – for å ta hevn over en rekke konspiratorer som ti år tidligere fikk hennes far uskyldig dømt for en terrorhandling de selv stod bak. I de første episodene faller én etter én av de mer ubetydelige medløperne, men Emily har hele tiden fokus på mestermanipulatorene bak hennes fars fall, ekteparet Grayson. Snart er vi over i fullt såpemodus.
Grayson-familien, den rikeste og mektigste familien blant eliten i The Hamptons, blir ledet med jernhånd av den karismatiske og kalkulerende matriarken Victoria Grayson, spilt av en særdeles glitrende Madeline Stowe. Stowe storkoser seg i rollen Victoria, en rolle hun utvilsomt har modulert i støpeformen etter Alexis Carrington.
Emily VanCamp, kjent fra «Everwood» og «Brothers and Sisters», er på sin side storslagen i rollen som den lynende intelligente, hensynsløse og kjølig blonde hevnengelen Emily. Renkespillet mellom de to kvinnelige intrigemakerne er frydefullt såpete og fungerer som en fabelaktig primus motor for handlingen. I min bok er det bare «The Vampire Diaries» som kan skryte av høyere frekvens av syke plotskifter og sjokkerende twister.
Universet er imidlertid også befolket av en rekke herlige og utspekulerte bikarakterer, alle med sin egen agenda, som for eksempel den eksentriske og ekstremt underholdende IT-gründeren Nolan Ross. Nolan, spilt av Gabriel Mann, får Mark Zuckerberg til å framstå som en harmløs valp. Vi møter også tradisjonelle såpetyper som den sutrete tenåringsdatteren, den noble fattiggutten, det naive offeret og den sosialt klatrende bestevenninnen. De er imidlertid alle fremstilt med en oppriktighet som gjør karakterene underlig fascinerende.
Det som gjør «Revenge» til noe mer, er hvordan serien hele tiden håndterer de moralske gråsonene karakterene befinner seg i. Den er aldri redd for å stille sin hevngjerrige heltinne i et mindre flatterende moralsk lys, mens Victoria ettersom serien utfolder seg fremstilles med mer ambivalens og menneskelighet enn førsteinntrykket skulle tilsi. Den er også interessant i et feministisk perspektiv, da de to kvinnelige hovedkarakterene Victoria og Emily begge er langt mer overskridende og sammensatte enn det som er tradisjonelt for sjangeren.
Men nå skal ikke jeg ødelegge «Revenge» med overanalysering her.
Serien er enkelt og greit såpeglatt og vidunderlig underholdning som har funnet den perfekte balansen mellom cheesy selvironi, camp og ektefølt realisme (så langt realisme er mulig i en såpeserie).
Såpen er heldigvis tilbake – og den er klar for hevn.
