«I’d like to buy the world a Coke»
Hvordan avslutter man en TV-serie som har opptatt mennesker i sykelig stor grad over mange år?
Noen legger fullt fokus på emosjonell forløsning, og gir beng i å nøste opp tråder som egentlig bare fungerte som oppspillspunkt for konflikter, tematikk og karakterutvikling. Som f.eks. Lost. (Vil du lese hva jeg og Hasse Hope synes om den slutten kan du ta en titt her. Spoiler warning: jeg digget den.)
Noen pretenderer å nøste opp tråder, men går egentlig bare for emosjonell forløsning, de også. Som f.eks. Battlestar Galactica (Spoiler warning: jeg digget den også.)
Noen går for en så åpen/kryptisk/uforløst slutt at folk føler de er med i den Fleksnes-episoden der Marve leser en krim hvor siste siden mangler. Som f.eks. Sopranos. (Spoiler warning: har ikke sett den. Orket ikke mer etter fire episoder.)
Noen går for en sirkulær livet-går-videre-men-kretsløpet-gjentar-seg slutt. Som f.eks. The O.C. og The Wire. Uten sammenligning for øvrig.
Og noen slutter med en Coca-Cola-reklame. Som f.eks. Mad Men.
Spoiler warning: jo mer jeg tenker på det, jo mer perfekt er den.
Den innebefatter alle fire eksemplene over, og samtidig så mye, mye mer. Den leverer på et emosjonelt, tematisk og intellektuelt plan, den skuer tilbake og peker fremover, den er overraskende, uunngåelig, konsis, mangetydig, forløsende, kryptisk, hjerteskjærende, ærlig, sentimental, poetisk, ironisk og ikke minst veldig morsom. Jeg har hatt konstant ærefrykt over denne serien de siste årene, men hadde virkelig ikke sett for meg at skaperne skulle greie å runde av dette på et enda mer sublimt nivå enn de allerede har operert på i syv sesonger.
Faen ta deg, Matt Weiner, du har ødelagt TV-titting for meg i all fremtid. Alle andre serier vil bli et antiklimaks etter dette.
«[Happiness] is a billboard on the side of the road that screams with reassurance that whatever you’re doing is OK. You are OK.»
– Don Draper
Det har lenge vært mye spekulasjoner rundt hvordan denne serien vil ende. Det virker som om veldig mange har antatt at Don ville dø, sannsynligvis for egen hånd, og sannsynligvis ved å hoppe ut av vinduet på kontoret sitt.
Tittelsekvensen viser da tross alt en dresskledd mann i fritt fall nedover en skyskraper. Personlig har jeg aldri trodd dette kom til å skje, både fordi denne serien alltid har fremstått mer interessert i Dons frelse enn hans undergang, og fordi jeg ikke skjønner hva man ville oppnådd ved en sånn slutt.
Det ville vært noe slapt over det, som da man ikke visste hvordan man skulle runde av stilen sin på ungdomsskolen, og lot hovedpersonen ta selvmord i den tro at man sa noe dypt eller interessant. Dessuten tror jeg ikke tilhengerne av denne teorien egentlig har fulgt så veldig godt med på åpningsanimasjonen. Mer om det senere.
I løpet av denne siste halvsesongen har vi sett løken Don Draper få flerret av seg lagene sine, ett og ett av gangen, tilsynelatende mer frivillig enn ikke. Kona. Møblene. Leiligheten. Jobben (med tilhørende aksjer og økonomisk trygghet). Dressen. Anna Drapers bryllupsring.
Han har bare marginal, telefonisk kontakt med ett av de tre barna sine. Og i forrige episode ga han jaggu meg bort bilen sin også.
Og nå har han beveget seg vestover, stadig vestover, via Utahs tomme saltsletter og Anna Drapers niese Stephanies sofa, til han til slutt stanger mot solnedgangen i Stillehavet. Både California og havet har alltid hatt en dragning på Don, og det er her alt skal slutte.
Episoden heter Person to Person, og refererer, foruten andre åpenbare dobbeltbetydninger, til noe som vel best kan defineres som en slags rekommandert telefonsamtale, der telefonoperatøren forsikrer seg om at man snakker med riktig person før man kobles sammen.
Og interessant nok utspiller samtlige av de store, emosjonelle øyeblikkene i denne episoden seg i forbindelse med telefonsamtaler, med kun ett unntak. Den første kommer da Don, etter å ha blitt fortalt av sin datter at Betty har langtkommen lungekreft, ringer ekskona si fra Utah.
Det er tilløp til krangel først, Betty mener Don er langt fra skikket til å ta seg av barna sine når hun er borte, og han innser vel også at hun strengt tatt har rett. Men så glipper fasaden, og alvoret skyller inn over dem begge.
«Birdie», stotrer Don.
«I know», er alt en gråtkvalt Betty klarer å svare, og nesten to tiår med delt liv, svik, sinne og kjærlighet kommuniseres så og si nonverbalt mellom dem.
Nyheten sender Don først på grøftefylla, og så på en retningsløs tur til California og Stephanie. Sist vi møtte henne var hun gravid, og ble passiv-aggressivt jaget vekk av Megan. Nå er hun på bånn.
Barnet er tatt fra henne. Hun har ingen penger. Hun tar med seg Don opp kysten til en hippiedrevet yogacamp.
Den neste telefonscenen involverer Joan.
Vi møter henne først i episoden på en slags prematur bryllupsreise, der hun og den solbrune førtidspensjonisten Richard snøfter kokain i Florida.
Det virker som hun på sett og vis har slått seg til ro med brødsmulene hun fikk med seg fra McCann og å være pensjonistfrue, men så dukker nye muligheter opp i form av en lunsj med Ken Cosgrove.
Han vil at hun skal produsere noen overprisete bedriftsfilmer for ham, og Joan ser med ett for seg en ny fremtid som filmprodusent. Dette faller imidlertid Richard tungt for brystet, han skjønner ikke hvorfor hun vil jobbe når hun ikke trenger det.
Telefonen ringer mens de krangler, det kimer og kimer (et veldig effektfullt regigrep, som minner meg om den uendelige ringingen over starten av Sergio Leones Once Upon A Time In America, den første av episodens to allusjoner til denne filmen.). Og Joan merker at i valget mellom jobb og kjæreste vinner førstnevnte.
Hun tar telefonen, og Richard går. Det kan virke som et sårt øyeblikk, at Joan igjen skal nektes å ha lykke på både hjemmefronten og profesjonelt samtidig, men vær ikke i tvil, dette er en dobbeltseier for Joan, som fortjener langt mer enn en bronsefarget rosin som bare vil ha henne som vedheng.
Girl power.
Don sliter med å tilpasse seg på yogacamp. Helt fra første sesong, da Don var involvert med beatniken Midge, og til i fjor, da Roger prøvde å hente datteren sin fra et gjørmete hippiekollektiv, har Mad Men hatt lite til overs for 60-tallets motkultur, og fremstilt den som akkurat like hyklersk og tilbøyelig til å henfalle til de samme hierarkiske strukturene, fallgruvene og menneskelige svakhetene som mainstreamsamfunnet.
Og campen her er ikke noe unntak. Jenta som innlosjerer dem hever seg ikke over å ta imot driks fra Don, og på et tidspunkt da Don vil dra, men ikke får transport vekk, påpeker en av bestyrerne at han like gjerne kan bli, han har betalt for hele uken.
Men mest hul klinger samtalegruppen Don og Stephanie deltar i, der en av de snekkerbuksekledde kvinnene ikke holder seg for god til å fordømme Stephanie for at hun ikke greide å ta vare på barnet sitt, og kanskje enda mer fordi hun tilsynelatende ikke ønsker å vinne barnet tilbake.
Problematisk eller manglende kjærlighet mellom foreldre og barn har vært et av de sentrale temaene i Mad Men, ikke minst for Don, og da Stephanie stormer gråtende ut løper han etter henne.
Han prøver å dra en Don-pitch og tilbyr seg å flytte til LA og ta vare på henne: «You can put this behind you, it will get easier as you move forward.» (som minner mye om da han for nesten ti år siden fortalte Peggy, som da akkurat hadde gitt fra seg sitt nyfødte barn – «Get out there and move forward. It will shock you how much this never happened.»).
Men Steph vil ikke ha noe av det. «Oh, Dick. I don’t think you’re right about that», og for andre gang i denne episoden blir han avvist (tredje, hvis du teller med den gamle damen i terapitimen som får beskjed om å gjøre det første som faller henne inn når hun ser ham, og gir ham et hardt dytt).
Morgenen etter har Stephanie stukket av med bilen hans, og Don er helt alene.
«People just come and go? And no one says goodbye», sier han i frustrasjon til resepsjonisten.
Å komme seg vekk fra campen viser seg å være temmelig umulig, og som en siste, desperat handling ringer Don en ny person to person-call, denne gangen til Peggy.
Peggys umiddelbare reaksjon er ubetalelig, hun kjefter på ham som om han var et lite barn, og sier at alle på McCann er rasende og bekymret (så langt vi har sett er det ingen som egentlig bryr seg nevneverdig over at han er borte, og den eneste som er sint og bekymret er Peggy. Bare se på Roger og Dons sekretær Merediths samtale tidligere i episoden: Meredith: «I hope he’s in a better place.» Roger: «He’s not dead.» Meredith: «There are a lot of better places than this»).
Samtalen utvikler seg raskt til et slags skriftemål, der Don skamfullt bekjenner sine mørkeste synder. «I screwed everything up. I’m not the man you think I am. I broke all my wows. I scandalized my child. I took another man’s name and made nothing of it.»
Dons totale hjelpesløshet, og Peggys svar er et ekko av det intime øyeblikket de delte i The Suitcase (s04e06), da Don fortalte at Anna, «the only person in the world who really knew me,» var død.
«That’s not true,» sa Peggy da, og det sier hun ordrett denne gangen også. Peggy kjenner kanskje ikke alle fakta om sin sjef og mentor, men hun kjenner mennesket bak fasaden kanskje bedre enn de aller fleste.
Men raskt glir praten over i noe som veldig fort kan oppfattes som en selvmordserklæring fra Don, og så legger han på (selv om han tross alt prøver å betrygge henne med «I’m in a crowd. I just wanted to hear your voice. I’ll see you soon»).
Don kollapser i et panikkanfall, og er totalt lammet.
Den fineste og mest skamløst optimistiske av episodens telefonsamtaler følger umiddelbart etterpå.
Peggy ringer noen etasjer ned til sin sjelesørger Stan for å fortelle hva som akkurat skjedde, og Stan beroliger henne, som han alltid gjør.
Samtalen går videre til at Peggy beklager seg for en typisk Stan/Peggy-krangel de hadde tidligere i episoden, som ble trigget av at Peggy vurderte å slutte i McCann for å bli medeier i Joans produksjonsselskap.
Peggy har imidlertid bestemt seg for å bli. «Good, because I didn’t want you to leave», sier Stan. «Then why didn’t you just say that?» bjeffer Peggy. «Because everytime I’m face to face with you I wanna strangle you.»
Romantisk nok bruker han denne replikken som oppspillspunkt til å erklære sin uironiske, altomfattende kjærlighet til henne.
Det er klissete, det er sentimentalt, det er typisk romcom-fanservice i en serieavslutning, men det er så fortjent, så ærlig, så riktig bygget opp over fire sesonger, og så perfekt skrevet, spilt og realisert, uten en eneste sur tone å spore, at innen Stan har rukket å la Peggy henge spørrende igjen på røret mens han løper opp trappene og plutselig står i døren hennes, er den eneste naturlige reaksjon som seer å gjøre noe i retning av dette her:
Tilbake på yogacamp får Don hjelp fra uventet hold. Etter angstanfallet klarer han ikke røre på seg, men samtalegruppelederen beroliger ham og bokstavelig talt veileder ham inn i gruppen.
Her blir Don sittende og lytte til en grå kontormus av en mann, Dons rake motsetning, fortelle om sin følelse av fremmedgjorthet, og om sin surrealistiske drøm om å være et pålegg i et kjøleskap: «It’s like no one cares that I’m gone. They should love me. I mean, maybe they do, but I don’t even know what it is.
You spend your whole life thinking you’re not getting it, people aren’t giving it to you.
Then you realize they’re trying and you don’t even know what it is.»
Med ett har kamera flyttet seg rett på aksen, er dønn midtstilt på mannen – det er et visuelt ekko av mange reklamepitcher vi har sett tidligere i serien, og samtidig får vi en følelse av at det plutselig ikke befinner seg noe mellom Don og mannen, deres perspektiv er det samme.
Drømmen treffer Don hardt. Da mannen bryter sammen i gråt reiser Don seg mot ham, og omfavner ham. Sammen hulker de sine eksistensielle tårer.
I mellomtiden har de fleste andre karakterene også fått sine avrundinger:
Vi har sett en rolig Roger forberede seg på å gå inn i alderdommen ved å fortelle Joan at sønnen deres er sikret i testamentet. Så reiser han til Frankrike for å gifte seg med Megans mor Marie, en dame som på mange måter topper Rogers historikk med high maintenance-kvinner.
Om jeg har noe å utsette på denne serieavslutningen så er det at vi egentlig aldri fikk noen sluttscene mellom Don og Roger (og det siste vi så av Ted var da han satt i møtet Don stakk av fra. Sekretæren Dawn fikk vel heller ingen nevneverdig sorti.), men samtidig er det ingenting som tilsier at deres felles historie er over bare fordi denne serien har sluttet å fortelle den.
Alles yndlingssekretær Meredith blir sagt opp fordi Roger ikke kan forsvare å ha henne på jobb lenger så lenge Don tilsynelatende ikke dukker opp igjen.
«You’ll land on your feet,» sier Roger. «I always do,» smiler Meredith. <3
Pete og Trudy gjør seg klar for å reise til Wichita og Petes nye toppstilling. Han får tatt en siste avskjed med Peggy, og gjør ikke annet enn å raust rose henne, uten bakenforliggende motiver.
Barnet de har sammen nevnes ikke, men ligger hele tiden i underteksten. Denne fyren her har virkelig vokst over sesongene.
«A thing like that», sier Peggy til ham, en frase som nærmest har blitt Petes catchphrase, eller mantra.
Harry Crane blir igjen på McCann, og bitter over at han, Pete og Peggy ikke får spist en av sine «klassiske» Campbell-Crane-Olson-lunsjer (Peggy: «He acts like we’re the Three Musketeers. We’ve never had lunch.») må han ta til takke med å gumle på noen gamle kaker.
Hele karakteren oppsummert i en liten scene.
Familien Francis har tilsynelatende gått i oppløsning. Henry er ingensteds å se, og selv om han ikke har blitt fortalt noe, har unge Bobby skjønt at moren er døende. Da Sally kommer hjem fra kostskolen prøver han tappert å lage middag til seg og lillebroren, men mislykkes totalt.
Sally overtar morsrollen og hjelper ham med middagen. Det siste bildet vi ser av familien er Sally ved oppvaskbenken mens den lungekreftsyke moren sitter ved spisebordet og røyker.
Så treffer vi Don igjen på en klippe ved havet. Han sitter i hvit linskjorte sammen med en gruppe i lotusstilling. De mediterende ooooohmer mens yogien snakker.
«The new day brings new hope. The lives we’ve led, the lives we’ve yet to lead. New day. New ideas. A new you.»
Kamera går inn på ansiktet til Don, midtstilt som så mange ganger før.
Vi hører en bjelle i det fjerne, som et lys som går opp. Så smiler Don kryptisk.
Og så starter denne (høyst ekte) cola-reklamen:
Og så er Mad Men over.
Men hvordan i all verden skal vi forholde oss til den slutten der?
Aller først, litt kontekst: Dette er en ekte reklame, som ble lansert i 1971, og som, etter hva jeg forstår, var totalt grensesprengende. Den ble uhyre populær, sangen toppet listene, og samtidig er det jo noe veldig åpenbart ironisk ved at hele flower power-bevegelsen og et budskap om fred og fellesskap plutselig er appropriert av et gigakonsern for å selge nok et helseskadelig produkt.
Mannen bak reklamen heter noe så bokstavrimende som Bill Backer. Han jobbet i McCann-Erickson. Forhold dere til de funfactsa som dere vil.
Jeg har inntrykk av at mange tolker slutten som at Don underveis i meditasjonen kommer opp med ideen til denne reklamen, og at i Mad Mens fiksjonsunivers er det ham og ikke Backer som står bak den.
Det er en helt legitim tolkning, og sannsynligvis riktig, men ikke noe som slo meg da jeg så episoden (nå er jeg litt treig på sånt, da), og dessuten heller ikke noe jeg oppfatter som spesielt viktig for hvordan man skal lese denne slutten.
Om dette markerer Dons comeback til reklamebransjen, at han omsider oppnår det Peggy omtalte tidligere i sesongen, da hun ble frittet ut om drømmene sine som «to land something huge. Have a big idea. Create a catchphrase. Create something of lasting value», er sekundært til hvorvidt man oppfatter dette som en optimistisk eller en pessimistisk slutt.
På nettet virker det som om folk stort sett er delt 50-50, men det er interessant å merke seg at uansett om man tolker dette som at Don har nådd et nytt bevissthetsnivå eller bare går tilbake til å være en parasitt som kommersialiserer menneskers drømmer, håp og følelser, så digger de avslutningen.
For meg faller det seg veldig naturlig å tolke den i et ikke-kynisk lys. Den er ironisk som f, ja, men det er også noe håpefullt og dønn ærlig over den. Selv om denne serien har inneholdt sin porsjon av kyniske mennesker, og har vært nådeløst svart til tider, har den alltid vært dypt humanistisk, og ikke vært preget av den grunnleggende kynismen som f.eks. Breaking Bad og Game of Thrones.
Mad Men er ikke nihilistisk, den er bare ærlig.
Denne slutten, fra meditasjon til reklamefilm, har for meg den intellektuelle elegansen til klippet fra tapirbeinklubbe til romstasjonsatombombe i 2001: En romodyssé, den har både den satiriske, subversive, fandenivolske retorikken og den rørende humanismen til atomsky-sluttmontasjen i Dr. Strangelove, den har det poetiske og enigmatiske Mona Lisa-smilet til en opiumshallusinerende Robert deNiro i sluttbildet av Once Upon A Time In America, og den surrealistiske kjøleskapsmonologen minner meg om Tomme Lee Jones’ gjenfortelling av sin drøm i slutten av No Country For Old Men, men ikke minst er denne slutten fullstendig sitt eget vesen, som perfekt oppsummerer serien og det dualistiske forholdet mellom overflate og innhold, materialisme og mening, estetikk og etikk, som alltid har vært et av seriens hovedanliggender.
Og samtidig utvider den hele fortolkningsrommet så mye at det begynner å kile i bakhodet mitt. Puh.
Dons reise inn i seg selv denne siste sesongen har tydeliggjort at denne serien på mange måter alltid har handlet om kampen for hans sjel, mellom de to personaene hans, Dick Whitman og Don Draper. Som Nixon vs Kennedy, som Ali vs. Liston har disse to røket i tottene på hverandre, og da Don omsider ble tvunget til å se inn i sin egen avgrunn, slik han stirret ned i den tomme heissjakten i sesong 5, oppdaget han at han ikke var Don, ikke Dick, men begge to.
Han utvikler seg, men er fortsatt den samme. Dick er Don er Dick. Slutten er begynnelsen er slutten. Som seriens karakterer som konstant har gått i loop, gjentatt sine gamle mønstre, utviklet seg, og så gjentatt sine gamle mønstre på nye måter, går også dette sluttresonnementet i sirkler.
Coca-Cola selger kjærlighet som selger Coca-Cola, helt til det er umulig å skille de to fra hverandre, og kanskje ikke hensiktsmessig å prøve heller?
Don selger reklame, men det betyr ikke at han ikke tror på den. Hans sterkeste barndomsminne er knyttet opp til en Hershey-sjokolade, men det gjør det ikke mindre ekte.
Man kan mene hva man vil om at Coca-Cola ligger som en seig sukkerlake over hele verden, men at den umiddelbart kan forene mennesker som ikke har noe som helst annet felles kan man faktisk ikke nekte for.
«You weren’t raised with Jesus. You don’t know what happens to people when they believe in things,» sier Don til Stephanie da han er på bånn, en siste dødskrampe av den nihilistiske personligheten hans.
Det er dét som er Dons åpenbaring på slutten. Til syvende og sist er ikke hva du tror på så viktig, det som betyr noe er hva det gjør med deg. Hvordan du bruker det. Og Don tror på reklame.
Han har endelig turt å se inn i seg selv, og han har oppdaget at, ja, «whatever you’re doing, is ok.» Alle prøver. Alle gjør så godt de kan, selv om de tryner og ofte gjør vondt verre. Som mannen i terapitimen sa: «they’re trying and you don’t even know what it is.»
Don prøver også. Han vil hjelpe. Han vil være trengt. Han har så mye kjærlighet å gi. Han vil kjøpe hele verden en cola.
Den fallende mannen i åpningssekvensen faller, faller, faller, ned mot avgrunnen. Til slutt faller han inn i seg selv, og ender opp der han startet. Henslengt. Komfortabel. I et reklamebyrå.
Weiner har flagget denne slutten helt siden åpningsbildene i første episode.
For å si det med Bert Coopers siste ord: Bra-vo.
«You are ok.»
– Don Draper.
