Her kan du leie «Meeting Evil»
Hva er nå dette for noe, egentlig? «Meeting Evil» er åpen for tolkning, og selv etter å ha sett den er jeg ikke helt hundre prosent på hva den kan klassifiseres som. Noen vil se den som en thriller i «The Hitcher»-stil, for andre er dette muligens som en overnaturlig grøsser. Spør du Samuel L. Jackson tipper jeg at han ser filmen som en svart komedie. «Meeting Evil» er uansett noe mer interessant enn traileren antyder, og gir oss et ganske spennende mysterium basert på romanen av Thomas Berger.
Personlig likte jeg denne beskjedne filmen mye bedre enn jeg forventet å gjøre, men der har du fordelen med lave forventninger og null forhåndskunnskaper.
Det er ikke så lett å være John Felton (Luke Wilson) for tiden. Han bor i en øde middelklasseforstad full av tomme hus med «tvangssalg»-skilt i hagen, og John vakler selv på kanten av finansstupet. Postkassen er full av inkassokrav, og et utkastelsesvarsel er festet til inngangsdøren. Dette er hverdagen for mange amerikanere i disse nedgangstider (sikkert også for en del nordmenn), men John ligger dårligere an enn de fleste. Han har akkurat fått sparken fra jobben som eiendomsmegler, og det ser ut til at kona Joanie (Leslie Bibb) har et forhold til den muskuløse håndverkeren som forlater huset så fort John kommer hjem.
Joanie og de to overvektige ungene deres prøver å muntre opp John med kake, men stemningen er amper. Kona tar forurettet med seg de bollete barna til parken, og John er på randen til et skikkelig sammenbrudd da det plutselig banker på døren. En svartkledd mann introduserer seg selv som Richie (Samuel L. Jackson), og hevder at bilen hans har fått motorstopp like utenfor huset til John. Hvis det ikke er for mye bryderi ville han satt veldig pris på litt hjelp. John skader benet på eksospotta under forsøket på å dytte bilen hans i gang, og Richie tilbyr seg å kjøre ham til sykehuset.
Vi aner umiddelbart at Richie har lumske hensikter; for det første er han spilt av Sam L. Jackson i karismatisk «bad motherfucker»-modus, for det andre er han i ferd med å dra frem en revolver før John blir med i bilen frivillig. Han er utstudert vennlig og jovial mot John, men ser ut til å forakte absolutt alle andre. Er det ikke forresten litt rart at Richie kjenner navnet hans, og ser ut til å ha intim kjennskap til Johns privatliv? Han foreslår at de tar en drink på nærmeste bar før de drar til sykehuset. Det ser jo ikke ut til at John er særlig skadet.
Den gåtefulle Richie viser seg å være en livsfarlig sosiopat uten impulskontroll, som tyr til blind vold så fort sjansen byr seg. Det verste Richie vet er uhøflige folk, som han entusiastisk denger i hjel med et bredt flir og en sang i hjertet. John er den rake motsatsen: apatisk, passiv og deprimert, men Richie hevder at «du og jeg er likere enn du tror, bare vent så får du se». Han ser ut til å ha en spesiell interesse for John og livet hans, men vil ikke fortelle hvorfor. Noe særlig mer er jeg ikke lysten på å avsløre, egentlig – men det tar i alle fall en stund før John kommer seg hjem igjen, og en del folk blir slaktet før den tid.
Siden vi ikke engang vet hva slags sjanger filmen tilhører, kan Richie være alt fra Satan selv som har kommet for å friste John over til den mørke siden – til en sprøyte gal seriemorder som er ute etter å drive ham fra vettet. Kanskje ondskapen personifisert, eller eventuelt et fragment av Johns splintrede sinn. Selv var jeg helt overbevist om at «Meeting Evil» var på vei i en retning, men historien tok en uventet u-sving inn i et helt annet territorium.
Dette er totalt Samuel L. Jacksons film, og akkurat den typen rolle han er skapt til å spille. En truende skikkelse med et djevelsk glimt i øynene, som får sjansen til å skrike stygge ord veldig høyt, slår i hjel nebbete damer med balltre, og skremmer vannet av omgivelsene med stor entusiasme. Jeg har ikke sett ham være så… vel, Samuel L. Jackson siden «Pulp Fiction»-dagene – og han ser ut til å more seg skikkelig her.
For en del år tilbake intervjuet jeg Jackson, og kan skrive under på at han er en fyr som liker å intimidere folk litt i virkeligheten, også. I det ene øyeblikket vennlig til tusen, i det neste skikkelig irritabel. Aldri helt godt å si om han bare kødder med deg, eller virkelig er ilter. Jeg driter i hvor tøff du er, hvis Sam Jackson hever stemmen og fester blikket i deg, da merker du det! Her er et klipp fra dette intervjuet, sånn som jeg husker det:
Uansett, «Meeting Evil» er en kul liten overraskelse, i alle fall hvis du setter pris på kryptiske filmer som holder deg i uvisshet. La gå at «Meeting Evil» fungerer best så lenge den holder oss i uvisshet, og litt dårligere så fort den viser kortene sine. Enkelte vil sikkert bli provosert over den tvetydige slutten, som overlater tolkningen av flere sentrale spørsmål opp til tilskueren. Denne uvissheten er mye av poenget med historien, og alt er avhengig av en ting: tror du Richie lyver, eller snakker han sant? Svaret på det spørsmålet avgjør også hva slags sjanger «Meeting Evil» befinner seg i, og trolig hvorvidt du vil like filmen – eller hate den.
Noen som husker den gamle godbiten «The Hitcher», forresten?
Bonus fun «Star Wars»-time:
